Johan Harstad bør være kjent for et relativt stort publikum, kanskje særlig for romaner som «Hässelby» og «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet» hvor sistnevnte ble gjort om til tv-serie på NRK for noen år siden. Hans foreløpig siste utgivelse er den temmelig omfangsrike «Max, Mischa & Tetoffensiven», utgitt i 2015, og som han har mottatt prestisjetunge internasjonale priser for. [Feil, det er selvsagt «Ferskenen» fra 2018, ulest for min del dessverre.]

Men den boka jeg skal snakke om nå, det er «Ambulanse» fra 2002. Formatet i denne novellesamlingen er ikke stort, den er på under 200 sider og den representerer også forfatterens skjønnlitterære debut. Dette er med andre ord ikke en ny bok, men jeg følte nå at tiden var kommet for å tette et hull i hans forfatterskap – og det var jo en sann glede.

«Ambulansen» som litterær metafor er ikke så dum, ambulansen eller utrykningskjøretøyet kan lett symbolisere frykten for det forgjengelige i livet, men den kan også representere håpet om at det finnes en redningsplanke der ute, selv for den som føler seg som aller mest fortapt. Som et samlende element for urbane fortellinger om moderne livsanskuelse er den svært treffende og meget effektiv, selv nå 17 år etter utgivelsen.

Historiene i samlingen kretser rundt de mektige og evige temaene, som liv og død, kjærlighet og forakt, frykt og mot. Ambulansen selv er innom jevnlig i novellene og den fungerer som et element som binder historiene sammen der den farer gjennom aktørenes liv, kanskje som et varsel om ulykke eller noe ubehagelig ELLER som et symbol på en ny retning i livene deres. Vi møter også ambulansesjåføren selv i åpningsnovellen, der han fortvilet forsøker å balansere traumene fra arbeidet i felten med et normalt familieliv, slik mennesker i ekstreme yrker ofte skildres på film, som mennesker med plusser og minuser, men også dypt preget av den rutinemessige katastrofen de må forholde seg.

I en annen novelle møter vi en voksen sønn som har en gammel far som ligger for døden, som ikke klarer å unngå å planlegge hver minste detalj rundt både døden selv og alt det som skjer ellers i livet hans, og selv ikke midt i tragedien klarer han å unngå å tenke på hver eneste bidige detalj som skal fikses, ordnes og stelles med. Men liv og død kan ikke alltid planlegges på den måten, noe sønnen snart får merke. I en annen historie møter vi en ung forelsket gutt med vannskrekk som fortvilet forsøker å forsere utfordringen med å dykke ned til bunnen av et svømmebasseeng for å hente opp en livredningsdukke. Klarer han det, og i så fall – ligger nå egentlig frelsen der?

Jeg nevnte det filmatiske aspektet tidligere, og det er i det hele tatt noe filmatisk over beskrivelsene i mange av novellene i «Ambulanse». Tilsammen minner de litt om den formen for flettverksfilmer som var populære rundt årtusentallet, altså der mange ulike historier flettes sammen med hverandre. Et eksempel på det er «Magnolia» av Paul Thomas Anderson, som dukket opp på kino i 1999, tre år før denne samlingen så dagens lys.

Selv om ord flyter i en mild strøm så er både mental og kroppslig smerte et gjennomganstema her, noen ganger forbundet med krig og terror, andre ganger med hverdagslige gjøremål og en følelse av ren og skjær maktesløshet. Spesielt i novellen «Vietnam, torsdag» gir Harstad oss en inngående og smertefull innføring i hvordan napalm egentlig virker på huden – ikke en vakker opplevelse, men troverdig, inntil det smertefulle.

Akkurat som musikkplater egentlig er meningsløse uten en eller annen form for samlende kraft, om ikke annet som i en gjennomtenkt rekkefølge på låtene og et gjennomgående sound, så er det samme selvsagt tilfellet for gode novellesamlinger. I alle fall så ER dette tilfellet for «Ambulanse», og det er noe som slår en etter endt lesning at dette minner vel så mye på en roman som en novellesamling, enkelte av figurene opptrer flere steder, og den føles helhetlig og historiene gir best mening når de leses i sin helhet.

Jeg er svært glad for at jeg gikk tilbake for å lese dette ungdomsverket av Harstad, den bør ingen med sans for gode noveller gå glipp av.

