Säg, hvarför är du så ledsen i dag,
du, som som alltid är så lustig och glad?
Och inte är jag mera ledsen i dag
än när jag tyckes dig lustig och glad;
ty sorgen har nattsvarta rosor.

I mitt hjärta der växer ett rosenträd,
som aldrig nånsin vill lämna mig fred.
Och på sjelkarne sitter det tagg vid tagg,
och det våller mig ständig sveda och agg;
ty sorgen har nattsvarta rosor.

Men af rosor blir det en hel klenod,
än vita som döden, än öda som blod.
Det växer och växer. Jag tror jag förgår,
i hjärtträdets rötter det rycker och slår;
ty sorgen har nattsvarta rosor.

I don't want to be married just to be married. I can't think of anything lonelier than spending the rest of my life with someone I can't talk to, or worse, someone I can't be silent with.

Slike ting blir sendt oss for å prøve oss. I hvert fall tror jeg det. Jeg skjønner ikke hvorfor de ellers blir sendt oss.

Hvis jeg lyver for deg, blokkerer jeg din tilgang til virkeligheten. Det gjelder både «hvite» og «svarte» løgner. Derigjennom berøver jeg deg frihet. Uansett hvor mye velvilje som måtte ligge til grunn for at jeg forteller deg en hvit løgn, stenger jeg for en innsikt du kunne fått i dine omgivelser eller deg selv. Sannheten kunne frigjort deg.

Hvorvidt man lyver, avhenger ikke av om det man sier, er sant eller usant, men av om en selv tror det man sier, er sant eller usant.

Å si om det som er at det ikke er, eller om det som ikke er at det er, er falskt, mens at å si om det som er at det er, og om det som ikke er at det ikke er, er sant.

Voggevise (frå havkanten)

Milde makter bak stjernebru
~ veik er ei vesal skute ~
vern den vesle mot havsens gru
~ far er ombord der ute ~

Stjerner, lys over leia hans
~ grunnbrot i natta blinkar ~
fyll hans augo med stjerneglans
~ draugar frå skjæret vinkar ~

Linne vindar stryk inn frå sør
~ skuta på skjæret driver ~
Kjæl hans kinn, gjev han lagleg bør
~ tung ho i hav seg hiver ~

Lange, duvande båredrag
~ stamnen står høgt i veret ~
vogg han lint når det lir av dag
~ jarnkjølen høgg i skjeret ~

Vogg han varleg og gjev han fred
~ skavlane glefser grådig ~
kvil deg, hav, no gjekk sola ned
~ Gud være sjela nådig ~

Nå blir det juling. Flo sverget på det. Du kommer til å få en salig omgang.
Ordet salig tok seg god tid over Flos tunge, førte med seg storslåtte bilder. Rose måtte se ting for seg, mane frem noe helt sprøtt, noe som var sterkere enn behovet for å holde seg unna trøbbel, og i stedet for å ta trusselen på alvor undret hun: Hvordan tar den seg ut, en salig omgang? Det hun så, var en álle, en samling høytidelige tilskuere, noen hvite hester og mørkhudete slaver. En som knelte ned, og blodet som sprutet ut som vimpler. En samtidig grusom og vidunderlig scene.

Susan: “You’re saying that humans need fantasies to make life bearable?”
Death: “No, humans needs fantasy to be human. To be the place where the falling angel meets the rising ape.”
S: “With toothfaries? Hogfather?”
D: “Yes. That’s practice. You have to start out learning to believe the little lies.”
S: “So we can believe the big ones?”
D: “Yes. Justice, mercy, duty. That sort of thing.”
S: “They’re not the same at all.”
D: “You think? Then take the universe and grind it down to the finest powder, and sieve it through the finest sieve. And then show me an atom of justice, a molecule of mercy!”

“Er det vår allerede?” mumlet Mummitrollet.
“Vår?” sa Hemulen irritert. “Det er jul, skjønner du, jul. Og jeg har ikke fått tak i noen ting og ikke ordnet noe, og så sender de meg for å grave fram dere oppe i det hele. Vottene har jeg antakelig mistet. Og alle løper rundt som gale og ingenting er ferdig …”
Og så trampet Hemulen opp trappen igjen og kom seg ut gjennom takluka.
“Mamma, våkne,” sa Mummitrollet forskrekket. “Det har hendt noe forferdelig. De kaller det jul.”
“Hva mener du?” sa Mummimamma og stakk nesen i været.
“Jeg vet ikke riktig,” sa hennes sønn. “Men ingenting er iorden og noe har blitt borte og alle løper rundt som gale. Kanskje det er oversvømmelse nå igjen.”

