Svarte dønninger krystet seg som punkterte halvnoter i det gjerrige lyset på øvre dekk.

Hun setter seg og ser mot meg her jeg står og blomstrer i kelnerdrakten. Eller blomstrer og blomstrer, jeg står stille, jeg står her år etter år og blir eldre, mer som mose.

Nesten umerkelig nikker hun hodet bakover. Hva heter et nikk som går bakover?

Kaffe og bilisme har på en litt uopplagt måte samme proporsjoner … Uansett hvilke ringvirkninger kaffeproduksjon og bilisme har, er det vanskelig å forestille seg tilværelsen vår uten disse to, gjerne i kombinasjon, helst om morgenen

Hun ser ut som en utskeielse forkledd som askese.

For å oppsummere så er som regel virkningen det eneste som gir mening, enten det er logisk eller ikke. Virkningen kan alle se, den eksisterer og øver sin innflytelse. Men å identifisere årsaken er ikke lett. Og det er enda vanskeligere å ta årsaken i hånda og vise den frem til folk med et “Se her!”. Men den eksisterer så klart, et eller annet sted. Uten årsak, ingen virkning. Akkurat som man ikke kan lage omelett uten å knuse egg. Det er som dominoeffekten, der den første brikken (årsaken) velter den neste (årsaken) med et klakk, før denne i sin tur velter den neste (årsaken). Klakk. Slik fortsetter brikkene å falle som en evig kjedereaksjon inntil man ikke lenger vet hva den egentlige årsaken var. Eller man ikke lenger bryr seg. Eller til ingen lenger ønsker å vite hva som lå bak. Det var bare en lang rekke dominobrikker som veltet. Kanskje det er slik historien ender.

Tikk, takk, tikk, takk.
– Du Vilde, den klokka kan vi ikke ha. Den får en til å føle at tiden går, sier O.
– Synes du? Er det ikke mer en gammel, nostalgisk lyd, at tiden har gått. En gang i tiden gikk tiden. Den høres slik ut fordi den minner oss om at den har sluttet med det nå, sier Vilde.
– Uansett, jeg holder ikke ut den lyden.
– Men du er jo helt unostalgisk og unevrotisk, da spiller det vel ingen rolle om en gammel klokke tikker litt?

Alt ville kanskje forløpt annerledes hvis jeg hadde kjent henne igjen med det samme og hatt vett til å flykte. Men det gjorde jeg ikke, jeg dreide ikke engang på hodet da en fremmed dame satte seg på enden av benken, bevegelsene hennes var langsomme og tydet på et behov for kontakt. Jeg håpte hun ville skjønne at jeg ikke savnet noen å prate med, så jeg raslet kraftig med sidene i boka som lå på fanget. Det var ikke av selskapssyke jeg hadde søkt til parken.

Dei eldste gudane rådde over vatn, luft og stein. Llyr blei bunden i havet, av son sin Jolnir, Vargtid med minnefolkets seid. Tyr blei bunden i lufta, av gudeborna i Yllarheim. Og Bor blei bunden i stein, av herduegane.
Herduegane verjar Bor i steinen, Sølvfiskane verjar Storganden (Llyr) og ørnane, dei verjar Tyr i himmelen.

Ei i berget det blå
blod kan ein lite på
ei gir hovet blod
ei er drotten tru

Vergene tre vil vike
søstrene tre vil stå
gudeborna svike
for blod kan ein lite på

Lou tviholdt i meg mens vi gikk fra Røde Kors til Hall 4. Den klissete, lille hånda slapp meg ikke. Hadde ikke sluppet siden vi dro hjemmefra, kjentes det som. Hun protesterte aldri på noe, gjorde alt jeg sa, og slapp ikke.
Å være aleine med en unge er som å være halvannet menneske. Helt annerledes enn å være aleine med en kjæreste. En kjæreste er like stor som deg, i hvert fall nesten. Hun kan passe på å stille sulten selv. Få nok å drikke. Skifte undertøy. Hun kan holde deg, holde deg fast sånn at hun holder deg oppe. Hun kan ta halve vekta. Sammen med en unge er det alltid du som holder.

Coriolanus slapp en håndfull kål i gryta med kokende vann og sverget på at han en dag aldri skulle ta det i sin munn igjen. Men dette var ikke den dagen. Han trengte å spise en stor skål med den smakløse smørja og drikke hver dråpe av kraften, for å hindre at magen begynte å knurre under uttakssermonien. Det var én av de mange sikkerhetsforanstaltningene han tok for å dekke over at familien hans, til tross for at de bodde i toppetasjen i den mest overdådige residensen i Capitol, var like fattige som avskummet i utkantstrøkene.