Den første novella handler om en ambulansesjåfør som nettopp har hentet en død dame ut av en leilighet. Hun har pakket seg selv inn i plast. Der må hun ha ligget lenge. Fjernsynet står på. Posten tyter ut av brevsprekken. Likevel har naboene ikke reagert. Damen og hennes skjebne gjør et sterkt inntrykk på ambulansesjåføren. Han kan ikke glemme henne. Han møter opp i begravelsen hennes til tross for at han aldri har kjent henne. Han ser at hun må ha vært veldig ensom. Hjemme har ambulansesjåføren kone og sønn. De har det bra sammen, men likevel bærer ambulansesjåføren preg av tragediene og stresset han møter i arbeidet sitt. En dag er han på kafé med den lille sønnen sin. Faren går på toalettet og blir lenge borte. Da han endelig kommer tilbake, har gutten forsvunnet fra plassen sin. Endelig får faren øye på ham ved et bord ved siden av en mann som har en oppslått avis foran seg. Siden med kontaktannonser ligger opp. Ved siden av er det et ark med masse notater. Med en flau mine skygger han over dem da ambulansesjåføren kommer. Gutten synger noe som ser ut til å more mannen. Han takker gutten for besøket. Noe senere får sjåføren en ny utkalling. Det er til en leiegård lik den der den gamle damen ble funnet. Leiligheten ser helt likedan ut, bare møblene er forskjellige. På gulvet ligger en mann. Det er den samme mannen som på kafeen Han puster så vidt. ”Hold ut”, tenker ambulansesjåføren. ”Vi må klare det denne gangen”.
Den andre novella i samlingen handler om en mann som sitter på et fly. Han er på tur til Tokyo. Hvorfor vet han ikke. Han reiser på impuls. Han kjeder seg om bord. Ser idiotiske amerikanske filmer. Mannen er representant for et firma som leverer bibler til hoteller. Han funderer rundt dette. Tankene hans går til en historie om en misjonær som ga en innfødt (kanskje i Afrika) en bibel. Den innfødte ville bruke sidene i boka som sigarettpapir. Så kretser mannens tanker rundt rusmidler, bl.a. skjebnen til en alkoholiker som drakk seg til døde. For en tid siden stoppet en ambulanse utenfor leiegården hans. Et menneske blir båret ut. Mannen ved siden av ham i flyet irriterer ham. Bibellevrandøren føler en trang til å gjøre noe. Han slår handa hardt i pleksiglasset på flyet.
En av novellene har tittelen ”Vietnam”. Denne gangen er fortelleren en psykolog. En av pasientene hans er en dame som er kommet som båtflyktning fra Vietnam da hun var ung. Hun har opplevd store traumer som hun aldri har blitt kvitt er ”Vietnam” blitt et begrep som omfatter alt trist, meningsløst og håpløst. Psykologen kaller denne damen Vietnam. Han håper han har klart å hjelpe henne litt, men vet ikke. Vietnam driver tilsynelatende med selvskading. Armene hennes er fulle av bandasjer. En dag ber hun psykologen bli med hjem til henne. Hun kler av seg. Kroppen er full av skader som hun fikk under krigen da amerikanerne bombet med napalm. Hun forteller hvordan det foregikk. Klærne ble svidd av henne, huden likeså. Hun så sin far, som arbeidet ute på markene, springe inn i skogen og utstøte uhyggelige smerteskrik. Så tar hun fram et bilde fra et gammelt magasin. Det viser et konsertpublikum som er i ekstase på en Elviskonsert. (Kontrasten er milvid). Hun setter på en Elvisplate. Litt senere ringer psykologen tilbake og spør om hun vil være med på en reise til Greaceland.
Den fjerde novella virker noe surrealistisk. En mann ligger begravd inne i ruinene av et sammenrast kontorbygg. Det later til at det er han selv som har utløst det hele. Omtrent alle menneskene rundt ham er døde. Han famler seg fram til en mobiltelefon og ringer for å høre hvordan det går med redningsarbeidet. Han får høre at det er avsluttet. Så ringer han hjem og snakker med datteren sin. I stedet for å fortelle hvor han er dreier han samtalen inn på all verdens uvesentligheter. Plutselig er det slutt på batteriet. Han hører en ambulanse som kjører forbi på gaten og skimter et blått lys. Turister kommer til stedet og roter rundt i ruinene. Plutselig er mannen befridd, reser seg opp og vandrer av sted.
En annen novelle handler om en mann som arbeider som graver på kirkegården. Når han graver ut en ny grav, kommer biter av skjeletter til syne. Om natten drømmer mannen til stadighet den samme marerittaktige drømmen. Han befinner seg som usynlig hjemme i huset sitt der andre har flyttet inn. Selv er han død, fanget i vante omgivelser. En dag treffer han en barndomsvenninne. Hun lever et liv helt motsatt av hans, med mange utenlandsopphold.
En mann arbeider på en fabrikk der de produserer kollisjonsputer til biler. Deres puter er billigere enn andre på markedet. Men mannen kjenner manglene og vet at putene ikke vil virke når uhellet er ute. Han forundrer seg over at dette ikke har blitt avslørt. Bilene med disse putene kan ikke ha vært utsatt for kollisjon. Mannens datter maser om å få begynne å øvelseskjøre. Faren kvier seg. Han drømmer om at datteren ligger alvor skadd fordi puten ikke åpnet seg forskriftsmessig.
En mann sitter ved farens sykeleie på sykehjemmet. Tankene hans kretser omkring alt han skal, må og bør gjøre. Man har sagt at faren trolig kommer til å dø i løpet av natten. Mannen tenker at han må dra for å handle før butikken stenger. Farens begravelse har han allerede planlagt, også annonsen i avisen er ordnet med. Så får han en telefon fra søsteren som forteller at faren er blitt betraktelig bedre. Et under, sier legene. Mannen funderer på om han ikke skal oppfylle den gamles drøm, nemlig at de skal reise sammen til Stockholm. Han kjører mot sykehuset, men forulykker på veien.
En skoleklasse er i svømmehallen der de skal øve på livredning. En dukke ligger på dypet. Den skal elevene hente opp. En av guttene får ikke til dette. Han klarer ikke å dykke så dypt. Læreren gir ham en sjanse til. Dette er nødvendig hvis han skal komme inn på skolen han ønsker. Gutten er forelsket i Sara. Da det blir hennes tur, henter hun opp dukken og gir den et kyss. Gutten tenker ar får han sjansen til å kysse dukken, blir det nesten som å kysse Sara. En natt bryter han seg inn i skolens svømmehall. Han henter dukken og kaster den på dypet og binder noe tungt rundt egne armer. Denne gang kommer han fram til dukken. Han blir lenge der nede på dypet.I neste gymtime gjentar han bedriften. Han roses av Sara.
En mann ligger i en ambulanse. Han fornemmer i ørska en person som prøver å holde liv i ham. Ambulansen kjører fort, situasjonen er kritisk. Mannen tenker tilbake på kona som for noen uker siden forlot ham. Mannen hadde gått lei av kona (og av sønnen som er psykolog), men nå begynner han å savne henne- Mannens jobb har vært å kjøre film på kino. I den bevisstløse tilstanden som han har gått inn i, spilles gamle filmer gjennom hodet hans. Denne mannen har hyppig spilt dataspill der han kaller seg ”Las Vegas”.
I en annen novelle sitter en ung mann på et utested sammen med en kamerat og noen svenske damer. På veien hjem blir bussen de sitter i forbikjørt av en ambulanse. Alle i bussen reiser seg og synger.
I den siste novella (”Til”) hører vi om en mann som har gått om bord i en ballong og nå svever høyt der oppe. Han er på vei for å møte igjen kona si som døde for noen uker siden.
Novellene i samlinga henger sammen. Personer fra én novelle dukker opp i en annen. Over det hele hører vi om ambulanser som farer forbi.

