Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Tjue år gamle Kenji har spesialisert seg på å guide utlendinger rundt i Tokyos sexdistrikter. En dag får han den overvektige og tilsynelatende joviale amerikaneren Frank som kunde, men merker raskt at det er noe som skurrer. Uten å kunne sette fingeren på hvorfor, får Kenji en ubehagelig følelse av at Frank kan ha noe med drapet på en ung jente i strøket å gjøre. Men han er fanget i garnet, og finner ingen måte å trekke seg fra jobben på uten å sette både seg selv og kjæresten i fare.
I misosuppen er et intenst, rått medrivende og mørkt humoristisk dypdykk i en side ved det moderne japanske samfunnet og den menneskelige psyken vi sjelden har sett maken til. Vi følger med Kenji på et berg-og-dalbaneritt gjennom Tokyos neonopplyste bakgater, i selskap med den isnende uforglemmelige Frank, der volden stadig lurer rundt hjørnene, men utfallet aldri er gitt.
Forlag Pax
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788253036755
EAN 9788253036755
Språk Bokmål
Sider 218
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Dette er en helt spesiell roman. Stillferdig og uhyggelig, stadig mer filosofisk og åndelig - og samtidig med scener av voldsestetikk a la Quentin Tarrantino - i japansk drakt. Denne vil jeg nok gjerne diskutere med noen. Trenger å fordøyes.
Ryu Murakami (f. 1952) er en japansk forfatter og filmskaper. På bokas smussomslag kan jeg lese at han ble en litterær sensasjon da han som 23-åring vant Japans mest ettertraktede pris, Akutagawa-prisen, med debutromanen "Almost Transparent Blue". Denne romanen er blitt betegnet som en blanding av Bret Easton Ellis (mannen bak "American Psycho"), George Nataille, "A Clockwork Orange" og filmen "Battle Royale". Siden har forfatteren etablert seg som "en av Japans mest visjonære og velkjente forfattere", som har skrevet over 20 bøker. Flere av disse er filmatisert, og forfatteren har dessuten hatt sitt eget TV-show og jobbet med film og som rockemusiker. Og som om det ikke var nok er han engasjert i samfunnsdebatten. Bøkene hans er oversatt til mer enn 20 språk, og "I misosuppen" er hans mest kjente roman (1997), og dessuten den første som er oversatt til norsk (2014).
Japaneren Kenji er i begynnelsen av 20-årene og livnærer seg på å være guide for utlendinger i Tokyos underverden. En dag dukker den kvapsete og småfeite amerikaneren Frank opp. Han hyrer inn Kenji for tre dager, og alt han ønsker er i grunnen tilgang til Tokyos prostitusjonsmiljø.
Kenji er fortelleren og jeg-personen i boka. Han er nok ikke mors beste barn selv, men i Frank skal han komme til å møte sin overmann. Underveis drodler han rundt forskjellen mellom japanere og amerikanere, og det er her boka er virkelig morsom. Resten er ikke mye morsom, men det skal jeg komme tilbake til.
"En ting jeg har lært i jobben, er at vi alle har både gode og dårlige sider. Ingen, verken amerikanere eller andre, uansett hvilket land de kommer fra, har perfekt personlighet. Det som er bra med amerikanere, om jeg får generalisere litt, er at de er vennlige og på et vis troskyldige. Det som ikke er bra, er at de ikke har noen forestilling om verden utenfor sitt eget land, ikke kjenner til noe annet verdisyn enn sitt eget. Japanerne har den samme svakheten, der er de like, men amerikanerne skiller seg fra oss ved at de liker å presse sine egne verdier på andre." (side 13)
Og Kenji fortsetter på side 44:
"Nesten alle amerikanerne som betror seg til meg, får et tungt drag over ansiktet når de bruker uttrykket "akseptere". De snakker aldri om å bite tennene sammen og bare holde ut, som er japanernes måte å takle frustrasjon og vanskeligheter på. Etter å ha hørt på alle disse historiene, har jeg kommet fram til at amerikanernes ensomhet er helt annerledes enn vår, og det gjør meg glad for at jeg ble født hapaner. Den typen ensomhet hvor du må slite for å akseptere eller avfinne deg med realitetene eller en situasjon, er helt forskjellig fra den typen hvor du vet at sånn er det bare, det er bare å holde ut, uten å tenke mer over det. Jeg tror aldri jeg ville holdt ut amerikanernes ensomhet."
Etter hvert fornemmer Kenji at det er noe med Frank som ikke er helt normalt. Da en ung jente blir funnet drept, er han overbevist om at Frank står bak drapet, uten at han egentlig kan sette fingeren på hva det er. Aner han en ondskap der inne i den omfangsrike kroppen til Frank?
