Er vi noen gang
i stand til å fungere
sosial uten
ensomheten
NÆRE eller et annet sted?
NO NO NO NO NO NO NO NO

Hugo

De tror kanskje at hvis de gir meg lillefingeren, så tar jeg hele hånda.

Alle smuler små de er,
blir ingen bløtkake.
Frost og uvær, kalde tær,
men ingen gir meg kake.

Hugo

Vi kunne sitte i timevis og bare ha en følsom stillhet sammen. Vi har vært mye stille sammen. Kanskje er det derfor jeg regner ham som en av mine beste venner - vi kunne være stille sammen.

Sprøytespissen er et kulturelt symbol. Noen svimer av bare ved synet. Egentlig er det et paradoks, for sprøytene brukes i hovedsak av leger og ofte til å redde liv. I stedet forbindes de med forfall - et skittent våpen man kan bli truet med, noe som sprer aids, et fremmedelement som truer med å trenger inn i kroppen. Sprøytene symboliserer heroinister i den grad at de definerer dem språklig: De kalles sprøytenarkomane. Oder oppsummerer det hele - sprøyta og mennesket er ett.

• Hvis narkomane ble behandla med større respekt, så ville de lettere komme seg ut av det?
• Det er ikke sikkert de kom seg lettere ut av det. Men de ville kanskje fått en bedre livskvalitet, som det heter. De ville kanskje følt seg litt mer ålreit.

Betroelser, skriftemål
samtaler om liv og død
kjærlighet og hat er
sjelden vare. Jeg
ville ikke ødelegge, men
jeg gjorde alt for å gjøre det.

Hugo

Hugos mor grubler mye, og noen kvelder kan hun ringe meg og gråte. Når jeg sender henne barndomsbildet av Hugo med teaterkikkerten, som vi tenker å bruke som omslag, skriver hun et kort tilbake og forteller at det minner henne om et Bjørnstjerne Bjørnson-sitat. «Bildet fikk meg til å tenke på Bjørnsons Arne: 'undrer mig paa hva jeg faar at se over de høie fjelle. Øiet møter vel bare sne. Rundt omkring staar de høie tre'».

Men om folk ikke er så modige og fordomsfrie? Da vil det bygges en mur mellom oss seere og de narkomane. De vil stenges ute fra vårt fellesskap. Den heroinisten som skulle ønske å tre tilbake i dette fellesskapet, må forsere denne muren.

Mens Hugo leste, kunne han plutselig begynne å le. Hvorfor lo du nå,? spurte Anja, men Hugo delte det ikke med henne. Hun var sjalu på bøkene. Hun mente han forsvant inn i bøkenes verden når han var deprimert.