Det leses for lite noveller, romanen settes alltid først, men her har du 10 knallgode novellesamlinger som bør få deg til å like det gode gamle korte formatet også. Listen består av 9 norske og 1 amerikansk forfatter. Jeg kunne sikkert ha funnet en 10. norsk forfatter også, noe av Per Petterson kanskje, eller Øystein Lønn, men grunnen til at Richard Ford er med på listen, er fordi den er så vannvittig god at den bare må med. Listen er ellers vilkårlig satt opp. Kos dere.

Jeg ba om forslag til gode novellesamlinger og bokelskerene kom med mange gode forslag. Her er en liste over de novellesamlingene som ble anbefalt :)

Av de 105 tekstene jeg leste i fjor er disse som skilte seg ut fra mengden.

Folk spør meg hele tiden om hvem som er min yndlingsforfatter, jeg svarer "hæ?" og innser at jeg aldri ser frem til at en eller annen bok blir utgitt av nettopp DEN forfatteren. Dette er jakten på h*n som skal gi meg forventninger ved hver utgivelse (hvis død, ved hver nyoppdagede), samt gi meg lyst til å lese den samme boken om igjen.

Bøker i lite format som egner seg godt å lese på farten, og som er små nok til å ligge blant nøkler, mobil og andre essensielle ting i vesken.