Så ble det spist og drukket og siden danset, og det gikk på mange måter nokså vilt for seg, men neppe villere enn ellers ved festlige anledninger i denne kretsen. Men dessverre kostet festen et menneskeliv; en gammel skomaker som het Esau - en sjuogsyttiårig hedersmann uten annen feil enn den at han var en uforbederlig fyllebøtte - ble utpå morgensiden funnet druknet i Tanggraven, en liten vik noen få skritt fra brullupshuset.
Brullupet skulle ha vart minst i to dager, men så ble det naturligvis avbrutt. Gjestene snudde nesen hjemover, det var inderlig trist og beklagelig.

Havet pustet med lange, blanke dønninger, befolket med lydløse ærfugler. En fullmåne som holdt på å gå ned, fikk det lykkelige innfall å vise seg i vest mellom ubevegelige skyer. Den ga det mørkefylte landskapet et rødlig skjær, som kunne virke som det var tryllet fram av et åndeaktig trompetstøt.
Da de tet vesle selskapet hadde fått anbrakt seg på Ørkenøyene, tok Moritz fram fiolinen, og mens Eliana pakket ut maten og kaffen, og dekket opp på det rene, blankskurte svaberget, spilte han flott og med vanskelige dobbeltgrep den underlig lykkeberuste andanten av Pergolesis Concertino i f-moll.
Flasken gikk fremdeles rundt , men ingen av mennene sa noe. Bare Krabbekongen kremtet melankolsk, som han pleide, og stirret utover havet med det store forgremmede ansiktet, som var mørkt av den dystre visdom han engang for alle hadde drukket seg mett av.

Da reiste Sirius seg og deklamerte beveget sin morgensalme, en lovsang til solen og livet. Krabbekongen tok luen av og foldet hendene. Moritz satt med flasken på venstre kne og trykket sin unge kone inntil seg med høyre arm. Ole Brandy hadde strakt seg ut på svaberget og lå og sendte røykskyer til værs fra den gamle veltjente krittpipa. Morgensolen farget den den røde brakknesen hans dobbelt rød og glitret i de gylne øreringene. Men plutselig avbrøt Sirius deklamasjonen og pekte utover sjøen : "Se!"
Alle reiste seg . På det krusete vannet , som nå hadde fått et blendende bronseskjær, så de en flokk niser. De basket med halen og slo kollbøtter i vannskorpen i sin overveldende ivsglede, mens de jagde avsted med strømmen og ble borte i det fjerne.
Vesle Orfeus var våknet i kurven akkurat tidsnok til å å se det , han strakte armene i været og skrek, helt fra seg av skrekkblandet fryd , og bildet av de stormglade fiskene i soloppgangen prentet seg inn i hans hukommelse for alle tider..
Sirius leste diktet, Ole Brandy tente pipa igjen og grep flasken , og nå var Kornelius ferdig med melodien. Han rakte papiret med de nedrablete notene til Moritz, som tok fiolinen og spilte sangen gjennom et par ganger. Han nikket anerkjennende, og Sirius sang understemmene. Ole Brandy tutet i tomflasken, og dermed var den vakre morgensalmen blitt til, som ifølge litteraturhistorikeren Magnus Skælings vakre essay om Sirius Isaksen "i sitt kraftfulle, naive naturmaleri fører tanken hen på selveste Thomas Kingo".

Ellers var Bastillen slett ikke noe trist sted. Det var et stort skrammel av et hus med plass til flere familier. Foruten folkene fra Tanggraven bodde den lystige Fribert i kjelleren sammen med sin gamle tannløse bikkja Pan. Fribert var kullsjauer hos Sebastian Hansen og Sønn, de svarte ringene omkring øynene ga ham et gjennomtrengende blikk, og han hadde den snodige vanen å synge seg selv i søvn hver kveld med gamle folkeviser , særlig "Ole Morske ligger krumpen på loftet".

Polteraftenen ble en av Delfinens store, minneverdige kvelder. Den lukket festlig opp for en verden som den bleke slekt fra tiden etter forbudet aldri har visst om, en verden som snudde ryggen til alt det knusktørre og snobbete nid og nag som ellers er så typisk for livet i en småby.

