Fascinerende å lese en bok som ikke på noen måte står på egne ben. Duell i roman-form! Den yngre Hjorth skriver mer som en byråkrat enn som en forfatter, men for all del, interessant lesing om ofrene for virkelighetslitteratur. Den har ikke ødelagt min opplevelse av Arv og miljø, som jeg fortsatt mener er en meget godt roman.

For det første skriver hun mye bedre enn sin storesøster. Og for det andre er dette en tankevekkende og viktig bok. Skal man utlevere familie og venner ukritisk i bøker?

Om noen bok er skrevet med blod, svette og tårer, er det vel denne. Helga Hjorth har stått i stormens øye mens hele familien opplevde å bli utlevert, attpåtil med feil fakta.

Om ikke annet, får hun trøste seg med at hun har skrevet en glimrende og ytterst tankevekkende bok. Hun nevner at hun ikke er forfatter. Kanskje hun bør revurdere? Hun skriver svært levende og bedre enn storesøster Vigdis.

Hun har vært det usynlige yngstebarnet i flokken på fire, forstår vi. Men det er altså hun som svarer på familiens vegne, i bokform. Det gjør hun godt.

Noe annet er at jeg synes Vigdis Hjorth i Arv og miljø var svært flink til å fremlegge motpartens synspunkter, deres tanker og oppfatninger. Det står dem jo fritt å si seg uenige i hennes tolkninger av dem – noe de også gjør - men hun har ikke demonisert dem. Jeg synes forleggeren har sine ord i behold når hun sier at Vigdis Hjorth er opptatt av å vise hvordan samme sak oppleves ulikt, og at Arv og miljø dreier seg om det.

Helga Hjorths bok derimot vil jeg kalle et karakterdrap på søsteren Vigdis. Det er ikke urimelig. Skal vi først snakke om «hevn», får vi også huske at hevn rett og slett dreier seg om å gjenopprette en balanse, å oppnå rettferdighet.

På s. 248 får vi også en påminnelse om hvem som bedømmer søster Vigdis. Helga Hjorth skriver: "Den årlige jentekvelden...med mange oppegående damer med spennende jobber: journalister og byråkrater, psykologer og pedagoger." Du snakker om snobbe-nobb! En ser for seg Helga Hjorth notere seg CV'en til de hun møter. Ingen skal tro at denne damen vil rikke seg utfor døra for å møte en frisørdame, nei!

Jeg synes jeg ser henne for meg, snurpe snobbefjeset sitt overfor meg som ikke har hovedfag en gang! Her er det "spennende jobber" og annen utvendighet som gjelder. Så akkurat der er det lett å foretrekke søster Vigdis.

Eller på s. 38, der Helga Hjorth beskriver sin ektemann: "Vi hadde jaktet lenge hver på vår kant, så da vi traff hverandre, visste vi nøyaktig hva vi ville ha." "Jaktet" - hva faen -? Er det slik man beskriver den såre lengten etter å møte noe å dele livet med? Er det noen "jakt"? Og hun visste nøyaktig hva hun ville "ha" - som om hun tar en kikk på utvalget i frysedisken.

Ja, Helga Hjorth gikk nok gjennom beilerens CV. Om han var noe å "ha"... Å fy pokker for ordvalg, fy pokker for mentalitet...

En annen ting er at når Helga Hjorth anklager søsteren for å ha endret ordlyden i brev og e-poster før de ble trykt i Arv og miljø, underbygger jo dette Vigdis Hjorths ord om at boken er fiksjon.

Arv og miljø er hennes utforskning av opplevelsen av å være det misbrukte barnet i en familie som bare lot overgrepet passere; og den skildringen er suverent god, det skal Vigdis Hjorth ha.

Men slik det hele utviklet seg, er familien i sin gode rett til å føle seg tråkket på. De har all mulig grunn til å gi et tilsvar.

Et problem er det likevel at siden også Helga Hjorth har kalt sin bok «en roman», anonymiserer hun på en måte som gjør leseren usikker. På s. 121 får vi høre om søsterens forelskelse i en litteraturprofessor i Trondheim, som hun setter lillesøster Helga og hennes venninne til å spionere på. Selv er hun gift småbarnsmor i Oslo, mens de to studerer ved universitetet der professoren underviser. Han forstår hvem som har sladret til elskerinnen, og de to jentene får problemer og kjenner seg forståelig nok brukt.

