Ingen hylle
2016
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2013
Format Innbundet
ISBN13 9788202407407
EAN 9788202407407
Omtalt sted Tyskland
Omtalt person Adolf Hitler
Språk Bokmål
Sider 335
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Født og oppvokst i Tyskland, kan jeg ikke si noe annet om "Er ist wieder da" enn at den er så komplett hysterisk morsom at man i blant ikke vet hva man skal gjøre med latteren sin! Da den kom ut i fjor i Eichborn Verlag – som er kjent for bøker av typen "annerledes" –, ble den bestselger omtrent med en gang. Forhistorien begynte 1997, da Walter Moers tegnet en tegneseriestripe om "Adolf, die Nazi-Sau" i satiretidsskriften "Titanic". Oppfølgerne ble tegneseriebøkene "Adolf. Äch bin wieder da!!" i 1998 og "Adolf, Teil 2. Äch bin schon wieder da" i 1999, samt teaterstykket "Adolf – Der Bonker. Eine Tragikomödie in drei Akten." i 2006. Adolf prøver hele tiden (i grotesk naivitet) å hanske det moderne livet, men klarer det ikke grunnet rasehat, uforklarlige raseriutbrudd osv. Ved å velge "BONKER-VIDEO" På http://www.adolf-online.com/ kan man se en videosnutt, som viser Adolf fremføre en reggae i badekaret sitt i bunkeren og ved å velge "ADOLF-TRAILER" en om tegnefilmen "Er ist wieder da", som kommer til å komme ut i 2014.
"For en ung bevegelse er intet farligere enn rask suksess. Man har tatt sine første skritt, man har fått noen tilhengere, holdt en tale der, kanskje allerede innlemmet Østerrike, eller Sudetenland, og da er det bare så altfor lett å la seg overbevise om at man allerede er kommet til en slags mellometappe hvor det blir vesentlig lettere å oppnå sluttseieren." Han er her igjen, s. 78(Av Timur Vermes, Cappelen Damm, 2013, 335 sider)
Hva om Adolf Hitler på en uforklarlig vis dukket opp i Berlin på denne siden av 2010-tallet? Og hva om han og hans ideer, i stedet for å skremme, fikk folk til å le? Jeg liker å tro at en eller annen pitchet denne ideen i Hollywood minst én gang i løpet av filmhovedstadens historie, og at forfatterspiren ble sendt hjem med en kontant beskjed om at det ikke var noe morsomt ved mannen eller hans onde ideologi.
Og jeg ville vært enig dette. Det vil si- jeg var det. Men så leste jeg Timur Vermes’ satiriske og bestselgende latterkanon, «Han er her igjen», og i stedet for å sitte med dårlig samvittighet over å le hjertelig av en bok med historiens kanskje største monster, spør jeg meg selv hvorfor ingen har skrevet denne boka tidligere.
Et mulig svar er at det har vært risikabelt. Særlig for tyske skribenter. I en profil om forfatteren i New York Times, skrev avisa i mai at toneangivende medier i Tyskland avskrev boka som både smakløs og simpel.
Om angrepene kommer fra et genuint sted eller om de bare føyer seg i landets faste tradisjon om å aldri nærme seg Det tredje rikets historie med noe annet enn seriøsitet, er vanskelig å si. Kanskje er det ikke et enten-eller-spørsmål. Kanskje er det litt av begge deler.
Uansett fungerte ikke viftingen med pekefingeren. Over halvannen million tyskere kjøpte boka. Den er oversatt til flere titalls språk. Og filmadapsjonen kommer senere i år.
Godt gjort av en tabloidskribent og skyggeforfatter.
Hovedpersonen selv «kommer ut av skyggene» på et uutviklet område i hovedstaden. Han vet først ikke hvor han er, og de uniformløse og lekende barna han møter kort etter og som han antar må ha fridag fra Hitlerjugende, hjelper ham ikke.
Det gjør derimot eieren av en aviskiosk i nærheten. Mest på grunn av en misforståelse. Kioskeieren tror nemlig at Føreren er en skuespiller. Godt nok en eminent en, men likevel en skuespiller.
Denne gale antakelsen som Nazi-lederen mislykket forsøker å feie til side, blir også redningen hans. Den gjør at han, gjennom en av kioskeierens kunder, snart befinner seg i underholdningsbransjen. I tv-bransjen for å være presis.
