Ingen lesetilstand
Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Vebjørn Selbekk er flyktningesønnen som siden 2006 har vært det norske symbolet på karikaturstriden, en konflikt som toppet seg med de blodige terroraksjonene i Paris og København vinteren 2015. Selbekk tar oss med tilbake til sine egne barne- og ungdomsopplevelser i morens hjemland DDR. Han forteller om sin dramatiske familiehistorie fra et Tyskland preget av undertrykkende ideologier som kommunisme og nazisme - en tilværelse der det var en selvfølge at folk ikke sa sin mening fordi fryktens makt var for stor. Med dette som bakteppe trekker Selbekk, som høsten 2015 ble tildelt Fritt Ords Honnørpris for sitt «prinsippfaste forsvar for ytringsfriheten gjennom ti år med karikaturstrid», linjene til vår tid der frihetsverdier vi lenge har tatt som en selvfølge, nå kommer under økende press. "Fryktens makt" er en bok om karikaturstrid og terror, men også om veien videre - om kampen mellom frihet og frykt i terrortrusselens tidsalder.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2016
Format Innbundet
ISBN13 9788203295812
EAN 9788203295812
Genre Personlige beretninger
Omtalt tid 1945-1999 2000-tallet
Omtalt person Vebjørn Selbekk
Språk Bokmål
Sider 237
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Vebjørn Selbekk har skrevet ei bok som er velreflektert og full av gode poeng.
Han forteller i første delen av boka om sin bakgrunn, og starter med mormoren, som alenemor, flyktet fra kommuniststaten DDR over til Vest-Tyskland.
Han beskriver undertrykkelsen, kontrollen og angiveriet som preget Øst-Tyskland. Menneskene led under det undertrykkende regimet.
Som Selbekk skriver på side 23:
«Hun lengtet etter friheten i vest. Hun ville at barna hennes skulle vokse opp i en del av verden der det var tillatt å si det man mente.
Men viktigst av alt: Min bestemor nøyde seg ikke med ønsker og dagdrømmer om en ny fremtid. Hun gjorde noe med det. Selv om det var annen gang i hennes unge liv at hun måtte forlate alt hun eide.»
Hans morfar ble igjen i Øst-Tyskland.
Da Vebjørn var liten, reiste han og familien på besøk til bestefaren i Øst-Tyskland, så han fikk en reell opplevelse av hvordan det var å leve under det strenge og kontrollerende kommunistregimet. Han opplevde hvordan det var å leve i et land der det ikke finnes ytringsfrihet.
Murens fall natten mellom 9. og 10.november 1989 beskriver han som den største historiske begivenheten etter den andre verdenskrig.
Vebjørn Selbekk binder så sammen undertrykkelsen og ufriheten i DDR med det som har skjedd etter karikaturstriden, som startet med de danske karikaturtegningene i Jyllands-Posten.
Han gjenga en faksimile av Muhammed-tegningene i Jyllands-Posten i Magazinet, et temmelig ukjent og kristent blad, tirsdag 10.januar 2006.
Han skriver på side 62:
«I dag tror jeg at underbevisste faktorer kanskje spilte inn i avgjørelsen min. Barne- og ungdomsopplevelsene fra DDR. Det sinnet jeg opparbeidet meg der nede mot dem som tvinger andre mennesker til taushet. Uviljen mot å la frykten avgjøre hva man skal ytre seg om, og når man skal la være å si noe. Mot å krype for dem som truer deg.
Erfaringene fra Øst-Tyskland har vært med på å forme meg, mine verdier og mine meninger.»
Etter reportasjen i Magazinet, kom truslene mot Selbekk, fra muslimske miljøer.
Han beskriver tiden etter denne reportasjen, om livet som forandret seg for ham og familien, om å leve i skjul og med stadige trusler.
Men ikke bare forandret livet seg for ham og familien, men i kjølvannet av karikaturene, kom som kjent terroraksjonene på rekke og rad, blant annet i Danmark og i Frankrike.
Selvsagt begynte ikke terroren med karikaturtegningene.
