Å leve et liv, ikke vinne en krig!
Vel, med det navnet så hadde jeg kjempe forventninger til denne boka. Jeg håpte på at den kunne hjelpe meg til å få det litt bedre, streve litt mindre. Optimistisk.
Så enkelt var det nok ikke, nei.
Fra kapittel 5, der man bli introdusert for hvordan man skal kunne akseptere, og ut syns jeg forfatteren bare gjentar og gjentar og gjentar seg selv til det kjedsommelige. Måten å akseptere på som blir beskrevet i boka er egentlig bare en videreutviklet versjon av mindfulnessen sin puste-meditasjon.
Føler dessuten at ordet aksept er et feil ord utfra det forfatteren skriver om. Jeg opplever at hun skriver om å erkjenne at ting er som de er.
Derimot så syns jeg forfatteren har funnet endel fine og forklarende bilder og metaforer på ting! Disse liker jeg godt!
Navnet fenger nok dessverre mye mer enn innholdet i boka....

Ikke mitt førstevalg når det kommer til lesestoff, men jeg gjør som jeg får beskjed om. De konkrete øvelsene bak i boka er greie nok om ikke akkurat nyskapende. Ellers er teksten overylt av bilder og store ord, alt for skravlete i formen for meg.

Jeg leser aldri/veldig, veldig sjelden selvutviklingsbøker. Grunnen til det er at jeg synes alt for ofte de kommer med enkle løsninger. Denne boken er ikke noe unntak. Når man sammenligner hvordan man takler og aksepterer dårlig vær med hvordan man aksepterer dyptliggende problemer, så melder jeg bare pass. Boka har noen øvelser i slutten av boka, men heller ikke det er særlig nytt. Det beste ved boka var bruk av Tove Janssons sitat fra Snusmumrikkens vårvise på side 30.