Programmet han debuterer i er en tredjeklasses sketsj og humorshow som ledes av en tysk-tyrker med litt talent, stort ego og et nisjepublikum.
Men ingen produsenter eller primadonna i underholdningsbransjen, uansett hvor store de er, kan hindre Hitler fra å gå bryte avtalen, gnistre langt sterkere enn han hadde lov til, og erobre oppmerksomheten til publikummet i studio, i de tusen hjem og senere-Youtube.
Kildene til hans popularitet er den samme som på 1930-tallet: Hans karisma, hans absurde evne til å forenkle komplekse ting og ikke minst- hans instinkt for å finne enkle løsninger.
Den første av disse sier seg selv-kvitte seg med de hundre tusen jødene som er igjen, men både denne og andre viser seg å være vanskeligere å sette ut i livet enn Nazi-lederen setter pris på. Og det kanskje verste av alt: en del av programmets seere er Nazister som tror at han er skuespiller som gjør narr av den «store lederen» og truer ham. Og de mener det.
«Han er her igjen» er en av disse bøkene som er så god, så hysterisk morsom, så intelligent og velkomponert at jeg får et glis om munnen hver gang jeg tenker på hvordan det var å lese den.
Om du ikke har lest den, så gjør det. Du vil ikke angre på det.
Anbefales på det varmeste!
Hitler våkner i en park i Berlin i 2011. Han går ut i byen, treffer en mann som driver aviskiosk, og kommer videre i kontakt med folk i TV-bransjen. Hitler blir tatt for å være ekstremt god i å imitere Hitler. Dette gir han plass i et TV-show, og han blir raskt superpopulær med 700.000 youtube-hits.
Hitler-humor er ikke uproblematisk. Hitler er Hitler i boka, og han forfekter de holdninger og synspunkter som Hitler hadde. Det er fortsatt drøyt å gjøre humor ut av denne bestialske epoken i historien.
Likevel - bokas utgangspunkt er spørsmålet: Hvis Hitler hadde kommet tilbake i dag - hva kunne skjedd da? Hvordan ville det ha gått? Scenariet forfatteren har tenkt seg, er fortalt på en overbevisende, troverdig og tankevekkende måte. Absolutt verdt å lese!
Fyrst, ei lita irettesetjing til forlaget: Dette er slurv.
- Slurv 1: I omtalen som ligg ute på internettverket skriv de at Hitler våknar opp att om våren 2011. Men det er feil. Datoen er til og med spesifisert på side 15 og 16: 30. august 2011.
- Slurv 2: Eg har fått dobbelt smussomslag på mitt eksemplar av boka. Det kan sjølvsagt hende at alle har fått det, og at dette er meint som ein finurleg kommentar frå forlaget sin side til den papirmangelen som Hitler innledningsvis uroar seg for i boka, men inntil nokon eventuelt kan stadfeste dette så vel eg å tru at det er slurv.
- Slurv 3: Der er ei liste med notar bakerst i boka (som eg dessverre ikkje oppdaga før boka var halvlest). I ei bok som er ein ordensstat verdig så bør slike lister helst nummererast, og når det ikkje er gjort så bør dei anten listast alfabetisk eller følge kronologien i boka. Til ein viss grad kan ein påstå at notane følger kronologien, men det er så mange unntak at eg ikkje ser anna råd enn å klassifisere det som slurv.
Så til boka. Hitler vaknar opp att i Berlin i 2011, og er forteljarstemma i boka i første person. Endringane i omgjevnadane, samfunn og politikk sidan 1945 gjev opphav til ein del underfundige og komiske betraktningar frå Hitler sin side. Han blir tatt for å vere ein ekstremt god Hitler-imitator, og får etter kvart jobb i eit komi-program på TV der han berre veks og veks i popularitet. Men dette er den ekte Hitler og han ser TV-populariteten som ein veg attende til makta, og det blir etter kvart kvalmande tydeleg at folket kan la seg forføre igjen.
Hitler refererer hyppig til personar, stadar eller hendingar som var viktige i livslaupet hans fram til 1945. Lista med notar som er nevnt over er ei forklaring til lesaren på desse referansane, og er sikkert til god hjelp for dei tyskerane som ikkje har spesielt gode historiekunnskapar. Men Vermes trekker også inn tilhøva i dagens Tyskland, og karikerer truleg ein del personligheiter og institusjonar som eg ikkje er kjend med. I alle fall fekk eg ofte kjensla av at der var eit poeng eller to i teksta som eg gjekk glipp av. Det ville derfor vært til stor hjelp for meg som har berre måteleg kjennskap til tysk politikk og tyske samfunnstilhøve med ei utvida liste med notar som kunne forklare også desse poenga. Gratistips til forlaget i tilfelle det skulle bli aktuelt med ny utgåve av boka.
