Å, hør, gjør mig den tjeneste å ta med Dem det billede der på væggen, vil De det? Så jeg slipper å ha det for mine øine. Det blir så kjedelig å ligge her i sengen og se på det hele tiden. Napoleon den tredje hadde nemlig ikke grønt skjæg. Tak skal De ha.

[...] Trojtalev [hadde] ofte lekt med tanken på at orlogsskipet hans skulle redde en skipbrudden havfrue med et ringlende halskjede av muslinger som pryd rundt en lys hals, og med en kald sjampanjeflaske glimtende mellom brystene. I dag ville han nøyd seg med en alminnelig fjong havnehore med en flaske vodka.

Fra det øyeblik, vi forlod hinanden, ventede jeg kun på, at vi skulle mødes igjen; alt, hva jeg oplevede, alt, hvad der gik gennem mit hovede, gemte jeg til ham. Når vi holdt op med at snakke sammen [...], følte jeg mit hjerte knuge sig sammen, fordi avskeden hele tiden rykkede nærmere: jeg vidste ikke bestemt, hvornår jeg ville få ham at se igjen [...]

Jeg var bestemt ikke ked af, at jeg var kvinde; det gav mig tværtimod mange gange en stor tilfredstillelse.

Jeg elskede at køre i tog.

I dagbogen min skrev jeg passager fra mine yndlingsbøger, jeg utforskede og analyserede mig selv, og jeg lykønskede mig selv med den forvandling jeg havde gennemgået.

"Du er bare en lille burgøjserpige, der vil lege bohéme," erklærede en krumneset mand, der skrev romanfeuilletoner.

Vi badede ofte i underkjole i Venère-flodens brune vand og tørrede oss i græsset, som duftede av mynte.

Ho tar ut to vinglas eg ikkje har sett før, raudoransje, slanke glas, dameglas, slike som kostar tre hundre kroner stykket og er lagd av eit middelaldrane kvinnfolk med ein øredobb.

Eg løftar det eine augebrynet litt opp på panna, eg prøver å sjå konsentrert ut, stirar ned i boka og er liksom opptatt med å lese, men Eilert tar ikkje signalet denne gongen heller, eg hører korleis han kremtar og renskar halsen, korleis han førebur seg på å seie noko igjen, han er av den typen som rett og slett ikkje kan fatte at nokon kan velje å lese framfor å snakke, og han trur nok at han gjer meg ei teneste kvar bidige gong han forstyrrar meg, han trur eg les fordi eg kjeder meg og ikkje har noko anna å gjere, og så skal han liksom redde meg ved å vere sosial [...]

Vi må ha gått forbi de to menneskene en mengde ganger uten å se dem, for vi så jo bare den delen av verden som vi hadde bruk for, liksom vi heller ikke så annet hos hverandre.

Vera elsket sin kropp og gikk ut fra at alle andre også gjorde det. Hvis en mann viste seg ufølsom for dens erotiske utstråling, regnet hun med at han enten var soper eller impotent, og hva kvinner angikk, så gjorde hun seg alltid store anstrengelser for å dempe deres lett forståelige misunnelse. Ut over det hadde hun ikke mye til overs for sitt eget kjønn [...]

Jeg forklarte ham [...] at min natur var slik at de fysiske behov ofte virket forstyrrende inn på følelsene.

Da jeg var student, hadde jeg en god del [...] ærgjerrighet. Men da jeg måtte avbryte studiene, skjønte jeg snart at slike ting ikke hadde noen egentlig betydning.

Dette ville gjøre det mulig for meg å bo i Paris [...] "De er ung, og jeg skulle tro at dette var en stilling som De ville like." Jeg svarte ja på dette, men la til at i grunnen var det ett fett for meg. Han spurte da om jeg ikke var interessert i å leve på en annen måte. Jeg svarte da at livet ikke lar seg forandre, at det er mange måter å leve det på som alle er like gode og at jeg slett ikke var misfornøyd med mitt eget levevis.

Når man først skal dø, er det klart at det ikke har noen betydning når og hvordan det skjer.

Når noe hender meg, foretrekker jeg å være til stedet.

Jeg skulle gjerne ha forklart ham på en vennlig, ja, nesten venneskapelig måte at jeg aldri noen gang virkelig hadde angret på noe. Jeg var alltid opptatt av det som kom til å skje, i dag eller i morgen.

An observerer can't tell if a person is silent and still because inner life has stalled or because inner life is transfixingly busy.

Of course I was sad and puzzled. I was eighteen, it was spring, and I was behind bars.