Men hallo, litteraturprofessoren bodde vitterlig i Bergen. Jeg har vært hjemme hos ham og konen og deres lille sønn Roman på Nygårdshøyden! Og Helga Hjorth studerte da vitterlig i Bergen. Vi har felles kjente!

Så dette snakket om Trondheim er fiksjon. Helt i orden i en roman. Men hvor mye annet er da også fiksjon? I så fall, hva er det Helga Hjorth bebreider sin søster for, når hun selv kjører samme løpet?

På s. 125 nikker vi gjenkjennende til det Vigdis Hjorth selv forteller i Om bare: At hun var så besatt av professoren - sank så dypt - at hun snakket seg innpå folk, bare hun kunne få høre noe om ham.

Hun er ikke den første som har opplevd en forelskelse som utviklet seg til usunn besettelse. Da er dette typisk adferd – nummeret før stalking. Men altså ikke uvanlig.

Og vi noterer oss med undring at mannen var litteraturprofessor – akkurat som den mannen Hjorths mor satte sitt ekteskap på spill for. Som mor, så datter. Er det noe der? Var det kanskje ikke første gangen mor og datter delte samme mann?

Nei, jeg tror Helga Hjorth på at hennes far ikke var en overgriper. Men slik kan Vigdis Hjorth ha tenkt, og utforsket dette i en roman. Hun har jo selv bedyret at Arv og miljø er fiksjon.

Fri vilje er glimrende, vel verd å lese. Heldigvis er det også plass til et skjevt smil innimellom. På s. 19 funderer Helga på hvordan det skal gå i farens begravelse: «Hva om [Vigdis] ville lage drama? Hva om hun reiste seg midt under seremonien, kippet av seg skoene og steg opp på kistelokket for å tale ut? Jeg kunne se det for meg.»

Det kan nok leseren også, det er fare for det! :-)

En sak har alltid to sider. Minst. Veldig glad jeg leste denne. For innholdet, men også for språket og leseopplevelsen. Velskrevet og bra driv, samtidig som den er reflekterende og reiser mange spørsmål. Meget godt forfatterskap. Ikke minst peker den på spørsmålet om bruk av levende modeller, såkalt virkelighetslitteratur.

En og samme historie kan endre seg alt etter hvem som forteller den, hvem som har opplevd den. Det er vel egentlig det denne boka handler om. Den er skrevet for å gidet som etter denne forfatterens mening er den eneste riktige versjonen av forholdene innenfor en familie og den riktige forståelsen av de to som var foreldrene i denne familien. Helga Hjort (i boka Nina) som er lillesøsteren til den langt mer kjente Vigdis Hjort har skrevet sitt svar på storesøsterens svartmaling av den samme familien, en familie som Vigdis for lengst hadde meldt seg ut av, som hun i årevis ikke hadde hatt noe å gjøre med.

Det er kunngjøringen av et arveoppgjør som setter handlingen i gang. Familien har bortimot et halvt århundre eid en hytte på idylliske Toftesø (Hvaler?), en hytte som i årenes løp har blitt til to hytter. Nå som begge foreldrene, Willy og Liv, har kommet i åttiårsalderen, vil de overdra disse to hyttene, ikke til alle de fire barna, men én hytte til hver av de to yngste døtrene. De to andre, sønnen Even og datteren Vera (egentlig Vigdis) vil likevel bli rikelig kompensert npr familiehuset inne i byen blir solgt og de får fortjeneste av det. Det er Even som reagerer på denne fordelingen. Han får med seg Vera i protesten, til tross for at hun egentlig ikke bryr seg om penger. Even selv spiller en perifer rolle i boka til Helga Hjort. Det er søsteren Vera hun retter all anklage mot. Vera er en person hun aldri har forstått (hvordan hun i sin tid brøt opp et greit ekteskap for å legge seg etter en litteraturprofessor som attpå til selv var gift).

