Hva er egentlig kjærlighet?

"Den vidunderlige kjærlighetens historie" starter med et brev datert 15. juli 1994 fra Jonathan Barefoot til frøken Fågel - begge "senkomne frukter av et monsters kjærlighet". Og dermed starter historien om Hercule Barfuss, som ble født på et horehus i Köningsberg i 1813. Moren hans døde under fødselen, og ble sånn sett spart for det gruoppvekkende synet sønnen hennes var: et barn med et enormt hode, et deformert hareskår, spaltet tunge, uten armer eller hender, dverg, øglehud, hår på ryggen, uten hørsel ... Med datidens menneskesyn var konklusjonen klar: dette var ikke et menneske, men et monster som den onde selv hadde hatt en finger med i spillet på da "det" ble unnfanget.

Mot alle odds vokser Hercule opp. Kanskje er det allerede da kjærligheten til den vakre Henriette, ei lita jente som ble født samme natt på samme sted, som redder ham? Den vidunderlige kjærlighetens makt .... Etter hvert som de vokser opp, blir hun hans livs store kjærlighet, og vise versa. Hercule oppdager at han ikke bare kan lese andre menneskers tanker. Han kan også styre deres handlinger. På den måten klarer han å kommunisere med omverdenen til tross for sine store handicap. Denne evnen kommer imidlertid til å koste ham dyrt mang en gang i årene som følger. Blant annet forvitrer troen på at det finnes noe godt dypest inne i de fleste mennesker ...

Henriette og Hercules veier skilles og etter dette skal Hercules liv kun handle om én ting: å finne Henriette igjen. I mellomtiden følger vi ham mens han befinner seg på et asyl, deretter på et kloster og etter mye om og men også i Vatikanet. Underveis møter han mer ondskap enn man kunne ane fantes, nettopp fordi han er i stand til å avsløre menneskers onde tanker bak et tilsynelatende tilforlatelig ytre. Uten å røpe for mye, kan jeg si så pass at det gode vinner til slutt - nettopp fordi kjærlighets makt er vidunderlig! Hercule Barfuss får til slutt oppleve kjærligheten - til tross for sitt heslige ytre - og han får sin hevn. Veien dit er imidlertid både tornefull og tidvis nesten umulig ...

Denne boka er bare helt utrolig! Samtidig som vi følger Hercule gjennom hans i alt 101 levde år, er dette også en historie om hvordan synet på annerledes tenkende og utseende mennesker har endret seg i løpet av 1800-tallet og frem til i dag. Underveis er Hercule og hans groteske utseende selve innbegrepet på det onde selv, men så viser det seg at det er verden omkring ham, ikke Hercule selv, som faktisk er ond. Sjebnen som blir ham og andre innsatte til del under oppholdet i asylet, der de lenkes til veggene i årevis, barn som selges, kirkens menn som er de fremste til å utøve tortur mot vanskapninger - alt så uhyggelig at det til tider grenser mot det surrealistiske, men så er det faktisk så virkelig og reelt at man kan få grøsninger av mindre. Og hadde det ikke vært for Hercules fremragende tankeleser-talenter, som gjør at han kan forutse hva som skal skje, ville han aldri kommet levende fra det.

"Den vidunderlige kjærlighetens historie" er en slags moderne historie om skjønnheten og udyret, der ingenting er slik det kan synes som ved første øyekast. Den peneste "innpakningen" kan skjule det mørkeste dyp av hat, misunnelse og ondskap, mens det gode selv finnes der man minst aner det. Et tankekors i en verden der det kan synes som om det kun er det ytre som teller ... Boka trollbant meg fra begynnelse til slutt, selv om jeg nok opplevde slutten som litt vel langdryg. Som i den første boka jeg leste av Carl-Johan Vallgren - "Kunzelmann & Kunzelmann" - fant jeg språket svært vakkert. Og Kai Remlov leste også her, noe som var frydefullt å høre på! Terningkast fem!

Hvor ble det av lidenskapen?

Jeg fikk et ambivalent forhold til Den vidunderlige kjærlighetens historie. Den begynte lovende, men sto ikke løpet ut.

På den ene siden er jeg enig i mange av lovordene den har høstet - en drivende og original historie (var den egentlig så original?), godt språk (bortsett fra noen klisjeer, for eksempel to sett med «mandelformete øyne») og rystende og tankevekkende om kirkens behandling av mennesker med misdannelser og funksjonshemninger, og den uopplyste allmuens fordommer. Det sistnevnte er bokens fremste styrke.