Å, dere unge som er vokst opp i blodløse bydeler med misjonshus, små tertefine butikker, oppslag og politivedtekter: Dere har aldri opplevd sjoet av den veldige bølgen av sang og dunking i bordene, klirring av glass og store, salige ånders planløse gjensidige lovprisninger, vennskap og kjærlighet og slagsmål og alltilgivende gråt og evig troskap! Og alt dette veltet ut av kaptein Østrøms gjestekro når den hadde en av sine kronkvelder!

Dere har ikke kjent Ole Brandy da han var i sin velmakt, dere har ikke sett øreringene hans som lynte gyllent gjennom tåke og tobakksrøyk i den store mannfolkkjelleren, den som ble kalt Ildhuset. Dere har ikke sett den drukne glød av fryd i øynene hans, dere har ikke hørt ham kvede sørgekvadet over Olysses. Heller har dere ikke hørt de ville og merkelige hyl som flerret gjennom all hurlumheien når smed Janniksen danset sin enedans. Man kan ikke forestille seg den overveldende kraft og lidenskap som denne gledens sønn utfoldet når han vred sin kjempekropp i det kvalme rommet, fylt som han var med sanselig overmot til sjelens innerste rand, mens usedvanlige verselinjer og sanger og blasfemiske utfordringer skylte i utrettelige bølger opp fra hans brede bryst.

En hemmelig ring av djerve menn stilte seg rundt den rabiate mammuten og sørget for at han ikke løftet taket av huset, og da forestillingen omsider var forbi, ble smeden båret inn i et siderom, der han i fred og ro kunne samle krefter til et nytt slitsomt dagsverk. Ole Brandy stilte et breddfylt glass ved hans leie.

Om Gud som det godes prinsipp i sjelen, i menneskelivet, i historien. Om hvordan gode prinsipper uavlatelig blir knesatt av smålighet, selvtilfredshet og ondskap, som i religionens og nestekjærlighetens navn meler sin egen skitne og blodige kake av forfengelighet og maktbrynde. Og hvordan kirken og dens pamper og snyltere har forfusket og skjendet kristendommens kjerne gjennom tidene og fremdeles forsømmer og tilsviner den...., samtidig blir enkel godhet, ærlighet, offervilje og nestekjærlighet blir praktisert i all stillhet hver evige dag av mennesker som ikke et øyeblikk tenker på himmelske proffiter i det neste liv, men synest det er den naturligste og uskyldigste ting i verden. Hver eneste dag støter du på edelstener som du ikke ville ant det ringeste om hvis en i sannhet gavmild skjebne hadde styrtet deg ned fra det golde, teologiske spekulasjoners snørrviktige pidestaler...

Langt ute i det kvikksølvlysende verdenshavet ligger et ensomt lite blyfarget land. Det ørvesle berglandet forholder seg til storhavet omtrent som et sandkorn til gulvet i en ballsal. Men sett under et forstørrelsesglass er dette sandkornet likevel en hel verden med fjell og daler, sund og fjorder og hus med små mennesker. Ja, et sted ligger til og med en hel liten gammel by med brygger og pakkhus, gater og veiter og bratte smug, hager og torg og kirkegårder. Der er også en gammel kirke på en bakketopp. Fra tårnet er det utsikt over hustakene i byen og utover det veldige havet.

Slik var vindharpebyggerens sønner, det var alltid noe de skulle feire. Sirius satt lang og mager med hatten bak i nakken og skrev i sin medtatte poesibok med en opptygget blyantstump, og Kornelius kikket nynnende over skulderen hans gjennom lorgnettene. Det var noe uendelig tafatt ved disse lorgnettene. Det kom kanskje av at de var for små eller satt for løst, eller av at han ikke greidde å bære dem med den rette overlegenhet. Neseklemmeren, som var moderne den gang, passer dessuten dårlig til et ærlig og troskyldig ansikt med underbitt og utstående ører. Det var synd og si at Vesle-Kornelius var vakker, det var ikke fritt for at han skjelte, og dessuten stammet han.

Ja, månen! For en liten stund siden steg den opp over smedens hage, tung og rød, som om den var forkavet etter oppstigningen. Eller som det slett ikke var den døde månen, men en nyfødt, levende jord på skapelsens første dag. Men litt etter litt blir den avsvalet, og nå er den blitt seg selv igjen, den ensomme, glade og sorgløse månen, nattens evige lystseiler.