Midt oppe i alt dette skjer det nye ting i familien. Willy faller i trappen, brekker nakken og dør etter noen dager. Vera selv viser seg ikke, kommuniserer bare knapt med moren og søstrene. Da boka til Vera skal komme ut, rømmer de to yngre søstrene og moren ut av landet. De tilbringer en uke i Budapest, og her slår det for alvor Nina hvor skrøpelig og preget moren som tidligere var en så stolt kvinne, nå var blitt. Nina føler at den eneste måten å svare på Veras bok, er å selv skrive og utgi en. Hun melder seg på skrivekurs, og straks etter er hun i gang med å fortelle om sitt eget forhold til de gode og omsorgsfulle foreldrene og til sin litt eldre søster (Ingvild) som kanskje er den som er den som til syvende og sist fikk gjennomgå mest i Veras bok fordi hun var den som hele tida hadde gjort sitt for å skape forsoning.

For mange år tilbake anklaget Vera sin egen far for å ha begått overgrep mot henne i en periode over to år den gang da hun var liten. Hele denne opplevelsen hadde hun fullstendig fortrengt, men etter å ha vært i behandling hos en terapeut hadde den kommet fram i bevisstheten igjen. I følge Vera hadde moren hele tiden visst om dette, men som den ytterst borgerlige fruen hun var, gjorde hun sitt for å kaste et slør over det hele. For å distrahere Vera og få henne til å glemme, lot hun datteren få ballettimer og annet som de to senere søstrene hadde måttet unnvære. Boka til Helga bærer preg av at det må ha vært vanskelig for de to yngste å vokse opp i skyggen av sin så begavede søster. Nina (eg. Helga forteller om da storesøsteren hadde stjålet dagboken hennes og framførte alle småpikehemmelighetene på dramatisk vis til stor begeistring for de andre elevene på skolen.

Nå har Vera kunngjort at hun er i ferd med å skrive en roman om familien sin. Det går rykter om innholdet og intensiteten i denne nye romanen. Nina henvender seg forgjeves til forlagsredaktøren for å få henne til å stoppe dette. Dette er nå tiden for rystende familieavsløringer hos også andre forfattere, bl.a. Knausgård. Nina som selv er jurist, grunner over ytringsfriheten som til tider kan gå for langt etter hennes mening. En kunstner er uangripelig, ser det ut til. Når et verk får status som høyverdig kunst, står det over alle regler om alminnelig sømmelighet. Veras verker er noe stort i litterær sammenheng. De analyseres på kryss og tvers, diskuteres på seminarer og i litterære tidsskrifter og personene der får status som noe annet enn levende, jordiske mennesker.

Det er vel utenfor enhver tvil at Vigdis Hjorts bok har større litterære kvaliteter enn denne. Så hvorfor lese ”Fri vilje”? Hvem av søstrene som har mest rett, er meg helt uvedkommende. Hvorfor snoke slik i andres privatliv? Hvor legge familielivet slik åpent for allmenn beskuelse? Men ett problem som Helga Hjort reiser, er høyst relevant: Er det riktig i kunstens og ytringsfrihetens navn å påføre levende mennesker dyp smerte når det samtidig utgis som fiksjon?

Mulig det er litt pussig å putte denne boken i kategorien "oppvekstromaner" men jeg gjør det likevel. Og grunnen er at det er i oppveksten vi finner ut av hvem vi er, og hvem vi er preger hvordan vi senere i livet møter livets medgang og motgang, og hva som får oss til å oppreist, eller hva som knekker oss... Og dette er jo et motsvar til "Arv og miljø" som i alle fall er en oppvekstroman. Med begrepet "oppvekstroman" mener jeg skildring av hva som fikk oss til å bli den vi ble.

