"Hvis det skjer noe interessant, tenker jeg bare på at jeg skal fortelle det til deg så nøyaktig som mulig senere. På vei til skolen i dag så jeg en meitemark som hadde tørket inn på asfaltenn og klint seg fast. Hadde jeg fortalt det til noen på skolen, hadde de bare ledd. Men når jeg tenkte på meitemarken, så visste jeg at du helt sikkert ville forstå. Det var bare så slitsomt å vente hele dagen." "Hva tenkte du?" "At den så lei seg ut."

"Til å begynne med er det alltid et valg om man vil være ensom. Siden er det ikke et valg lenger. Når sluttet det å være et valg? Hva er det i meg som har sluttet å velge deg, som i stedet har flyttet inn i deg slik at jeg må være hos deg for å kunne være med meg selv?"

"Jeg er mer redd for at jeg kommer til å glemme følelsene jeg har nå." "Omtrent som du har glemt hvordan det var å være tre år." "At jeg helt sikkert kommer til å tenke: Jeg var så ung, forsto ikke alt. Det irriterer meg at jeg vet at jeg kommer til å ta feil."

Fingrene hans var på genseren min og i håret mitt og jeg fortalte noe fra da jeg var liten, at jeg trodde FIN på rulleteksten betydde at filmen var fin.

Valnøttene lignet miniatyrmodeller av hjernen når den lå åpen i skalle, samme slags folder og knudder.

Da husket jeg plutselig Torsjin: 'Det er sjelden noen dør av kjærlighet, derimot fører den ofte til at noen blir født.'

Hvis du var like gammel som meg, tror du vi hadde vært venner da? Det hadde vi helt sikkert. Hva skulle vi gjort da? Nei..., sier Far. Jeg vet ikke. Syklet rundt og sett oss omkring. Syklet ned til sjøen, kanskje. Det er ikke så langt til sjøen som det ser ut til.

Hun lo og klemte på armene til guttene fra kjemiklassen, først tilfeldig her og der, men siden metodisk, som om hun stod i grønnsaksavdelingen og forsøkte å finne en moden avokado.

Språket skar meg i halsen. Ordene var feil: Norway var et land jeg aldri hadde vært i [...] Jeg visste plutselig ingenting om meg selv, ingenting syntes å stemme på engelsk, ingenting var sant.

Writing poetry seemed to be another aspect of the human world [...], like crying, giving, birth, producing milk or dying.

If not by disasters and music, I mostly remember my history by what I wore.

[...] den gifter seg gladelig || med den lyse løken || og for å feirde det, || lar den seg dynke || med olje, || oliventreets || ektefødte barn [...]

I barnebursdager er det en regel om at man skal smile hele tiden. Du sitter på en stol og spiser kake og har smilet parat. Du ser på alle foreldrene og tenker at det er som å være på vekkelsesmøte, bare at i stedet for Jesus så tilber man de små barna, ler av alt de sier og gjør, lar seg avbryte av dem, halleluja, for nå er alt omvendt av da du var liten. Nå skal ingen skamme seg og alle blir tatt opp og matet og vugget i et kjør og du tenker i ditt stille sinn at det kanskje hadde vært en idé med en slags mellomting.

En gang i tiden trodde han alt kom til å løse seg bare han fikk ligge ved siden av Maria hver eneste natt, fikk leve sammen med henne.

Karl, sa moren, sett aldri et fuktig glas på bordet. Det er forkastelig. Hun likte å si forkastelig. Hun flettet ordet inn i alle sammenhenger. Det var hennes hobby. Hun utviklet den til en kunst.

Jeg spurte mamma hvorfor jeg ikke fikk bli med henne den kvelden. Ikke fordi jeg hadde ønsket det, men fordi jeg ville vite hvorfor. Hun svarte alltid det samme. Hun syntes så synd på pappa at hun ga ham det fineste hun hadde.

Hun lot ham ikke slippe lenger før hun hadde fått av ham klærne, for hun hadde alltid trodd at det betydde ulykke å ha en påkledd mann i huset.

-Rik er jeg ikke, sa han, -jeg er en fattig med penger, og det er ikke det samme.

They've all written books. It's the last infirmity of the powerful and the high-born. They don't actually want to write, but they want to be writers. They want their name on the back of a book.

Å være ensom. Hadde han vært en ung mann kunne det ha hatt noe vakkert over seg. Men en ensom mann på 42 år? Det har noe stakkarslig over seg.