Og Selbekk beskriver godt begivenhetene i Europa, både politisk, samfunnsmessig og privat, fram til og med 2015.
Jeg skal ikke røpe for mye av innholdet i boka.
Men boka er virkelig verdt å lese. Jeg visste så å si ingenting om Vebjørn Selbekk før jeg leste denne boka. Men nå har jeg fått en dyp respekt for denne forfatteren.
Anbefales på det varmeste.
«Våre samfunn er langt fra perfekte her i Vesten. Men det at
vi har bygget opp demokratier der alle har rett til å si, tenke, tro,
mene, skrive og tegne det de vil, det er ingenting a skamme seg
over. Tvert imot. Disse verdiene, som særpreger våre samfunn,
har gjort Vesten til det «stedet» som folk fra hele verden søker
seg til.
For drøyt femti år siden gjorde min egen familie det. Flyktet
fra tanke- og meningskontrollen. Grunnen til at jeg i det hele tatt
eksisterer, er faktisk frihetslengselen som min bestemor hadde
den gangen i 1957, og det motet hun viste da hun trosset farene,
forlot alt hun eide og skaffet seg og sine etterkommere en ny
fremtid i den frie verden.
Vi har grunn til å være stolte av frihetsverdiene våre. De er
verdt å eksportere. Og de er verdt å forsvare. Uansett hvor mye
man brenner flagg og ambassader i Midtøsten. Og uansett hvor
mye man truer med terror. Eller utøver terror.»
Sitatet over er fra Vebjørn Kroll Sellbekks bok Fryktens makt – Frihet eller taushet i terrorens tid, en bok utgitt på forlaget Aschehoug forlag i 2016. 238 sider inkl register. En bok jeg har lånt av biblioteket. Tankevekkende bok på mange måter. Meningene om en del av temaene kan være ulike, men det viktigste er at den blir lest mener jeg.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketNår man avstår fra å gjøre noe man mener er riktig, fordi man er redd for konsekvensene, da er det fryktens makt som rår.
Konflikten mellom ytringsfrihet og islamisme i Norge begynte selvfølgelig ikke med karikaturstriden. Den startet våren 1989 da William Nygaard bestemte seg for å trosse drapstruslene fra ayatolla Khomeini og likevel gi ut Sataniske vers. Og den nådde sitt foreløpige dramatiske høydepunkt her i Dagaliveien. Skuddene mot William Nygaard var et av de første islamistiske voldsanslagene mot ytringsfriheten i Europa. Jeg har hele tiden ment at Norge derfor burde ha et særlig ansvar for å forsvare ytringsfriheten mot islamistiske trusler. Dessverre sviktet norske myndigheter fatalt da saken igjen ble satt på spissen i 2006.
Kommunistene, både de østtyske og cubanske, skulle arbeide for et klasseløst idealsamfunn. Det var jo hele poenget med kommunismen. Men i den praktiske gjennomføringen av den kommunistiske ideen hadde de selv skapt sin spesialversjon av det klassedelte samfunn. Og det var et samfunn der det til alt overmål var umulig å gjøre en klassereise. Det gikk ikke an å jobbe seg oppover på samfunnsstigen gjennom hardt arbeid, risikovilje, gode ideer og pågangsmot.
Nei, for dette klassedelte samfunnet var ideologisk delt. Det var nomenklaturaen, partipampene, de rettroende kommunistene som utgjorde overklassen. Og dit fikk man bare adgang dersom man var villig til å krype for systemet. Og selv bli en del av undertrykkelsesapparatet.
Disse stadige utspillene, som åpenbart er styrt av politisk ønsketenkning mer enn religiøse realiteter, får tidvis et komikkens skjær over seg. Få har klart å avkle fenomenet på en mer elegant og bitende ironisk måte enn den kombinerte forfatteren, skribenten og underholderen Kjetil Rolness. Rett etter terroren i Paris skrev han Dagblad-kronikken "Fred over islam", et briljant oppgjør med vestlige lederes hang til å bortforklare den islamistiske terrorens røtter i - ja, akkurat, islam.
