Vennskap er som garderober. Noen er solide, med dempet belysning og stilig interiør. Varmekabler på gulvene. Velgjørende såpe i dispenserne. Andre er bygget med billig materiale og har lamper som fremhever dine verste trekk

Å være kjærester er å bytte på å være hverandres personlige trener. Kommer med instrukser og evaluere hverandres innsats. Tenke framover og ha et felles prosjekt. Heie hverandre frem, bryte hverandre ned. Og innimellom presse den andre så hardt at han eller hun begynner å grine

På busstoppet Langerud sykehjem kommer det på en eldre dame med mosegrønn boblejakke. Fordi hun ser så skrøpelig ut og så vidt klarer å gå, tilbyr en gutt i tenårene med gul dunjakke og brune Timberland sko uten snøring henne plassen sin. Hun avslår, drar ned glidelåsen på jakka og holder frem beviset på at hun er billettkontrollør. Det blir bot. Tenåringen har ikke billett.

Om så det jeg har planlagt går til helvete, gløder i hvert fall huden min mens det gjør det

Selvfølgelig svarer hun ikke. Nå er det gjort. Nå er jeg blitt for mye for henne. Jeg har ikke sett virkeligheten for det den er, antatt både det ene og det andre. Og så tre spørsmål da! Hvem i helvete stiller tre spørsmål i ėn tekstmelding? Bare foreldrene dine, og så gærninger, folk som er helt forstyrra. Snakk om å være gira. Snakk om å være intens

Tjuesju timer senere sitter jeg på en lilla pute i gymsalen på Skullerud ungdomsskole. Det lukter kroppspresss og prøveangst

For at kroppen skal bygges opp må den først brytes ned, kanskje det samme gjelder for kjærligheten

Vi snakker om guttene vi helst vil glemme. Vennene som har glemt oss. Ting vi ennå ikke har gjort, men har lyst til. Ting vi hadde lyst til før, men aldri kunne tenke oss å gjøre nå.
Så tar vi bussen tilbake til Langerud og de neste timene fylles huset med høye hæler, paljetter, slips og hårgelé. Gullgargede flasker og sigarettsneiper med leppestiftmerker, det blir et nytt år og jeg overbeviser meg selv: Ved å fikse livet til Kaja, fikser du også ditt eget.

Å være støl er en slags kjærlighetssorg. Kroppen har blitt avvist, den er tydeligvis ikke bra nok, siden du vil endre den. Du vil bygge om, forkaste, ommøblere, forme. Fjerne kilo og legge på muskler. Og kroppen sørger, verker. Og kroppen tror ikke den klarer å bevege seg uten den kroppen den var.

To Paracet og en kort busstur senere forteller Stig meg at han har en bachelorgrad i rumpa. - Den er så undervurdert, sier han. - Jeg elsker rumpa. Den er mye viktigere enn lårene.
Jeg visste ikke at de ulike kroppsdelene konkurrerte.