Til slutt vil eg nemne at eg innimellom undrast på om oversetjinga kunne vært betre. For all del, språket var ypperleg og kledde historia bra det aller mesta boka. Likevel, innimellom er der setningar som ikkje heng i hop, men eg veit ikkje om dette også er slik i originalmanuskriptet. Andre gangar fekk eg kjensla av at der var poeng som kan ha forsvunne i oversetjinga. Skulle nokon av lesarane her ha lest både den tyske og norske utgåva hadde det vært moro om vedkomande kunne gi ein kommentar til dette.
Parodisk og samfunnskritisk bok om Hitlers oppvåkning i moderne tid. Jeg synes den var delvis morsom, svært interessant, men tung å lese. Fikk meg for øvrig til å forstå mer om Hitlers tankemønster og galskap, og til å ville lese mer historie, spesielt om tiden før 2. verdenskrig.
Han er her igjen, av tysk-ungarske Timur Vermes. Satire og samfunnskritikk hvor det sentrale spørsmålet er: Hva ville skjedd dersom Adolf Hitler våknet opp i dagens samfunn?
Det blir en fornøyelig og fascinerende reise for leseren. Tross hovedpersonens bagasje tok jeg meg selv i å sitte og heie på Hitler der han snublet seg opp og fram. Han er en hysterisk umusikalsk underdog-type som man bare vil se hvordan det går med videre. Hitlers betrakninger av moderne duppedingser og vårt mediesamfunn, tolket igjennom hans 1945-perspektiv, er kilde til artige øyeblikk. Presentasjonen av hovedpersonens vokabular er godt gjennomført – vi blir stadig minnet om hva som var førerens verdensbilde og de personer og steder som var viktige for han den gang da. Referansene sys sammen med Hitlers stadig økende forståelse av dagens Tyskland og de tekniske nyvinninger som nå står til hans rådighet. Han stilles overfor moderne valg ala hvilken ringetone og e-postadresse han skal ha, og fikser det på en riktig så underholdende måte. Alt i alt er det en del å le av her, kanskje aller mest i starten da samfunnsforståelsen er på sitt laveste.
Den alvorlige siden av denne romanen er selvfølgelig «hva hvis»-perspektivet – en problematisering av vår egen tids evne til å handskes med det hatske og totalitære. Hitlers taler og bisarre oppførsel tolkes av de han treffer i et ironiens lys og blir dermed ufarliggjort, noe som muliggjør at førerens ferd fortsetter opp og fram.
Vermes henter inspirasjon fra spenningslitteraturen – stadig etterspørres Hiters «egentlige navn» og hans identifikasjonspapirer, og jeg sitter og tenker at nå stopper det opp, nå avsløres han. Hitler svarer gjerne med et bisarrt raseriutbrudd eller en opp i dagen ærlighet og den påfølgende ironisk tolkning at dette gjør at henvendelsens potensielle alvorlighet avblåses, og han beveger seg videre.
Jeg ble minnet på misantropi-trilogien til Abo Rasul (Matias Faldbakken) da jeg leste Han er her igjen. Husker godt da jeg, sittende i en full togvogn, startet på Abo Rasuls The Cocka Hola Company og så godt det lot seg gjøre holdt tilbake latteren og sjokket over hva som faktisk gikk an å skrive. Vermes er ikke like drøy, men han spiller på en del av de samme strengene som Abo Rasul.
Mot slutten av Han er her igjen ble det hele mer alvorlig og ga mer til ettertanke, noe som passet bra. For det er utvilsomt en alvorlig undertone i det forfatteren vil videreformidle – en advarsel om ikke å le bort alt det ekstreme vi serveres, og isteden våge å ta det ekstreme på alvor og bedømme det deretter. Det blir interessant å se hva Vermes får til etter denne solide roman-debuten.
"Han er her igjen", Timur Vermes.
"Nå har noen gjort det igjen", tenker jeg. "Gjort hva da?" lurer vel dere på. "Jo; gitt treningekast 6, og snakket frem en bestselger, som gjør at folk kaster bort masse tid og penger på den".