Finnes det bare en sannhet når man vet det er minst to sider av samme sak? Dette spørsmålet kjørte berg- og dalbane i pannebrasken da jeg omsider kunne holde i et eksemplar av boka til Helga Hjorth. Jada, det er lillesøsteren til Vigdis som har kommet på banen for å få ytre sin del av historien rundt deres felles, avdøde far.
Boka har et lett språk, - og Helga har prøvd seg på noen overtydelige metaforer inniblant sidene. Noen ganger fungerer dette sånn halvveis, men de fleste gangene blir dette bare et oppkonstruert virkemiddel hun har lært på skrivekurs.
Lillesøster Hjorth tar for seg barndom og oppvekst, - sin sannhet og erfaringer med mor og far. Det er tydelig at hun på en måte har opplevd å leve i skyggen, eller komme til kort i forhold til sin storesøster. Sistnevnte beskrives indirekte som dramatisk, impulsiv og kalkulerende, og veldig forskjellig fra henne selv.
Det er helt klart at boka er skrevet for å få en slags "hevn" over søsteren, som etter hennes mening har framstilt familien, og da spesielt far, - på en helt feil måte. I boka får man følelsen av at han er en helt og hedersmann det ikke kan herske noen som helst tvil om. Det hintes også flere ganger i boka til at det slett ikke er så vanskelig å forfatte et litterært verk, - et stikk til storesøster om at det hun driver med ikke er så imponerende eller beundringsverdig likevel. Boka har en sint, skarp stemme, som etter hvert skjærer meg litt i ørene.
Denne skittvaskingen for åpen scene er litt makaber og pinlig, selv om det skal sies at den setter spørsmålstegn ved både temaet falske minner, og det faktum at mange ufrivillig blir romankarakterer fra virkeligheten.
Jeg er usikker på hva jeg mener om boka. På den ene siden mener jeg at alle skal få mulighet til å ytre seg, også om et tabubelagt tema som incest. Er helt sikker på at mange fedre er ofre for falske beskyldninger om overgrep, og at de sitter i norske fengsler og soner dommer for gjerninger som ikke er begått. På den andre siden; I hvor stor grad skal man mistro dem som hevder seg misbrukt, enten det gjelder incest eller overgrep generelt? At falske minner eksisterer er vel ganske utvilsomt, men hvordan forholde seg til dette på en slik måte at virkelige incestofre ikke blir skremt tause? Og sist men ikke minst; hvordan skille mellom falske og virkelige ofre?
Selv om lillesøster Hjorth ikke blir stående på noen seierspall for genuint spektakulær skriving, rører hun likevel i den grøten som belyser forholdet mellom sannhet og fiksjon. Er det riktig å utlevere andre med merkelappen "roman" som skalkeskjul? Og hvor vondt er det vel ikke å bli mistrodd av dem som skal stå deg nærmest, når din egen far har begått alvorlige lovbrudd mot deg?
Kjære Helga Hjorth. Du har fått skrevet ned din versjon, det du mener er sannhet, og satt fingeren på viktige spørsmål omkring et delikat tema. Jeg er ikke i tvil om at skrivingen antakeligvis både har vært befriende og terapeutisk underveis. Likevel ønsker jeg at du stiller deg spørsmålet: sannheten, - hvem eier egentlig den? Vi mennesker er ulike, oppfatter forskjellig og kan ha svært ulike erfaringer med de samme personene.
I det nye året håper jeg for din egen del og hele familien at dere på et eller annet vis kan forenes, og snakke sammen. Ikke i boks form, men med en kaffekopp ved et kjøkkenbord, der klimaet omfavner alles opplevelser og erfaringer.
På en overskyet januardag titter terningen ille berørt fram fra sitt skjulested bak sofaputene. Hastig viser den fire øyne før den litt beskjemmet finner gjemmeplassen sin igjen.

Lettlest, beskrivende og levende skrevet.
Jeg likte boka godt, men mener at det er en forutsetning at Vigdis sin bok "Arv og Miljø" leses først, da bøkene henger sammen. Søstrene beskriver historien slik de selv opplevde den.

Denne boka kan vel umulig leses som noe annet enn et motsvar til Arv og miljø? Et sterkt motsvar, som sådan.

Det er vanskelig å forsvare seg mot en skjønnlitterær tekst. En roman er kunst, og dermed umulig å angripe. Her ligger også styrken i motsatsen: I Fri vilje bruker Helga Hjorth nemlig romanens sjangertrekk til å så tvil om, og til dels plukke fra hverandre, søsterens Arv og miljø. Fri vilje er i tillegg skrevet som en metatekst. Den tar eksplisitt for seg hvordan en roman bygges opp, stein for stein, med mål om å forberede leseren på å ta forfatterens perspektiv.

I min mening bidrar dette til å gjøre Fri vilje mye mer slagkraftig enn romanen den forsvarer seg mot.

Glimrende bok av høy litterær kvalitet.

Bøker jeg har lest i 2017

R

Familie i oppløsning, beskyldninger, hat, elsk, familiebånd, søskenbånd, mor og barn, mor og far, sorg, savn, ekteskap og utroskap. Bøker som omhandler familierelasjoner

Bøker lest i 2017.