2023
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
I september 2016 blir både Ahmet Altan og broren Mehmet arresterte i Erdogans angrep på den frie pressa etter det mislykka kuppforsøket sommaren 2016. Altan skal ha komme med grunnlovsstridige kommentarar, mellom anna gitt ei «underbevisst melding» til kuppmakarane då han kritiserte presidenten i eit prateshow på TV. Våren 2018 blir han dømd til fengsel på livstid. I dag sit han i fengselet Silivri i utkanten av Istanbul, utan rett til besøk anna enn frå den næraste familien og advokaten sin, under streng sensur, utan rett til å søkje om nåde.
Ahmet Altan skildrar augneblinken då politiet kom og henta han tidleg ein morgon, rettssaka, dommen og livet i fengsel. Eg får aldri sjå verda igjen er ei urovekkjande, men også poetisk og vakker bok, om Tyrkias veg mot diktaturet, om kampen for menneskeverd - og om litteraturen og fantasiens kraft.
Boka er omsett frå tyrkisk av Gunvald Axner Ims.
Forlag Samlaget
Utgivelsesår 2019
Format Innbundet
ISBN13 9788252197563
EAN 9788252197563
Genre Biografisk litteratur
Omtalt person Ahmet Altan
Språk Nynorsk
Sider 178
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Sommeren 2016 forsøkte en gruppe innen det militære i Tyrkia å begå statskupp, rettet mot regjeringen og president Erdogan. Over 300 mennesker mistet livet og mer enn 2000 ble skadet, men til ingen nytte for kuppmakerne - kuppet feilet og Erdogans styre sto fast.
I tiden som fulgte ble det gjennomført massearrestasjoner i Tyrkia, engelsk Wikipedia anslår at så mange som 77,000 mennesker ble arrestert og internert som en direkte følge av kuppforsøket. Samtidig strammet man grepet kraftig på den frie pressen og ytringsfriheten i Tyrkia generelt. Et paranoid regime slo tilbake for fullt.
Blant disse som ble arrestert i ukene og månedene etter kuppet, var journalist og forfatter Ahmet Altan. Det er hans enkeltskjebne denne boken handler om, ført i pennen av ham selv via kommunikasjon fra hans fengselscelle der sitter i dag, idømt livstidsstraff.
Hvorfor ble han dømt? Den offisielle historien var at han visste om kuppet og med bevis i intervju i et tv-program han gjorde på tyrkisk tv dagen før kuppet. Utover det kan man bare spekulere, men at den nå snart 70 år gamle aktive samfunnsdebattanten Altan bare er POPULÆR blant Tyrkias lederskap, det er ingen underdrivelse.
Altan har blant annet gått i bresjen for kvinner, for kurdere og en tettere tilnærming til det øvrige Europa - og han har også til dels vært en kritiker av dagens styre i Tyrkia. Samtidig skal man som alltid ikke se helt naivt på ting, det kom blant annet innvendinger mot ham i Bergens Tidene da Bergen internasjonale litteraturfestival gjennomførte et arrangement om ham i februar i år. Den debatten skal jeg ikke si mer om her, men så er det nevnt.
Det som skal ha fokus her nå er boka Altan har skrevet og som er utgitt på norsk på Samlaget i år. Tittelen er dramatisk i seg selv, «Eg skal aldri få sjå verda igjen», og den er ment helt bokstavelig. Altan er dømt til å sitte inne resten av livet, og hvis ting ikke endrer seg dramatisk de neste årene, så er det meget sannsynlig at det også blir hans skjebne.
Det er likevel ikke en flammende politisk tekst han har skrevet, til det er omstendighetene ikke til stede. Tvert imot er den sobert skrevet, til tider direkte poetisk - og beskrivelsene av arrestasjonen, refleksjoner rundt hans nye tilværelse og de konkrete forholdene på cella er det som preger teksten. Hvilke strategier må man velge når man er i en slik situasjon, hvordan klarer man å fokusere og leve, finne mening i en tilværelse der all frihet er tatt fra deg og du befinner deg i et varmt, klamt, mørkt og overfylt tyrkisk fengsel?