Den virkelige reelle fobien knyttet til islam i dag er snarere den redselen mange har for å kritisere innholdet i den muslimske religionen. Det er den virkelige islamofobien. Frykten for å påkalle seg islamistenes vrede. En vrede som kan være dødelig.
Arbeiderne tystet på sine overordnede. Sjefer på sine ansatte. Naboer skrev rapporter om de andre i oppgangen. Så de på vesttysk TV? Hadde de konatkt med utlendinger? Kom de med slengbemerkninger om myndighetene?
Det finnes til og med et eksempel på at en Stasi-agent giftet seg og fikk barn med den han skulle overvåke. Vera Langsfeld var sentral i det kirkelige fredsmiljøet som ble stadig mer aktivt i begynnelsen av 1980-årene. Den gryende - om enn i starten ganske uskyldige - politiske aktiviteten i kirkene bekymret DDR-myndighetene. De ønsket full kontroll med det som var på gang. Og hva var da bedre enn å infiltrere bevegelsen?
I 1980 møtte Vera Langsfeld lyrikeren Knud Wollenberger. De giftet seg snart. Det Vera ikke visste, var at ektemannen arbeidet for Stasi under kodenavnet «IM Donald».
Nå fortsatte IM Donalds rapporter å strømme inn til Stasi-hovedkvarteret. Denne gang om hustruens stadig mer fremtredende rolle i den kirkelige undergrunnsbevegelsen. Vera grunnla flere fredsgrupper, et forlag og arrangerte menneskerettighetsseminarer. Men Stasi var merkelig nok alltid et steg foran. De visste på en forunderlig måte alt som skulle skje på forhånd. I 1988 ble Vera arrestert av sikkerhetspolitiet.
I dag begås det daglig grusomheter av nærmest unevnelig karakter i den muslimske guddommens navn. Folk halshugges og brennes levende. Terrorister skyter rundt seg på strender og inne i kjøpesentre. Bomber sprenges så kroppsdeler flyr til alle kanter. Alt akkompagnert av høylydte rop om Allahs storhet.
Er det ikke disse myrderiene og dette barbariet som utgjør det største omdømmeproblemet i dag, både for profeten, for Allah og for den religionen de representerer?
Mange vil mene det. Men likevel er det altså tegninger, filmer og rykter om koranbrenning som får de store massene i muslimske land til å ta til gatene i demonstrasjonstog. Forstå det den som kan.
Jeg opplever ofte at folk kommer bort til meg og sier at de gjerne ville ha sagt noe eller skrevet noe om emner som har med islam og islamisme å gjøre. Men de tør ikke, sier de.
[...] både i Norge og store deler av den vestlige verden har det utviklet seg èn standard for ytringer om islam og en annen for nær sagt alle andre temaer. Vi kan debattere, diskutere og lage satire omkring de fleste temaer og religioner. Men med islam er det annerledes. Ikke fordi man har større respekt for disse troende enn for andre. Grunnen er ganske enkelt at det finnes miljøer innenfor denne religionen som både vil true med og utøve vold for å hindre ytringer de ikke liker.
[...]
Vi bør i det hele tatt passe oss nøye for å argumentere med at vi må avstå fra utfordrende ytringer fordi asiatiske og arabiske muslimer i praksis er så kulturelt tilbakestående. Man må liksom bare regne med opptøyer, myrderier og terror dersom man skulle støte dem.
Undskyld, fordi vi gav jer husly og hjælp. Undskyld, fordi vi giver jer uddannelse. Undskyld, fordi vi hjælper jer økonomisk. Undskyld, fordi I frit kan dyrke jeres tro i vores kristne land.
Undskyld, fordi vi sender hjælp til jeres lande. Undskyld, fordi vi ikke render rundt med sprængstoffer på kroppen når vi føler os krænket. Undskyld, fordi vi ikke bare gør som jeres tro siger. Men en undskyldning for at ytre os i vores eget land – den får I aldrig.