[...] I failed biology. I was surprised to be failing it, because I loved it; [...] My favorite part was gene-recession charts. I liked working out the sequence of blue eyes and brown eyes in families that had no characteristics except blue eyes and brown eyes. My family had a lot of characteristics - achievementm ambitions, talents, expectations - that all seemed to be recessive in me.

Vi dro ut til IKEA og kjøpte et stellebord, det fylte vi med stabler av kluter og håndklær, og på veggen over klistret jeg en serie postkort med bilder av seler, hvaler, fisker, skilpadder, løver, aper og The Beatles i den fargesprakende perioden, så barnet skulle se hvilken fantastisk verden det hadde kommet til.

Ver ikkje redd for meg, fall ikkje ned || i hemntankene dine på ny. || Rist av deg ordet mitt som kom til å såra deg || og la det flyga ut av det opne vindaugea. || Det vil komme attende for å såra meg || uten at du styrer det || sjølv om det vart lada med ein hard augneblink, || og den augneblinken skal bli avvæpna i mitt bryst.

hopefully, when you are young you will discover something called love, which is really just another name for going home.

Tenk nå, jeg har ikke sett sola på åtte år. Jeg har jo selvsagt sett sollys fra vinduet, men den skinner aldri rett inn hit, og jeg har bare vært ute om natten. Eller nei, da jeg var i terapi, da gikk jeg til terapeuten, og da kunne det hende at sola skinte. Noen ganger ble jeg sittende i parken etterpå. Og leste i en bok. Der i nærheten er det et antikvariat, jeg gikk dit og kjøpte en pocketbok og gikk til parken for å lese. Jeg lengter etter lukten i antikvariatene. Men mest av alt lengter jeg etter sånne øyeblikk som når det er femten eller tjue minusgrader og sola skinner akkurat på den måten og snøen knirker under skoene slik den knirker i kulde. Og når man da går på biblioteket, der det er stille, kanskje høres det noen små lyder, rasling, dempede stemmer, hvisking, og der kan man vandre hele formiddagen mellom hyller og i tomme ganger. I biblioteklukten.

Pass på hvor du setter føttene når det er midnatt, for da står jordkloden opp ned.

Han hadde ikke skjorte på, og vannet rant over ryggen hans og gjorde bukselinningen mørkere. Hun snudde seg bort, for hun hadde aldri likt at menn spradet omkring uten skjorte. Selv når mannen hennes tok skjorten av for å hogge ved eller reparere taket, reagerte hun. Hun oppfattet det som forfengelig stolthet, en slags utfordring. Se her, kvinne, dette har du ikke lov til - men jeg kan gjøre det.

Faren syntes idioti var underholdende, og idioti fikk han øye på overalt.

det er så tungt å bære || disse lenker jeg har å vandre med || der ingen nøkkel finnes || ingen mann å slipe den || som fra sliren trukket || dette sverd mot min puls || og ingen dager føles ekte

kanskje er Oslo/Moss || strekningen i livet mitt || kanskje er nettopp dette || den eneste, lange veien hjem

-Fugledansen, fugledansen, ropte de og løp frem slik at stolene veltet. -Javel, da, sa læreren. Men da begynte Siri å gråte. For undulaten hennes var død på torsdag, og så kunne de ikke ta fugledansen likevel.

Og så tenkte hun på bursdager og multekrem og pling på boksen, for det gjorde hun når hun nesten gråt, men ikke måtte.

"Hva er likheten mellom TV-en og pingvinen?" spurte Sonja i det hun nok en gang tittet ut av døra. Sergej og Viktor vekslet blikk. "Kanskje at begge sover stående?" foreslo Viktor. "Feil. De er begge i svart/hvitt!" sa Sonja og lukket verandadøra etter seg.

"La oss skåle for Misja!" Sergej hevet koppen med konjakk. "Det finnes nok av mennesker, men ikke av pingviner! De må tas vare på!"

Riktignok hadde han nå penger, han hadde pingvinen Misja og tre sølvglinsende karper som svømte i badekaret. Men kunne det egentlig veie opp for romanen som han ikke hadde fått skrevet?

"The most terrifying and important test for a human being is to be in absolute isolation," he explained. "A human being is done only because other people are watcjhing. Alone, with no witnesses, he starts to learn about himself - who is he really? Sometimes, this brings staggering discoveries. Because nobody's watching, you can easily become an animal: it is not necessary to shave, or to wash, or to keep your winter quarters clean - you can live in shit and no one will see. You can shoot tigers, or choose not to shoot. You can run in fear and nobody will know. You have to have something - some force, which allows and helps you to survive without witnesses. Markov had it. "Once you have passed the solitude test, continued Solkin, "you have absolute confidence in yourself, and there is nothing that can break you afterward. Any changes, includingchanges in the political system, are not going to affect you as much beacsue you know that you can do it yourself. Karl Marx said that 'Freedom is a recognized necessity.' I learned this in university, but I didn't understand what it meant until I'd spent some time in the taiga. If you understand it, you will survive in the taiga. If you think that freedom is anarchy, you will not survive.

A hand-to-mouth existence is, for most people who have time and inclination to read books like this, nothing more than a quaint and vivid turn of phrase.

He takes two tea bags in a four-ounce cup and he doesn't mince words: when a pair of earnest British journalists once asked him how he thought the tigers could be saved, his answer, "AIDS," caught them off guard. "But don't you care about people?" one of them asked. "Not really," he replied. "Especially not the Chinese."

Men greit nok, hun har levd 86 år på Guds klode, hun har overlevd Hitler og Mussolini, hun har overlevd Stalin, hun får heller tåle at hun ikke vet hvor i togsettet hun hører hjemme. Jeg er ikke den første jøden som har hatt det problemet, klukkler hun.

Mon tro om de er framme eller på vei videre? På vei videre, gjetter jeg. Skriver jeg. Folk som er framme, har det med å forlate stasjonen. Fri seg fra reisas grep. Finne tilbake til det andre livet. Det vante livet. Det bofaste, hjemmekjære, ordentlige.