Et godt eksempel på språket i boka skal jeg gi her, som er de knappe skildringene av selve dommen og hvordan han mottar denne: Side 131
Det går en løpende debatt om hva som er sakprosa og hva som er skjønnlitteratur, hvor går skillet. «Eg får aldri sjå verda igjen» er definitivt sakprosa, men det brukes klare litterære elementer her. Det er en svært vakker bok som i stor grad må leses på bakgrunn av historiske fakta og Altans poltiske og journalistiske liv forøvrig.
For meg handler den også om hvordan mennesket tross en i utgangspunktet håpløs situasjon lar seg tilpasse selv ekstreme forhold, og er i stand til å finne mening i det lille. Den er også dypt opprørende å lese, spesielt i en verden der krigen om sannheten er noe som blir mer og mer aktuelt for hver dag som går.
Slukt heil på ein sundagskveld. Tankevekkjande og godt skrive bok. Las også denne kommentaren i BT etterpå som var interessant: https://www.bt.no/article/bt-1klegB.html
Imponerende at det går an å skrive så utrolig bra, med utsikter til å leve på tre ganger tre kvadrat resten av livet: "De kan setje meg i fengsel, men de kan ikkje halde meg innesperra. For som alle andre forfattarar kan også eg heksekunsten å vandre uhindra gjennom murar."
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketTolstoj fangar livet som ein landsbyunge fangar ei marihøne og held henne i handa.
Medan 1800-tallslitteraturen fekk fram dei største løyndommane i menneskenaturen gjennom skakande djupe skildringar av kjenslene til mennska, retta 1900-talslitteraturen kursen mot tankar i staden for kjensler.
[...]
Tankane representerer i romanen forfattaren, for jo meir tankar det er, desto meir rom for forfattaren, og jo meir rom som blir gitt til forfattaren, desto mindre rom blir det igjen til romanpersonane, som dermed ikkje får utvikle seg og enda mindre utfalde seg på djupna.
[...]
Tek ein for seg dei store 1800-talsklassikarane, legg ein merke til at romanpersonane kjem føre forfattarane. Far Goriot kjem føre Balzac, Anna Karenina føre Tolstoj, Madame Bovary føre Flaubert, Karamazov-brørne føre Dostojevskij. På 1900-talet blir forholdet generelt i all hovudsak sett snudd opp ned. Forfattarane kjem føre romanpersonane.
Vi bur på ein planet der levande et levande. Menneska driv ikkje berre og drep andre skapningar, men også kvarandre. Fjella spyr ut eld, jorda slår sprekker og sluker alt levande, vassmassar veks seg ville og øydelegg alt dei kjem over, lyn regnar ned frå himmelen.
Når menneske klarer å førestille seg at ein slik skremmande stad er skapt av ei kraft som representerer "det absolutt gode", når dei trass i råskapen som tilværet kviler på, kan eige ei slik positiv førestillingsevne, viser det for meg eit av dei merkelegaste paradoksa ved mennskeslekta.
Folk trur at det er "ei kraft" som har skapt alt dette, men dei klagar ikkje på denne "krafta", tvert imot, dei tilber henne i takksemd.
Den lengselen ein kjenner i fengselet, er umogleg å beskrive. Han er så djup, så naken, så primitiv at ingen ord er nakne og primitive nok. Kjensla let seg ikkje beskrive med ord, kanskje heller med klynka og skrika til ein slått hund.
Skal ein skjønne den kjensla, må ein ha høyrt skrika til menneska i fengsel, og dei let seg ikkje høyre.
Dei som kjenner skriket inni seg, klarer ikkje eingong å vise det ordentleg til menneska dei er glade i, men gøymer det skamfulle inni seg.
Kvart auge som les linjene eg skriv, kvar røyst som nemner namnet mitt, blir som ei lita sky som tek meg i handa og fører meg over sletter, vasskjelder, skogar, sjøar, byar og gater. Dei ber meg stille inn i stovene og romma sine.
Frå ei fengselscelle besøkjer eg heile verda.
For andre år på rad - her er de nominerte☺️ https://www.biblioteketslitteraturpris.no/