Hva nå, Afghanistan?

Med en gang jeg ble oppmerksom på denne boka, visste jeg at jeg måtte lese den. Det har jeg også gjort, og nå er jeg egentlig "bare" opptatt av én ting: hvordan få flere til å skjønne at de også må lese den! "Alt dette kunne vært unngått" er nemlig en bok som bidrar til å øke forståelsen for alt som gikk galt i Afghanistan - ja, hvorfor det ikke kunne gå annet enn galt når premissene til å begynne med ble så feil ...

Den danske forfatteren Carsten Jensen (f. 1952) og den norske journalisten (med mastergrad i Peace and Conflict Studies) Anders Sømme Hammer (f. 1977) har reist rundt i Afghanistan for å kunne skrive denne boka. Anders Sømme Hammer har hatt base i Kabul siden 2007, og dette er lenger enn noen annen norsk journalist har vært der.

Carsten Jensen skriver på side 166-167:

"Jeg har snakket med slektninger til myrdede og drepte, med enker med nedslåtte øyne, og deres døtre som ennå ikke har lært å styre sine nysgjerrige blikk. Jeg har snakket med militsmenn med mord på samvittighet og forhenværende og kanskje nåværende talibanere, med landsbyeldre, politikere, distriktsguvernører og politimestre, som alle sverget på at de fortalte sannheten. Jeg har fylt den ene notisboken etter den andre med deres ord.
Føler jeg at jeg har vært tett på dem? Nei.
Føler jeg at jeg forstår det livet de lever? Nei.
Føler jeg at jeg, bare et øyeblikk, har delt deres vilkår? Nei.
I enhver henseende lever jeg et annet liv enn dem, også når jeg ferdes midt blant dem. I hvert eneste møte støter min innlevelsesevne på en uoverstigelig mur. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å være dem, uansett hvor mye jeg anstrenger meg.

... De avgrunnene de har stirret ned i, har jeg aldri vært i nærheten av."

Unntatt på ett punkt: redselen for hele tiden å kunne dø mens han befant seg i Afghanistan, aldri å kunne vite hva som ventet rundt neste sving ... Faren var høyst reell!

I bokas innledning presenteres vi for Afghanistans nyere historie, som starter med mordet på Ahmad Shah Massoud den 9. september 2001. Massoud som har siden blitt et symbol for det afghanske folk ...

Sett i etterpåklokskapens grelle flombelysning er det relativt lett så se hva som gikk galt, og dette berører forfatterne i sin bok. Blant de største tabbene amerikanerne (og for den saks skyld også NATO) gjorde da de invaderte Afghanistan, var at de ikke satte seg inn i den afghanske kulturen. Invasjonen virket dessuten dårlig planlagt fordi det ikke var fastsatt noe klart mål for aksjonen - ikke utover å ville knuse Taliban. Hva ville invasjonsstyrkene egentlig oppnå? Hvilken strategi hadde de? Vi som har fulgt med mediene i årenes løp har med forskrekkelse registrert hvordan forklaringene på hvorfor styrkene fremdeles befinner seg i Afghanistan, har endret karakter. Jo verre tilstander, desto dypere har man gravd for å finne noe som kan forsvare nettopp dette. Noe av det siste vi fikk høre var at det handlet om kvinnenes rettigheter ... Og jeg stiller meg spørsmålet: når var kvinnenes manglende rettigheter en forklaring på en vestlig invasjon av et annet land? Det står jo ganske enkelt ikke til troende!

Sammenblandingen av Taliban og al-Qaida var en annen tabbe - for mens Taliban ikke hadde ambisjoner utover Afghanistans grenser, hadde al-Qaida helt andre mål, uten å være knyttet til noen spesifik stat. Taliban var dessuten villig til å forhandle, men dette brydde ikke amerikanerne seg om. Og sist men ikke minst: i dette landet er det som betyr noe hvem som kan gi folk trygghet, ikke hvilken ideologi man har. En tidligere talibaner skiftet derfor gjerne side, dersom dette tjente vedkommende mer, typisk når maktforholdene endret seg. Dermed var fiendebildet høyst uklart og varierende. Invasjonsstyrkene samarbeidet dessuten ikke med noen som hadde tillit i befolkningen - altså noen man kunne samles om.

"Marginaliserte befolkninger som balanserer på kanten av overlevelse, vil alltid foretrekke å leve med systemer der forutsigbarhet er det mest fremtredende trekket. For dem handler det ikke om religion og ideologi. For dem handler det om klare og forståelige lover som garanterer deres sikkerhet. Hvis du følger lovene, blir du beskyttet. Hvis du bryter dem, blir du straffet. Det avgjørende er ikke om lovene er rimelige eller rettferdige, men konsekvensen deres, retningslinjene som ikke kan misforstås og som gjelder alle daglige handlinger." (side 27)

Gjennom 11 kapitler presenteres vi for ulike sider ved det afghanske samfunnet. Som nevnt ovenfor er flere sentrale personer i Afghanistan intervjuet, og i tillegg har forfatterne også sett nærmere på kvinnenes stilling. Fellesnevneren for de fleste er at de er skuffet over utlendingene.

"Hvis utlendingene kom hit for å gjøre livet vårt bedre, så har de mislyktes, de har ikke noe her å gjøre. De lovet fred, veier, sikkerhet, et liv uten frykt. Ikke et eneste av løftene har de innfridd."

