Jeg sa til meg selv at så lenge det er bøker til, kunne jeg være sikker på lykken.

[...] people on trains take books out of their bags or their pockets and retreat into solitary worlds. Each time the book comes out it is like a sign held up. Leave me alone, I'm reading, says the sign. What I am reading is more interesting than you could possibly be.

It allows the book of magic to tell me stories without interruptions except when I have to do this or that chore. This ability to escape into a world of magic is worth my having gone to school. Thank you, Mother, thank you. The school has opened my eyes. When later in church I hear the words 'I was blind and now I see', from the hymn 'Amazing Grace,' I remember Kamadura School, and the day I learned to read.

Och det är trädens dunkel, som en grönskimrande längtan och att inte veta alls vad det är du längtar efter, bare veta att det är et djur i magen som vill ut og at ljuset faller i pelare och genom det heta gröndunkla.

Titta på den du älskar. Lukta på henne. Prata med henne. Snart är hon borta.

Jag önskar att du var en liten sjöhästhanne med en sån liten ficka og at jag fick bo i den.

Varför ska jag tala sanning när det er sä enkelt at ljuga?

Alle psykiatriker är misslyckade psykopater og psykpasienter.

She didn't have too many firends, but that was okay; she had books and DVDs and she did well in school and now she had Lincoln.

diktet mitt blir forvirret av å ha tenkt på nynorsk men tenker 'shit happens'

da jeg var guttunge pleide jeg å spytte i brusflaska for å slippe å dele med noen, og som voksen har jeg alltid pleid å tungekysse jenta mi foran hvem det skulle være av delvis samme årsak

Afrikanerne pleier å si at menneskene ikke blir født den dagen de kommer ut av mors mage, men på det stedet og i det øyeblikket de unnfanges.

"You know what some old time bums used to tattoo on their arms:'BORN TO DIE.' As corny as that sounds it's basic wisdom." "What do you think the bums have tattoed on their arms now?" "I don't know. Probably something like 'JESUS SHAVES.'"

Det spiller ingen rolle hvilket sted jeg er, bare jeg skriver. Jeg tenker på den gamle amerikaneren som i sin alderdom var "glad to be anywhere." Slik er det også når man skriver. Fengsel eller himmelrike, pute eller spikermatte. Skriver jeg, er jeg i sentrum av mitt eget liv. Hjemme i meg selv.

Å være forfatter er ikke et yrke. Det er et liv. Jeg skrev i går. Jeg skriver i dag og kommer til å gjøre det i morgen.

When I was uncomfortable I pretented I was in a storybook

Snefillediktet

Etter ingenting kommer ingenting, slik en bekk blir

til en elv som renner i havet, hvorfra

vannet stiger som damp, synker som sne

filler og blir til bekk til elv til hav igjen, du vet - fra

ingetnting til ingenting, som om ingenting var hendt.

[...] jeg husker ikke hvilket sted jeg var da jeg la fra meg en av de tingene som ikke kan ringes slik du gjør med telefonen din når du ikke finner den, jeg må vel ringe til den, sier du og låner telefonen min for å ringe til deg selv

og da svarer den, den ligger i vinduskarmen eller i sengen, og den lyser fordi du har ringt til den

(jeg lyser også når du ringer til meg) [...]

Det er en overdrivelse å si at jeg våkner, for jeg tror aldri at jeg sovner, og hvis jeg sovnet drømte jeg at jeg lå våken i senga og ikke fikk sove.

Jeg pleier å handle det samme som andre handler, det er fint å spise koketorsk til middag når damen foran i køen også skal ha koketorsk.