"Det han kan, det kan han." Being There, s. 78),
Det er enkelt å beskrive Mr Chance, hovedpersonen i den polsk-amerikanske forfatteren Jerzy Kosinskis roman fra 1970, som enfoldig. Det er til og med mulig å argumentere for at han er mentalt tilbakestående. Men han er mer kompleks enn som så, enda boka går langt i å så tvil om en slik generøs lesning.
Det gjør boka allerede fra starten av. På side elleve får vi vite at den noenogførti år gamle Mr Chance aldri klarte å lære å lese og skrive. Av to grunner; for det første fordi moren hans, som døde da han ble født, var "like svak på forstanden som Chance", og for det andre fordi hans verden er så begrenset at han aldri har behøvd å tilegne seg denne kunnskapen. Han blir sørget for.
Mannen som har sørget for at Chance, tross begrensningene, har tak over hodet, TV på rommet og en hushjelp som sørger for å tilberede måltidene for ham, er en pensjonert advokat. Vi får verken vite hva han heter eller hva som fikk ham til å bestemme seg for å ta av seg Chance da moren hans døde. Det kan vi bare spekulere.
Boka utelukker likevel kjapt to nærliggende antakelser; gamlingen er ikke faren til Mr Chance, og truslene han har holdt over Chance siden han var liten om at han vil havne på "et spesielt hjem for sinnssyke[...] og glemt for resten av livet" hvis han ikke gjør nøyaktig som "han ble bedt om", gjør det klart at han ikke er fullstendig god. Og hva er dette han blir bedt om? Jo, å vedlikeholde hagen og aldri forlate huset. Det har heller Mr Chance aldri gjort.
Er Mr Chance da en fange? Vel, han er aldri i lenker, og den gamle mannen har ingen kneskålknekkende tøffinger i nærheten som holder Chance i huset ved hjelp av trusler og legemsbeskadigelse. Det er mer komplekst enn som så. Det er nemlig slik at Mr Chance selv "ikke gjør regning" med livet utenfor. Men det betyr ikke at han ikke er klar over at det er "noe der ute". Til det er støyen fra trafikken i New York, der Chance bor, for påtrengende. I tillegg har han TV-en på rommet, og den farger hele hans forståelse av hvordan folk oppfører seg rundt hverandre.
Når den eldre mannen dør, advokaten som jobber med dødsboet ikke kan finne noen dokumenter som beviser at Mr Chance noen gang har vært registrert på adressen eller lønnet, skjer det uunngåelige; Mr Chance blir kastet ut og huset blir låst igjen. Det viktigste Chance får med seg etter ca. førti år i huset til den gamle mannen, er gamlingens strøkne dress.
Den kommer godt med, skal det vise seg.
Det skjer når Mr Chance, som bare har sett biler og trafikk på TV, blir sneiet av en limousin ikke langt fra huset. Han blir ikke alvorlig skadet, men treffet er hardt nok til å gi ham et blått merke på leggen. Nestenulykken setter ikke bare et støkk i ham, den skremmer også passasjeren til å øse av sin generøsitet og tilby Chance å bli behandlet av en privat lege. På hennes regning.
Kvinnen er ikke hvem som helst. Hun heter Elizabeth Eve og er gift med en mye eldre finansmagnat som er en nær venn av USAs president. Og det er her det sentrale elementet i plottet klikker.
Dagen etter at han ble kastet ut av det eneste hjemmet han kjente, kommer USAs president til New York for å søke Rands råd om den økonomiske krisen. Men det er ikke hans ord presidenten tar med seg tilbake til Washington og som han refererer til i en tale i nasjonen. Det er ordene til Mr Chance.
Presidenten, journalistene og alle andre Mr Chance møter gjør nemlig en brøler; hver gang han beskriver hagen i huset og hvordan han møysommelig arbeidet med den, tror de at han bruker hagen som metafor. Og det er der komedien oppstår; uvitenheten hans blir sett på som visdom, naiviteten hans blir tolket som mot og hans ikke-eksisterende erfaring med det motsatte kjønn blir tatt for å være nok et tegn på hvor seksuelt sofistikert han er.
Hvorfor du bør lese den
"Being There" er, mer enn noe annet, knakende morsom. Den er også til tider øm og tankevekkende. Men hvor mye av dette skal man gi forfatteren ære for?
Ifølge Wikipediasiden til boka, bør svaret være at han i stedet for applaus, fortjener hån og kritikk. Det påstås nemlig at både den og kanskje hele forfatterens bibliografi, er basert på stjålne idéer og plagiering av polske forfattere som var ukjente i USA.
Hva sannheten enn er, så er "Being There" en bok som har gitt meg en veldig god leseopplevelse. Resten er bare støy. Spesielt siden forfatteren har vært død i mer enn tjue år.
Anbefales sterkt!
Helge Magnus Opsahl