Bokens hovedtema, skal vi tro tittelen, kjærlighetens vesen og historie, er absolutt til stede. Et par sitater, som vel kan diskuteres, uten at jeg har tenkt å ta opp den tråden:
«Slik materien kan omformes til energi, skrev han (Hercule Barfuss), og energi til materie, vedvarer kjærligheten, uforgjengelig, gjennom evigheten. Hercule tilskrev ikke æren for opplevelsene i Wien noe annet enn kjærligheten, i egenskap av en kraft sterk nok til å beseire døden.» (s. 268). Likevel gjennomsyrer ikke kjærligheten teksten på den måten jeg hadde forventet.

En bok som denne burde gjøre vondt langt inn i hjerterøttene. Det gjorde den ikke, ikke i mine i hvert fall. Historien er fortalt i en nøktern og litt distansert stil. Antakelig et tilsiktet grep fra forfatteren. Etter min mening fungerte den ikke etter hensikten. Jeg følte hverken at jeg levde med eller led med Hercule Barfuss og Henriette Vogel, i særlig liten grad med Henriette. Jeg husker da jeg leste Jens Bjørneboes Bestialitetens historie, da gjorde det så vondt at jeg bare klarte små avsnitt om gangen.

Vanskelig med terningkast, men det kan ikke bli mer enn 4 for denne prisbelønnete boken.

En vidunderlig bok om vidunderlig kjærlighet, - Carl-Johan Vallgren
Den vidunderlige kjærlighetens historie av svenske Carl-Johan Vallgren er en bok som nesten tok pusten fra meg.

Hercule vokser opp sammen med kvinnene og jenta Henriette, som han knytter sterke bånd til. Etter den dagen de skilles, blir Hercules liv en eneste jakt etter sitt livs store kjærlighet, Henriette som han aldri glemmer. Gutten møter en brutal virkelighet utenfor bordellets vegger, da gledeshuset blir stengt. Han blir sendt på asyl, i kloster og havner etterhvert i inkvisisjonens søkelys via Pavens menn i Rom. En underlig begavet gutt med et slikt grusomt utseende må da være et djevelbarn?

På tross av all fornedring og brutale behandling reiser Hercule seg gang på gang. Og det som holder ham oppe er drømmen om igjen å møte Henriette.

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen her, men bare si at dette er en helt spesiell og enestående roman, med en fortellerkunst vi kan se langt etter hos de fleste av nåtidens skandinaviske forfattere. Vi møter brutaliteten i 1800-tallets Europa, inkvisisjon og overtro, menneskers hang til ondskap men også det motsatte; kjærlighet og omsorg. Vi følger Hercule gjennom flere land, og får et innblikk i utviklingen av de døvstummes kår.

Jeg synes dette var en magisk roman. Språket er vidundelig, som om det var skrevet i de dagene handlingen utspiller seg. Romantisk, overdådig, rikt og frodig. Jeg måtte riktignok ta meg lange pauser i løpet av helga for å fordøye noen kapitler. Dette var sterk lesing. En bok jeg nøt å lese på grunn av det fantastiske språket , samtidig som jeg led med Hercule og Henriette, som de barn de var og med de skjebnene de fikk. En ny favorittforfatter er funnet.

Forfatteren kommer forøvrig til Oslo Bokfestival 14-16 september. Gjett om jeg skal forsøke å få med meg et møte med ham. Jeg lurer virkelig på hvor han tar det fra når han skriver slik som dette? Kanskje kan han gi noen svar på hvor inspirasjonen kommer fra og hvordan han jobber.

Vallgren fikk også den prestisjetunge Augustprisen for beste bok i Sverige i 2002.

Joda. Boka er jo god, men jeg synes den er ujevn, den holder meg ikke engasjert hele veien. Og så er den litt for lik Parfymen av Suskind uten å nå helt opp.

Dette er en god historie med driv. Det var handlingen og nysgjerrigheten om hva som kom til å skje med hovedpersonen, hans fiender, venner og kjære som drev meg gjennom boken. God underholdning men ikke mer en det!

Må innrømme at jeg har en forkjærlighet for svenske forfattere, og her er en del utgivelser som jeg ønsker at flere kommer til å lese. Kanskje ingen litterære klassikere, men mye her som er bra! (Bøkene er ikke rangert, bare tilfeldig lagt inn.)

Oppdateres fortløpende

<3