Kanskje reiser jeg så sjelden eller så dårlig som jeg gjør, fordi jeg ikke liker å forlate timingen i livet mitt. Eller fordi jeg tror at så lenge det jeg vil skal skje med meg, bare kan skje når jeg er hjemme, når jeg er her og ikke der, så vil jeg heller ikke, kan jeg heller ikke, reise.

En låt som sier at det å være på veien er som å være satt i parantes.

"You smell like our whole life," Dirk said softly into her hair. "And what else?" "Blueberry pancakes. Come have breakfast with me."

They had hardly said a word to each other in days. There was nothing left to say. There where no kisses or even the ghosts of kisses floating through the air, waiting to be caught.

Det eneste som alltid hjelper er å lage noe. Jeg er aldri mer deprimert enn hvis det er lenge siden jeg har laget noe. Det er akkurat som om jeg ikke kan forklare min egen eksistens hvis jeg ikke produserer. En låt, noen tekstlinjer, et radioprogram, hva som helst. Folk trenger ikke se det heller, bare jeg får dokumentert det selv. Leiligheten min er proppfull av små notisblokker med halvskrevet rabbel og små diktafonkassetter med uferdige låter. Bare jeg klarer å få laget noe, så pleier ting stort sett å løse seg.

Alt er annerleds på utsida av [kirkegårds]portene, så her er det lov til å banne. Vet ikke hvorfor jeg ikke kan banne på innsida. Jeg har virkelig ingen gudstro, og banner kontinuerlig til vanlig, men nei.

Jeg har ikke sjanse til å synge med, Melodien er helt ukjent for meg og teksten altfor religiøs.

Jeg har gjort så mye jeg angrer på at hjernen min har valgt å kapsle all fortid inn i det samme datoløse vakuumet.

Men ulykken var at den stakkers Pedro bare hadde en tarvelig, grå jakke, som hadde flere hull enn en jøde har gullstykker i lommen.

Han sier at ammen mistet ham i gulvet da han var liten, og siden har det alltid luktet vodka av ham.

Hvis Maggie er sval for en gutt, gjør hun det samme som han gjør. Hun drikker det samme, bruker de samme klærne, blir plutselig interessert i den sporten han liker, selv om den er helt latterlig, som rafting.

"Det du opplever nå, er alle forfatteres dilemma. Kunsten stilt opp mot det å beskytte dem du kjenner - og er glad i."

Jeg lener meg tilbake i setet og smiler, fast bestemt på å se på dette som et antropologisk eventyr.

Dette må jeg diksutere med Mouse, tenker jeg og fører det opp på min mentale huskeliste.

Plutselig virker det som om verden er inndelt i to mennesketyper - de som har gjort det og de som ikke har det.

Når jeg blir nervøs, bruker jeg formuleringer som "våger den påstand at". Jeg leser helt klart for mye.

Donna og Cynthia er venner på den underlige måten jenter er venner på når de tilhører samme klikk.

Du som ser for mye, || lukk øynene || rundt oss || og sov || for lenge siden.

[...]du er betre enn alle dei, betre enn alle dei til saman, du er kul, du er kongen, betre enn iskrem og karneval, betre enn øl og whisky [...]

dette diktet som ikkje er eit dikt berre kladden til rapporten min til bestillingsverket som alt har fått ein tittel eg veit eg aldri kan leve opp til ganske vanleg, er det ikkje, å ikkje kunne leve opp til oppskriftene sine, særleg for meg som skriv på baksida av det andre har skrive mine ord vil alltid vere vrengebildet av andres