Alle ønsket å tro at endeløs kjærlighet var mulig. Som 18 åring hadde hun selv trodd det. Nå visste hun at kjærlighet var en sann røre, akkurat som livet selv. Den tok vendinger som folk verken forutse eller forstå, og etterlot seg et langt kjølevann av savn. Og nesten alltid førte dette savnet til hva om spørsmål som aldri lot seg besvare.

Saken er at verden ikke er lett for noen av oss. Det har den aldri vært, og det kommer den aldri til å bli.

Du ser alle andre steder enn i speilet for årsaken til problemer i livet ditt.

Men stol på meg når jeg sier at minner er pussige greier. Iblant er de virkelige, men andre ganger forandrer de seg til det vi vil at de skal være.

[...] Og hver eneste beslutning har konsekvenser. Du må lære deg å ta ansvar for de valgene du gjør.

Å være sammen er ikke det samme som hvetebrødsdager. Den handler om den virkelige deg og meg. Jeg ønsker å våkne opp hver morgen med deg ved siden av meg, jeg ønsker å se deg på den andre siden av middagsbordet. Jeg ønsker å dele hver eneste hverdagslige detalj av min dag med deg, og høre hver eneste detalj om din. Jeg ønsker å le sammen med deg, og falle i søvn med deg i armene mine.

Men Dr. Mills kjente sine kollegaer godt, og innerst inne visste han at også de forsto hver pasient og omstendighetene rundt vedkommende var unik. De forsto at tall ikke alltid fortalte hele historien. De var profesjonelle av den typen som iblant tok sjanser for å hjelpe en pasient når det trengtes som mest.

Og jo oftere hun var på besøk,desto mer intense var minnene blitt;for lengst hendelser og følelser steg opp til overflaten fra dypet av fortiden.

Noen ganger, når solen skrådde inn gjennom soltaket og badet Tucks gårdsplass i smeltende sensommerdis, kunne hun nesten fornemme Dawsons nærvær ved siden av seg. Og igjen ble hun minnet om atTuck hadde vært alt annet enn gal. På samme måte som med Clara var Dawsons gjenferd overalt.

Dette har jeg aldri fortalt deg, men mens du var i marinen, hadde jeg en drøm en natt. Jeg befant meg i en eneg full av markblomster, og selv om jeg ikke kunne se deg, hørte jeg at du sang denne sangen for meg. Og da jeg våknet, var jeg ikke redd mer. For frem til da hadde jeg alltid vært redd for at du ikke skulle komme tilbake. Jeg sto fastfrosset.Det var ingen drøm, sa jeg til slutt.