I en liten familie på tre blir mor Sara "grønnsak" etter en trafikkulykke. Skuespillermannen Halvard og datteren Agnes bestemmer seg for at de ønsker å pleie henne hjemme. De ønsker å involvere moren i familielivet, og mener at det vil være best for henne å være nær dem hun er glad i.

Dette er ikke et enkelt valg. Etterhvert kommer vi dypere i far og datters problemer med å håndtere situasjonen, og historien tar en noe Herman Koch-aktig utvikling. Halvard er i gang med en oppsetning av Ibsens "Fruen fra havet", og scener fra stykket er flettet inn i handlingen på en meget vellykket måte.

En solid debutroman av Liv Rottem. Verdt å lese!

Linn Rottem er en debutant som imponerer meg - denne anmeldelsen av hennes Fortestillinger om et hjem er hentet fra min blogg Kasiopeiias bøker.

Linn Rottem er et etablert navn i litteratur-Oslo. Masterstudent ved litteraturvitenskap og engasjert både i Litteraturhuset og Litteratur på blå. I våres debuterte hun med romanen Forestillinger om et hjem på Aschehoug. Eksemplaret jeg har lest er et leseeks.

Sara var en driftig, vital forlagsredaktør. Det var før ulykken som sender familien hennes, Hallvard og Agnes, ut i en hverdag de ikke helt hvordan man skal takle. Hallvard insisterer på å beholde Sara hjemme, til tross for hennes krevende og meget lite lovende tilstand. Boken strekker seg over ett år, hvordan Hallvard forsøker å finne ut hva som er best for sin familie og Agnes forsøker å finne ut av hvem hun vil være.

Tidligere i høst var Linn Rottem og snakket om romanen sin på litteraturhuset, og jeg ble veldig nysgjerrig på boken. Det er vanskelige, men absolutt ikke mindre viktige temaer som tas opp – som det kanskje er vanskelig å diskutere over kjøkkenbordet eller i en avisspalte. Romanen skaper rom for å snakke om det uten å gå rett på problemene. Den viser oss, i stedet for å fortelle.

Grepene Rottem har tatt rent fortellerteknisk imponerer meg. Det er komplekst og veksler mellom mange ulike “stemmer”. I tillegg til å gi stemme til både Agnes og Hallvard er det utdrag fra forestillingen Hallvard spiller i (Fruen fra havet), tidligere hendelser i Sara og Hallvards samliv, samtaler med legene redigert ned til nærmest tomme sider. Jeg er nysgjerrig på hvordan hun har arbeidet dette frem og synes det fungerer meget godt. I den nevnte samtalen om romanen skulle jeg ønske hun hadde snakket mer om dette, heller enn å snakke om Hallvard og Agnes som om de er levende personer, og ikke kun skygger av valg tatt av Rottem selv.

Kjøp lakrisbåter, nærmest hvisker han.
Jeg har aldri sett pappa spise lakrisbåter, det er mamma som gjør.
Pappa spiser nesten ikke godteri, bare mørk sjokolade og nøtter,
sånne sunne greier, så han kan holde seg i form til han skal på scenen,
det er i hvert fall det han sier. Han pleier å spøke med at det er kroppen hans,
men hjernen til mamma som gir meg smør på brødskiva. Jeg liker ikke smør,
svarer jeg da, og så ler vi alle tre, selv om det er en innmari dårlig vits.

Språket er veldig enkelt og fremstår til tider nærmest for naivt for min smak. Allikevel vokser det på meg, og når jeg oppslukes av historien forsvinner den lille irritasjonen som kanskje var der til å begynne med. Heller vil jeg løfte det frem som noe positivt – dette er en bok som også ikke så erfarene lesere kan klare, som f.eks. elever til skoleoppgaver. Det er veldig i tråd med Agnes følelser, men jeg synes det henger litt for mye igjen i de andre delene også. Men som sagt, dette ble ikke plagsomt.

Hvorfor ble jeg født med så mye trykk inni meg? Jeg blir alltid mer
forelska, mer lei meg enn andre. Jeg klarer ikke være sånn som Katrine
eller Runa, så positive liksom. Det kommer alltid noe trist. Det fine
tar alltid slutt. Hvorfor skal jeg tro på det gode da? Jeg har sikkert
en kronisk sykdom som gjør at negative ting fester seg i kroppen min,
som en svulst som suger seg fast til tankene, som gjør at jeg aldri
klarer å slappe helt av.

Som jeg allerede har nevnt synes jeg komposisjonen er meget godt utført, og jeg synes “teater-rammene” fungerer så bra – også med tanke på bokens tittel. Det hele er en forestilling, en som viser hvordan vi forsøker å gjøre de riktige, gode tingene – men at det hele avsløres når vi får se bak sceneteppen, at det ikke alltid er rosenrødt og enkelt og gjøre det “riktige”. Rottems debutant er en riktig god og imponerende roman der hun fremmer en stemme vi ikke ofte hører ellers i den offentlige samtalen. Historien er vond, og virkeligheten enda verre.

Denne boka engasjerte meg og jeg leste den raskt ut. Kunne kanskje ønske mer dybde. Dette er på nippet til å være en ren ungdomsbok. Forfatteren har kanskje ikke klart å bestemme seg helt?

Bøker eg ikkke eig