Det er svært betenkelig at en representant for politiet både bagatelliserer russevoldtekter og legger byrden for å unngå dem på jentene.

Personlige opplevelser som i en gitt kultur blir bagatellisert, latterliggjort eller omdefinert, hindrer oss i å få gode svar på hvordan virkeligheten er.

Mediene er en viktig premissleverandør for måten et samfunn snakker om ulike fenomener på. Det gjelder også seksuelle krenkelser. Det ligger mye makt i de redigerende hender...

Det er ganske sprøtt at dette fremdeles terpes på, men altså: Seksuell vold er aldri greit. Det er like ille når en etnisk norsk person forgriper seg som når en ikke etnisk norsk person gjør det samme. Kvinnefiendtlige holdniger skal fordømmes uansett om de har opphav i kristne, muslimske eller buddhistiske trosretninger. Det samme gjelder om holdningene har sosioøkonomiske eller sosiokulturelle utspring.

Det er fint, flott og helt nødvendig at både Trygdekontoret (NRK - program)og andre sørger for en kontinuerlig drøfting av grensedragninger mellom legitime og illegitime ytringer, ettersom disse grensene stadig flyttes på og endrer seg , i likhet med de fleste andre samfunnsnormer. Det som derimot ikke er greit, er å undergrave det faktum at samfunnet ikke oppleves like fritt for alle.

De personlige stemmene får oss til å se hvordan det rammer enkeltmennesker når systemet ikke fungerer som det skal.

Ved å gå mer konkret inn i de seksuelle krenkelsenes handlingsstruktur blir gjerningspersonenes rolle og ansvar mer synlig. Vi må skjerpe måten vi snakker om kjønn og seksualitet på. Kvinner har ikke ansvar for hva menn måtte finne på fordi de føler seg "fristet" av en kvinnes nærvær. Jeg mener den videre debatten må handle mer om disse tingene, og mindre om hva kvinner bør og ikke bør gjøre. Den ensidige terpingen på kvinners medansvar og delaktighet er sykdommen som forsøker å kurere seg selv. Vi kan ikke helbrede sykdom med mer sykdom.

Noe av det aller viktigste vi kan gjøre for å hjelpe fremtidige voldtektsofre, er å legge bedre til rette for at flere orker eller tør å fortelle og anmelde. Vi må bryte tausheten, ettersom tausheten bidrar til at overgriperne kan voldta nærmest risikofritt.

Et samfunn som legger føringer for hvordan ofrene skal ha det, risikerer å ta definisjonsmakten fra dem samtidig. Det skjer stadig vekk at velmenende retorikk får problematiske utslag. Som når voldtektsofre kan lese i avisen at justisministeren omtaler voldtekt som " nesten- drap". En slik beskrivelse kan i verste fall legge press på ofrene om at de må speile denne dramatiske ordbruken dersom de vil bli oppfattet som " ordentlige" ofre. I virkeligheten er det jo slik at voldtekt oppleves og bearbeides ulikt av det enkelte offer.

Rent statistisk er det de færreste menn som voldtar. Men er det slik at alle som har voldtatt eller kommer til å voldta i fremtiden, først har tenkt det om seg selv, at de er i stand til å voldta ? Det virker lite sannsynlig. Når sovevoldtekter omskrives til "Han tok seg til rette", risikerer vi å definere kriminelle handlinger ut av voldtektsbegrepet. Da hjelper det jo ikke at man prinsipielt er mot voldtekt. Det er altså fullt mulig å ta avstand fra voldtekt på et abstrakt plan, samtidig som man utviser stor villighet til å bagatellisere eller bortforklare helt konkrete handlinger.