Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boken tar for seg grunnleggende prinsipper i forhold til psykisk helse og arbeidsliv. Motivasjon, ambivalens, stigmatisering og hvordan man gjennomfører en god tilrettelegging overfor arbeidstagere med psykiske lidelser er de sentrale temaene. Hun gjennomgår også de vanligste diagnosene som brukes innenfor psykisk helsearbeid. Boken henvender seg til arbeidstagere, ledere, kollegaer, sosialkontor og NAV-ansatte, som ikke har spesielt kjennskap til psykiatrisk fagterminologi.
Omtale fra forlaget
Boken tar for seg grunnleggende prinsipper i forhold til psykisk helse og arbeidsliv. Motivasjon, ambivalens, stigmatisering og hvordan man gjennomfører en god tilrettelegging overfor arbeidstagere med psykiske lidelser er de sentrale temaene. Hun gjennomgår også de vanligste diagnosene som brukes innenfor psykisk helsearbeid. Boken henvender seg til arbeidstagere, ledere, kollegaer, sosialkontor og NAV-ansatte, som ikke har spesielt kjennskap til psykiatrisk fagterminologi.
Forlag Universitetsforlaget
Utgivelsesår 2008
Format Heftet
ISBN13 9788215012247
EAN 9788215012247
Språk Bokmål
Sider 211
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet er dessverre ofte slik at verden er ganske urettferdig. Mange barn fikk ikke den hjelpen de skulle hatt da de var små. Det var ingen voksne som så hvordan de hadde det hjemme. At far slo. At mor var syk. Truslene. Redselen. Skammen. Det var ingen lærere som stoppet mobbingen på skoleveien; slagene ydmykelsen. Det var ingen som så at disse leksene var det ikke mulig å lære, dette var for vanskelig, for umulig, for håpløst. Eller de så, men de gjorde ingen ting. Det er nesten det verste av alt. Og så, etter mange år kommer hjelperne inn. . For skolegangen er over, barnet er voksent og skal klare seg selv, og så klarer ikke barnet seg selv. Det jobber ikke. Det tjener ikke penger. Det har "lavt funksjonsnivå". Og hjelpere vet ofte at det er ganske vondt å ha det sånn , og de vil gjerne hjelpe, og så begynner misforståelsene. For NÅ kommer de, hjelperne, nå når det er HUN som svikter, nå skal de fikse henne, få henne flink og arbeidsfør, nå bryr de seg. Men hvor var de før ?. Da hun bare hadde det vondt ? Betydde ikke det noe ? Og fortjener hun ikke egentlig sin uføretrygd nå , sånn for tort og svie?
Ingen kan tvinge en annen person til å åpne seg. Det må personen alltid gjøre selv. Det vi KAN gjøre, er å skape så trygge rammer at det er mulig å åpne opp, på samme måte som dørene i et fly bare kan åpnes når trykket utenfor kabinen er riktig.
..for barn skal ikke behøve å si noe for å få omsorg, det skal være nok at de finnes.
Det er ikke merkelappene eller historien som bestemmer hvem du er eller hva du kan brukes til. Det er hva du kan lære deg å gjøre. Hva du vil lære deg å gjøre. Og aller viktigst: Hva du faktisk gjør.
Først må vi gi mennesker rom, tid og tillt til at de kan vokse. Og så, etter en stund, tør de kanskje å vokse selv. Ikke for å bli noe annet eller forandre seg. Men for å bli mer og mer slik de egentlig er.