"At jeg intuitivt visste at Frank var farlig, var fordi jeg forstår meg på ondskap. Jeg vet at ondskap får næring fra negative følelser, som ensomhet, tristhet og sinne. Den blir til i det tomrommet som oppstår i deg, som skjøres ut av kroppen din, når noe du har veldig kjært blir tatt fra deg. Jeg kan ikke si jeg merket noe spesielt brutalt eller sadistisk ved Franks natur, og noen typisk morder framsto han heller ikke som. Det jeg følte, var at Frank hadde et bunnløst tomrom inni seg, og at det fra dette tomrommet kunne sive ut hva som helst. Jeg tror alle mennesker en eller annen gang i livet kjenner ondskapen i seg, får lyst til å drepe noen, men de fleste har en indre sperre som holder dem i sjakk." (side 95)
Det som vekker Kenjis mistanke om at noe er alvorlig galt fatt med Frank, er blant annet hans hang til å lyve om selv de mest banale ting, ting det ikke skulle være nødvendig å lyve om. Dette inntrykket forsterkes av Franks abnorme seksuelle apetitt, som han riktignok mest av alt snakker om, mer enn å sette ut i handling, men som gjør at de to etter hvert utforsker Tokyos underverden med tanke på alt hva sexindustrien har å by på. Etter hvert skal Kenji for alvor skjønne at Frank er et menneske han bør holde seg langt unna, men da er det på en måte for sent ... I Frank finner han nemlig en ondskap i sin mest outrerte form. Og mon tro om de to, ensomme og fremmedgjort i hver sin kultur, likevel har noe felles?
For å være helt ærlig: dersom jeg hadde visst hva denne boka handlet om, ville jeg nok aldri har gitt meg i kast med den. Jeg har aldri likt grøssere på film (i alle fall ikke etter ungdomsårene), og dette er en slags grøsser i bokform. En slags "American Psycho" på japansk - bare at hovedpersonen tilfeldigvis også her er amerikansk. Underveis ble jeg kvalm, og hele boka bød meg rett og slett imot. Samtidig må jeg innrømme at den også hadde sine lyspunkter - særlig når Kenji sammenligner japansk og amerikansk kultur. Dette gjør han med en humoristisk snert - riktignok i grell kontrast til det som senere skal komme.
Avslutningsvis synes jeg at det bør nevnes at boka er glitrende skrevet, og at den helt sikkert kan rangeres i det øvre sjiktet blant bøker i denne kategorien. Den er nemlig omtalt som mesterlig av mange. Mitt eneste problem med denne boka er at denne kategorien bøker ikke er noe for meg! Og så håper jeg at jeg ikke skremmer bort potensielle lesere som elsker denne genren ...
Ei ekkel bok med grufulle voldsscener skildret i blodige detaljer.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketMen for en utlending er det mye som framstår som merkelig i Japan, og jeg kan nesten ikke forklare noe av det. Hvis Japan er en av verdens rikeste nasjoner, hvorfor har du da et eget ord for å dø av overarbeid, karōshi? Hvorfor driver japanske skolejenter, som i motsetning til unge jenter fra fattigere asiatiske land lever i et overflodssamfunn, med prostitusjon? Hvorfor er det ingen som klager på at firmaer sender forretningsmenn langt vekk fra familien for å jobbe i andre byer og land, når folk i resten av verden går på jobb for å gjøre familien sin lykkelig? Er jeg dum som ikke kan svare på disse spørsmålene? Nei. For ingen aviser eller blader skriver om dette, ingen snakker om det på tv. Ingen forklarer hvorfor folk dør av overarbeid i Japan, eller at det for resten av verden framstår som sykt at folk sendes bort fra familien for å jobbe. Ingen.
For et barn er ikke foreldrene og omverdenens oppførsel entydig. Særlig ikke her i landet, hvor det ikke finnes noen norm for hva som er det viktigste i livet. Voksne lever bare for penger og ting som har en klart definert verdi, som merkevarer og slikt. Media - både tv, aviser, magasiner og radio - er bare talerør for voksne som verken interesserer seg for eller føler at de trenger noe annet enn penger og merkevarer. Fra politikere og byråkrater til de usleste kontorrottene som drikker svinebillig sake i en yatai-bod på gata, viser alle gjennom levesettet sitt at alt de bryr seg om, er penger. Belærende sier det at nei, penger er ikke alt, men ser du på hvordan de lever, skjønner du raskt at det bare er piss - penger er alt de søker i livet. I samme utgave av et ukeblad som kritiserer kompensert dating blant skolejenter, finner du anbefaleringer av erotiske massasjesalonger og soaplands som er åpne om morgenen. Media rakker ned på korrupte politikere og byråkrater, men gir samtidig tips om "hete" aksjer og "røverkjøp" av eiendommer og trykker store "hjemme hos"-reportasjer hos kjendiser og glansede fargebilder av rike idioter som står og gliser i designerklær og dyre smykker.
Men prøv å si det høyt, og gamlingene er over deg med en gang. For vi unge er så bortskjemte, vi har ingen rett til å klage, vi har aldri manglet noe i livet. Deres generasjon måtte overleve på poteter og slet seg helseløse for å gjøre oss til den rike nasjonen vi er i dag, sier de, og nettopp slike nedlatende tullinger er det vi aller minst har lyst til å ende opp som. Grunnen til at vi ikke lever slik dere ønsker vi skal leve, er at vi ikke ønsker å bli som dere når vi er voksne - tanken er ikke til å holde ut.
Gode bøker med lavt sidetall for når du føler at du trenger å få lest litt bøker, men ikke egentlig har nok tid til å komme deg gjennom en bibel. Eventuelt novellesamlinger (kan være tykke).