Vi kan gjøre alt riktig, og likevel føle at alt er feil

Vekst innebærer smerte. Vi er i ferd med å glemme hvor mye vi tåler som mennesker, og hvor viktig det er for oss å stadig å utfordre egne grenser. Når livet handler om komfort og i størst mulig grad å unngå utfordringer og smerte, blir det til slutt ulevelig.

Visdom kan ikke studeres med distanse.

Mindfulness handler om det evige og ikke det timelige, og da kan tiden blåse rundt evigheten.

Så lenge det er viktig å være noe, finnes det ingen selv-verdi. Da gir vi ingen verdi til selvet. Vi gir kun verdi til rollene. Når selv-verdien går tapt, blir selv-tilliten viktig. Da må vi gå på kurs for å lære å elske oss selv som vi er. Det kan til og med hende at vi blir stående foran speilet å affirmere oss selv: "Du er bra nok", "Du er en vinner", "Du kan gjøre det" og lignende. Fra et mindfulness-perspektiv er dette intet mindre enn en tragedie. Du kunne like gjerne brukt tid på å prøve å plante poteter i løse luften. Det er umulig. Den virkelige selv-verdien, den som gir fred, er i ditt indre, og den har ingenting å gjøre med å lykkes. Så lenge det finnes en vinner, finnes det en taper. Det gir selvfølgelig en god følelse når vi lykkes; vi får en god følelse av oss selv, men det varer ikke. Vi lever i selv-tillitens tid, og det holder på å ta knekken på oss.

Jeg ante ikke at tankelivet mitt var så uorganisert. Det virket som om tankene kun fulgte en regel: " Det er det samme hva jeg tenker på, bare det er noe "

Mindfulness er det som er vitne til vindene, og selv er uberørt.