I slutten av 2014 skal alle utenlandske styrker trekkes ut av Afghanistan, og spørsmålet er hva som da kommer til å skje. Bryter det ut ny borgerkrig i landet? Vil Taliban lykkes i å ta makten igjen? Og hva med kvinnenes stilling? Mens fremmede styrker har vært i landet, har uroen tiltatt og antall selvmordsbombere har økt betydelig.

Haji Sahib Rohullah Wakil er en innflytelsesrik stammeleder fra Jalalabad. Rett etter den amerikanske invasjonen gikk han til de lokale amerikanske styrkene og fortalte at de ikke kom til å klare å oppspore al-Qaida fordi de manglet fullstendig lokalkunnskap. Han opplyste samtidig at han betraktet al-Qaida som sin og Afghanistans fiende. På vei ut fra amerikanernes tilholdssted ble han arrestert, og hans henvendelse kostet ham seks år på Guantanamo. Paranoiaen var total ... Og ydmykheten og evnen og viljen til å lytte var totalt fraværende ...

"Wakil hadde foreslått for amerikanerne at de skulle snakke med lokale talibanere som var innstilt på forsoning. Det var dette forslaget som fikk ham til å fremstå som en terrorist i deres øyne. "Alt dette kunne vært unngått, hvis de hadde lyttet den gangen," sier han. "Hadde amerikanerne bare strukket ut en hånd i stedet for å kjempe mot Taliban, hadde det vært fred i stedet for krig." (side 116)

Noe av problemet alle møter på i Afghanistan - noe forfatterne av denne boka også fikk merke - er at det alltid er to versjoner av alt. "Slik ser den asymmetriske krigen ut." (side 135)

"Vesten invaderte Afghanistan med minimal kulturforståelse. I Afghanistan settes ære høyere enn de fleste andre verdier, hevndrap er ikke uvanlig. Men jeg tror det bare er en del av forklaringen. Den store utryggheten gjør noe med mennesker. Det aldri å kunne slappe helt av virker nedbrytende." (side 137)

"Alt dette kunne vært unngått" er en meget oppsiktsvekkende og interessant bok jeg virkelig håper at flere kommer til å lese. Tidligere har jeg bl.a. lest Fredrik Barths bok "Afghanistan og Taliban", som vinkler utfordringene i Afghanistan noe annerledes (og kanskje også mer akademisk). Mens Barth tar utgangspunkt i stammekulturen og ideen om det statsløse samfunnet, noe han for øvrig er blitt kritisert for, tar Jensen og Hammer utgangspunkt i det nokså enkle: hva frykt faktisk gjør med mennesker. Så er vel også det forhold at landet preges av en stammekultur en viktig premiss for at det er å vanskelig å samles rundt en leder? Mest av alt handler det likevel om en totalt feilslått invasjon som har kostet mer enn det smakte, og som på ingen måte har bidratt til noen varig fred i landet. Det er som Vali Nasr - tidligere utenriksminister Hillary Clintons rådgiver - skriver i The Dispensable Nation. Amerikan Foreign Policy in Retreat:

"Vi har verken vunnet denne krigen på slagmarken eller avsluttet den ved forhandlingsbordet. Vi bare toer våre hender og håper at det vil gå litt tid mellom avreisen vår fra landet og den uunngåelige katastrofen så ingen vil bebreide oss for noe." (side 26)

Afghanerne må imidlertid være et tålmodig folk, som har tålt mye under de verste forhold. Jeg håper at de kommer til å være pragmatiske den dagen de utenlandske styrkene trekker seg ut av landet, og at de finner en løsning som er til å leve med. Vi i Vesten er uansett ikke de rette til å vurdere hva som er rett og galt, eller hva det er rimelig å finne seg i, all den tid våre vestlige verdier er så totalt annerledes afghanernes verdier.

Denne boka har både beriket meg, gjort meg klokere og mer ydmyk. Det har også vært smertefullt å lese alle historiene, som først og fremst handler om møter med mennesker. Bokas styrke er at forfatterne ikke later som de forstår alt, men inntar en spørrende og nysgjerrig holdning. Konklusjonene overlater de langt på vei til andre å trekke ... i den grad det er mulig å konkludere i det hele tatt. Med ett er man aldri i tvil om etter å ha lest denne boka; nemlig hvordan det aldri kunne lykkes å invadere et land som Agfhanistan! Krigen er og blir en fiasko, uansett hvordan dette måtte fremstilles i vestlige medier. Sannheten om dette eier nemlig ikke vi, men afghanerne selv. De vet at de i dag har grunn til å være atskillig mer redde enn de var før invasjonen i 2001.

Historien om den mislykkede invasjonen i Afghanistan er dessverre ikke enestående, og jeg håper at dette tas som en læring med tanke på andre fremtidige uroligheter i verden. Akkurat der er jeg imidlertid ikke veldig optimistisk ...

Engasjerende, velformulert og godt komponert bok som innsiktsfullt forener realpolitisk og idealitisk tankegods i sin analyse av hvorfor alt har gått så galt i Afghanistan. Nydelige fotografier.

En klar reportasje-bok, vi får kun glimt inn i et land. Det forutsettes nok at man kjenner konflikten litt fra før. Men det er såpass godt gjort at det egentlig ikke gjør noe. Vinner på at den kan fordype seg i ett land, flere av høstens fagbøker tar for seg flere på en gang. Likte nok Sømme Hammers bidrag best, men dette er mest en smakssak.

Gjennomgang av 2014-fagbøker jeg hadde glede av.