Hvis dere har sett "Crocodile Dundee", lest eller sett "Elling", er det ingen grunn til å ofre tid på denne boka. Den handler om at Hitler våkner i Tyskland i 2011, betrakter og irriterer seg over samfunnet med sine Hitlerøyne, oppdager forskjeller fra sist han var her til nå, beskriver dette med sine noe fastlåste forståelser av det meste, blir kjendis og får litt sympati - og det motsatte.
Sitat fra boka: "Den som ikke tviler, er gal", sa Peter Ustinov.
Ok da; tviler ikke på at noen finner noe fornøyelig med denne boka også - og så tviler jeg på at jeg kommer til å lese noe mer av Timur Vermes.
God ide og enkelte groteskt morsomme episoder men alt i alt skuffende. Mulig jeg går glipp av endel humor pga begrenset kjennskap til dagens Tyske referanser?
Fascinerende bok. Mister litt piffen de siste 50 sidene, men alt fram til dette er så smart og morsomt at helhetsinntrykket ikke svekkes noe særlig.
Spør man i dag en parlamentariker, hevder han ute å blunke at krig ikke lenger er nødvendig i våre dager. Det ble hevdet den gangen også, og det var like mye tøv den gang som nå. Man kommer jo ikke unna den kjensgjerning av denne jorden ikke vokser. Det gjør derimot antallet mennesker som bebor den.
Men man vet jo hva man kan forvente av avisene våre. Der noterer den tunghørte det den blinde beretter, landsbytullingen står for korrekturen, før kollegene i de andre pressehusene tar en avskrift av det hele.
"Se på meg!" sa jeg, og da hun noe overrasket vendte seg mot meg, så jeg henne rett inn i øynene og sa høytidelig:
"Jeg lover dem her og nå: De skal få den fremtiden Deres herkomst gjør Dem fortjent til! Jeg vil personlig sette inn alle krefter på at verken De eller noen annen tysk kvinne vil måtte tjene disse undermenneskene. De har De mitt ord på, frøken ..."
"... Özlem," sa hun.
…forsoningen med våre mest nærliggende forbundne, med England…Det er meg fremdeles en gåte hvorfor det ikke lyktes meg den gang. Hvor mange flere bomber måtte vi egentlig ha sluppet over byene deres, før de forsto at vi var deres venner?
Riksmark var ikke lenger i bruk som betalingsmiddel, selv om mitt konsept om å innføre en felles, gyldig valuta over hele Europa åpenbart var blitt realisert av noen andre, formodentlig av noen intetanende amatører på seiersmaktenes side. For øyeblikket ble i hvert fall fordringer gjort opp i en kunstig valuta kalt "euro", som naturlig nok ble sett på med den største mistro. Det kunne jeg straks ha fortalt den som sto bak dette initiativet.
…én ting har jeg aldri underslått: Når det er kaldt, gjør ikke germaneren det slag. Da fyrer han til nød. En ser det hos nordmennene, hos svenskene. Derfor var jeg heller ikke videre overrasket da jeg fikk vite at det ar i møbelbransjen svenskene hadde gjort sukses. Svensken er jo i sin lusestat uansett uavlatelig på jakt etter fyringsved, og da er det vel ikke til å undres over at det av og til blir en stol ut av det, eller et bord. Eller et såkalt sosialsystem, som sørger for å forsyne millioner av parasitter med boligvarme helt gratis i disse blokkene deres.
Med sin lange yrkeserfaring hadde avishandleren naturligvis tilegnet seg en menneskekunnskap som var like imponerende som den man ser hos visse drosjesjåfører.
"De lager jo morsomme saker, jeg har fått med meg noen av programmene Deres," sa hun, tok en slurk av literskruset og bøyde seg forover for å tilby meg innsyn i utringningen.
"Gleder meg," sa jeg, "jeg har også fått med meg et par av Deres saker."
Jeg må medgi: Jeg var overrasket. Ikke av avisens forvirrede virkelighetsoppfatning, alt det er vi jo klar over til overmål, de største toskene i ethvert land befinner seg som kjent i en redaksjon.
Det ville selvfølgelig vært gunstigere for statsfinansene om Luftwaffe også kunne overta oppgavene med bortkjøring av søppel. Men hva slags Luftwaffe sto vi da igjen med?
Når jeg har kommet meg gjennom nok pensum, om det noen gang skjer.
Satte ned årets mål litt på grunn av skole, så årets mål er 15 000 sider.