Dette landet, i sin storhetstid, da det var den rikeste nasjonen på jorden, var som en dyrehage. En ren, velholdt, ordentlig dyrehage. Alle hadde sin plass, alle var lykkelige. Gullsmeder her. Gjetere her. Jordeiere der. Mannen som het en Halawai lagde søtsaker. Mannen som het en gjeter gjette dyr. Pariane vasket avføring. Jordeiere var vennlige mot sine livegne. Kvinner dekket hodet med slør og vendte blikket mot jorden når de snakket med fremmede menn.
Og så, den 15. august 1947 – den dagen britene dro – var burene blitt stående åpne, takket være alle politikerne i Dehli, og dyrene angrep og rev hverandre i stykker, og jungelens lov erstattet dyrehagens lov …

Sir, det er visst slik at dere kinesere ligger foran oss på alle måter, bortsett fra at dere ikke har gründere. Og til tross for at vår nasjon ikke har drikkevann, elektrisitet, kloakk, offentlig transport, sans for hygiene, disiplin, høflighet eller punktlighet, har den faktisk gründere. Tusener på tusener av dem. Spesielt innenfor teknologi. Og disse gründerne – vi gründerne – har etablert alle disse outsourcing-selskapene som praktisk talt driver Amerika for tiden.

Det var som hun ikke fikk nok luft, det hvinte og skrek rundt henne, bakken ristet, og hjernen ble fullstendig blank. Dette var et øyeblikk av ren, ublandet frykt – en redsel som fikk musklene til å skjelve og gjorde henne svak og dum. Hun hadde opplevd det før, men det var lenge, lenge siden nå […] Nå kjente hun den samme utmattende redselen, en følelse av å være i fritt fall, at det bare var sekunder om å gjøre før hun ville krasje i bakken og dø.

Kjære Bones! (Den 22.oktober 1850)
Nu er jeg meg selv igjen, dog nokså svak, efter trettiseks timers bevisstløshet. Meg selv igjen … for en ond og bitter spøk! Jeg kommer aldri til å bli meg selv igjen, aldri. For jeg har stått ansikt til ansikt med en grufullhet som overgår enhver menneskelig beskrivelse.
Hadde det ikke vært for Cal, tror jeg jeg ville ha endt mitt liv her og nu, Han er en klippe av sunnhet i denne galskap.
Men la meg fortelle.

Jeg er vettskremt.

Jeg er vett …

En rasling og bevegelse, akkurat her, akkurat hos oss, under senga. Det er en mann under senga, i soverommet vårt. Vi kommer til å bli drept i sengene våre.

Hun griper hånda mi så hardt som hun grep om den da sønnen vår rev seg vei ut i denne verden.

Jeg er nødt til å gjøre dette. Kanskje det er en hjemløs katt eller en skremt flyktning eller en halvdød rev eller et kappekledd poltergeist. Jeg trenger å gjøre dette raskt og overraske meg selv med tapperhet, så uten noe særlig somling, på merkelig vil beroliget av å oppfatte at hun trenger meg, at jeg passer på henne, svinger jeg meg ut av senga. Jeg ruller ut og lander på gulvet med et bums og hever armen klar til å veive balltreet tvers over teppet, klar til å smelle balltreet igjen og igjen i fjeset på mannen.

Under senga, med øynene vidåpne, muligens sovende, muligens våken, er Lanny

Jeg gløttet opp på ansiktet hans, som glinset av svette.
Leppene mine var åpne.
En annen meg ville ha slikket den av, og det ville ha smakt salt. Men denne jenta ville ikke bøye seg fram, ville ikke smile mens hun slikket ham på halsen. Denne jenta ventet fordi hun ikke var som kvinnene i mytologiboka, kvinnene som fikk meg til å bla videre: de bedragerske nymfene, de ubarmhjertige gudinnene, mødrene som rev verden opp med roten. Io, som fikk hjertet til en gud til å gløde av kjærlighet; Artemis, som forvandlet en mann til en hjort og fikk hundene sine til å rive brusken av knoklene hans; Demeter, som fikk tida til å stå stille da datteren ble røvet.

Mannys ansikt var glatt. Bare kroppen snakka; musklene plapra som kyllinger.

Han klapper henne på ryggen og hun klapper på ham, og jeg står der og ser barna mine trøste hverandre. Henda mine klør etter å gjøre no. Jeg kunne strekke ut armene og ta på dem begge, men jeg gjør det ikke. Jojo ser delvis forvirret, delvis stoisk ut, og litt som han kunne begynne å gråte. Jeg trenger en sigarett.

Store-Joseph er den hvite bestefaren min, Pop den svarte. Jeg har bodd sammen med Pop siden jeg ble født; jeg har sett den hvite bestefaren min to ganger.

Jane er rørt, venninnen virker så sikker.
“Og du er modig”, fortsetter Reagan. “Moren min hadde mange flere fordeler enn deg, men hun ble værende hos faren min. Du turte å dra.”
Jane rister på hodet. “Jeg flyttet bare fra Billy fordi Ate maste på meg.”
“Det tror jeg ikke.”
“Jeg tror kanskje … at det ikke bare finnes én måte. Kanskje man kan elske noen selv om ikke elsker alt ved dem”; sier Jane langsomt, for dette er nye tanker, og hun har aldri sagt dem før, ikke til seg selv en gang.”
“Faren min elsket moren min så lenge hun fulgte reglene hans. Det er den eneste måten han vet hvordan han skal elske på”, svarer Reagan, og det er så mye bitterhet i stemmen hennes at Jane får vondt i hjertet.