Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Sårt og muntert om unge menneskers drømmer, lengsler og tilkortkommenhet ved inngangen til et nytt årtusen, fortalt slik at mange vil kunne kjenne igjen sin egen søken etter mening. Forfatteren Jonas Gardell er en svensk komiker med stor suksess i Norge. Slik går nok en dag av våre liv for aldri mer å komme igjen er en fortelling om Sverige før tusenårsskiftet, skrevet med like deler humor og fortvilelse. Med et skarpt blikk for samtiden fortolker Gardell sin egen generasjon, som ble nostalgiske alt som 18-åringer og begynte med pensjonssparing når de ble 25. Paret Anna og Håkan kretser rundt hverandre med en hemmelig, men stigende avsmak for den andres kropp, vaner og livsinnstilling. Det største opprøret består i å lure ICA-forhandleren ved å lete frem melkekartonger utgått på dato. Ingen av dem tør for alvor bryte ut, og feigheten og livsløgnen seirer. Annas enslige søster Pia befinner seg derimot på bunnen (enslig, ensom, overvektig kulturviter med alderskompleks), og har ingen falsk idyll å klamre seg til. For henne er det meste en forbedring. Oversatt av Jón Sveinbjørn Jónsson. Svenske Jonas Gardell er født i 1963, og han er i Norge mest kjent som artist og komiker. Han debuterte som forfatter allerede i 1985, og har siden skrevet en rekke romaner, flere av dem er oversatt til norsk.
Forlag Tiden
Utgivelsesår 2003
Format Heftet
ISBN13 9788210048166
EAN 9788210048166
Serie Tiden pocket
Språk Bokmål
Sider 158
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet hender at hun ønsker at man kunne sette lykken i banken, på en konto med lav, men indeksregulert rente. Først da ville hun være virkelig trygg
Anna har aldri lært seg klokka skikkelig. Og hun har aldri skjønt seg på høyre og venstre, må alltid nøle et øyeblikk og tenke seg om hver gang hun skal hilse på noen, og da rekker forlegenheten å skylle over henne og hun rødmer og gir til beste det sjenerte kjempesmilet med alle tennene. Merkelig. Hun trodde at når man ble voksen, ville slike ting komme av seg selv. Sånt som klokka og høyre og venstre og å ikke rødme og himmelretningen og staving og den slags. Når man ble voksen, ville man vite og kunne og kjenne – ikke bare late som. Anna jukser seg gjennom livet og venter hele tiden på at noen skal komme og avsløre henne. Som da presten spurte: “vil du ha Klas Håkan til din ektemann og elske han i gode og onde dager?” og hun svarte “ja”. Som om hun var sikker. Egentlig hadde hun ville svare: “åssen i helvete skal jeg vite det?” Men hun hadde svart “ja”, og så rødmet hun og så seg om og smilte det sjenerte, bønnfallende kjempegliset med alle tennene, det som minnet om et hesteglis. Det svir når hun tenker på det. Det er da som svarte faen at hun har dette hestegliset. Faen faen faen! Hun har øvd på å smile med lukket munn, verdig og litt hemmelighetsfullt, omtrent som Mona Lisa. Men hver gang hun blir sjenert, rødmer hun likevel og får tårer i øynene, og munnen åpner seg og tennene velter frem, og hun ser ut som en flirende tulling. Merkelig. Hun trodde at når man ble voksen, ville man bli sikker.
I år är vi trettiotre år gamla.
Lika gamla som Jesus var när han dog.
Jesus förändrade världen. Det var ju bra gjort. Skål och grattis!
Vad har vi själva åstadkommit?
Bøker jeg har bestemt meg for å lese etter et blikk på coveret. Det jeg faller for er farger, tegninger, foto og stemning på omslaget.