Jenta som brant, var på vei ut av et vindu i skolebygningen. Svart røyk veltet ut bak henne, blandet seg med fillene av snø og aske som virvlet omkring på utsiden. Ilden hadde tatt tak i et skjerf hun febrilsk forsøkte å vrenge av seg, og hun hylte og kavet i et forsøk på å få fotfeste i karmen. Så kastet hun seg ut.
Fallet fra andre etasje fikk henne til å se ut som en fallende fakkel. Nede på den harde grusen ramlet hun over på siden. Mens hun skrek og forsøkte å kvele flammene med hendene. Gradvis ble skrikene svakere. Så sluttet hun å røre på seg.

Til tross for at de var en så fattig gruppe, holdt de seg med et solid og komplisert hierarki. De som eide bøfler og flyttet hvert år, så ned på dem som bare eide geiter. De som hadde noen jordlapper på hyller hogd inn i høye fjellsider, ville ikke gifte seg med dem som ikke hadde noen. Det fantes noen som var så fattige at de hadde hverken dyr, jord eller hus. De levde av veldedighet og ble sett ned på med medynk av andre.

Praktiske mennesker er som oftest selvstendige. Selvstendige mennesker er frie. Men jeg er usikker på om frie mennesker nødvendigvis har mindre angst.

I natt stod kaka i kjelleren, og på vei inn etter å ha røykt, tok jeg to stykker og håpet ingen ville oppdage det. […] mine foreldres irritasjon, bekymring og kanskje også en slags avsky (som de sikkert ikke vedkjenner seg) over denne mangelen på selvkontroll, dette ustoppelige og misforståtte behovet for trøst, som maten så og si hele mitt liv har vært. Jeg kan bli avhengig av alt, har jeg ofte sagt i et selvironisk forsøk på å komme andres dom i forkjøpet […]

Det var vintersolverv, årets lengste natt. I flere uker hadde dagene blitt kortere, først gradvis, og deretter raskt, og nå ble det mørkt midt på ettermiddagen. Det er godt kjent at når månetimene blir lengre, kommer mennesker i utakt med sine mekaniske klokker. De dupper av midt på dagen, drømmer i våken tilstand, slår øynene opp midt på svarte natta. Det er trolldomstid. Grensene mellom natt og dag blir tøyd til det ytterste, og det blir også grensene mellom verdener. Drømmer og eventyr smelter sammen med opplevelser, de døde og de levende stryker mot hverandre der de kommer og går, fortid og nåtid berører og overlapper hverandre. Uventede ting kan skje.

Og jeg falt atter hen i mine tanker, og jeg tenkte på så meget, blant annet gleden; og så falt det meg inn: Det er underlig at menneskene rundt omkring meg sier det er glede, og jeg sier det er glede, og de vil absolutt bevise for meg, at det de synes er glede, er også glede for meg, men jeg vil slett ikke bevise for dem, at det som er glede for meg, også er det for dem, kort – vi er ikke enige.
(Camilla Collett - “Forskjellige gleder”)

I retten var Berkshire lett å mislike, med sine dyre italienske dresser, duskemokasiner og ufordragelige opptreden. Han slet ut aktorer og dommere med taktikker fra begge sider av grensen mellom uetisk og drittsekkaktig, men han var enda mer beryktet for sine bombastiske haranger mot urettferdighet og fordommer.

Kometer har fra gammelt av vært oppfattet som budbringere. Tidligere tiders mennesker oppfattet dem som stjerner, og stjernene styrte menneskenes liv. Fiksstjernene stod på firmamentet år etter år på sine faste plasser; planetene vandret rundt i mer eller mindre forutsigbare baner, men kometene med sine spektakulære haler var lysende himmellegemer som kom og gikk, tilsynelatende uten noe varsel, og derfor måtte de da også bety noe ganske spesielt. Det måtte være Gud selv som sendte dem av gårde, og Han foretok seg aldri noe uten grunn. […]
I 1758 kom kometen – i våre dager har den fått et eget navn, “Halleys komet” – ikke så nær jorden at den kunne få så monumentale følger. To gigantiske jordskjelv tok riktignok livet av tusenvis av mennesker i Libanon, og syvårskrigen fortsatte å rase som den første store, verdensomspennende konflikt. I vårt naboland brant store deler av Stockholm ned.