Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
"Uten Hitlers felttog hadde ikke jeg vært til. Hva skal man egentlig føle når man vet noe sånt?"
Dypt bak fiendens linjer er noen ganger det tryggeste stedet man kan oppholde seg. Helmut Crott tjenestegjør som Wehrmacht-soldat i Harstad under andre verdenskrig. Men bak den tyske uniformen bærer han på en hemmelighet som kan koste ham og familien livet: Helmut er halvt jødisk.
Lillian Berthung er i begynnelsen av tyveårene når hun i 1942 møter Helmut i hjembyen Harstad. Av hensyn til familiens sikkerhet får han Lillian til å sverge å ikke si det til noen.
Først som voksen får Randi Crott kjennskap til farens godt bevarte hemmelighet. Etter hvert kan hun begynne å nøste opp i den historien som har ligget i mørke så lenge. I denne bevegende boken, som strekker seg fra jødeforfølgelsene i Tyskland, via krigsårene i Norge og til det vanskelige oppgjøret etter krigen, forteller Randi foreldrenes dramatiske kjærlighetshistorie.
Forlag Spartacus
Utgivelsesår 2013
Format Innbundet
ISBN13 9788243007505
EAN 9788243007505
Genre Personlige beretninger
Omtalt tid Etterkrigstiden 1939-1945
Omtalt person Lillian Crott Berthung Helmut Crott
Språk Bokmål
Sider 256
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg har ikke tenkt å følge tittelen til boka Ikke si det til noen av Randi Crott. Det er nettopp det jeg vil gjøre, si det til noen. Dette var en fin liten bok om kjærligheten som tåler og utholder alt. Boka var lettlest og det sto ikke så mye mellom linjene. Men boka engasjerte som bare det og sjelden opplever jeg det ikke klare å legge boka fra meg.
Her er fortelling fra krigens dager hva enkeltmenneske opplevde, historiske forordninger og refleksjoner i dag. På mange måter er dette en antikrigsbok og selve krigshandlingene ligger der bare som et fjernt bakteppe. Det kommer også klart fram personer som bare er dømmende og de som våger å gi hjelp og utsette seg for fare selv om det er en "motstander", medmennesker med empati.
Selv om det meste av det historiske var kjent for meg fra før, var det allikevel noen nye kunnskaper, særlig fra krigens slutt og noen år fremover.
Til slutt vil jeg oppfordre så mange som mulig å finne fram boka, i bokhylla, i bokhandelen eller på biblioteket. Og les den.
I "Ikke si det til noen!" skriver Randi Crott (f. 1951) om moren Lillian og faren Helmut - han tysk Wehrmacht-soldat i Harstad under krigen. Det har blitt en helt spesiell bok om en kjærlighet så sterk at den faktisk overvant alt. Kanskje likevel ikke veldig ulik historiene som fortelles i Helle Aarnes´bok "Tyskerjentene", hvor essensen er at den eneste forbrytelsen disse jentene begikk var å forelske seg i feil menn - fiendens menn. Lillians tyske soldat var imidlertid halvt jøde, og livredd for at dette skulle bli oppdaget. Som "Mischling" eller jødisk bastard risikerte han å bli henrettet.
Faren Helmut døde for få år siden, mens moren Lillian lever i beste velgående. Det er ved hjelp av hennes fortellinger og mengder med korrespondanse at datteren Randi har klart å skrive denne boka. En bedre oppreisning for moren kan neppe tenkes! Særlig fordi boka, som først ble utgitt i Tyskland, nå foreligger på norsk! I Tyskland har boka vakt stor oppsikt, og mange av dagens tyskere har ikke en gang vært klar over at Norge var okkupert av Tyskland under andre verdenskrig.
Lillian Berthung var bare 19 år påsken 1942 da faren hennes inviterte en tysk soldat og hans kamerat hjem til familien som befant seg på hytta. Hun la straks merke til den ene av dem - Helmut - fordi han hadde så vakre, brune øyne. Helmut la også merke til Lillian, for dagen etter ønsket han å invitere henne med på skitur. Lillian var høyst klar over at jenter som ønsket å bevare sin ære ikke oppsøkte kontakt med tyske soldater, og ønsket derfor ikke å takke ja til invitasjonen. Dersom det ikke hadde vært for press fra faren, som mente at også tyske soldater var mennesker, ville det neppe ha blitt noe av skituren heller. Faren kunne imidlertid ikke ane hvilke konsekvenser dette skulle få for datteren hans. Toleransen hans strakk nemlig ikke lenger enn til det rent vennskapelige, for i likhet med de aller fleste norske fedre på den tiden var noe av det siste de ønsket at døtrene deres skulle innlede kjærlighetsforhold med tyske soldater.
Lillian og Helmut
På tomannshånd var Lillian og Helmut to unge mennesker med sine respektive drømmer, på tross av omstendighetene som omga dem. Det tok derfor ikke lang tid før det oppsto følelser mellom dem. Dette skremte Lillian, og hun ønsket ikke å gå videre med forholdet. Da Helmut skjønte at Lillian ønsket å bryte forbindelsen med ham, fortalte han henne at han var halvt jøde og at hun for all del ikke måtte fortelle dette til noen. Dette snudde Lillians innstilling til mannen hun allerede elsket, for plutselig var også han et offer for omstendighetene. Helmut hadde aldri ønsket å bli soldat, og han skjulte det forhold at han både var jurist og hadde en doktorgrad, av frykt for å avansere karrieremessig. Dette kunne nemlig føre til at papirene hans ble gransket, og at det ble avslørt at mange skjemaer som kunne avsløre hans herkomst, ble avslørt.
I mellomtiden gikk krigen sin gang i Norge, og vi får høre om mineleggingen av norske-kysten, om tyskernes planer om å legge jernbanelinjen helt opp til Narvik for å sikre malmforekomsten fra Kiruna, om den brente jords taktikk, om husransakelser og henrettelser. Vi kommer dessuten tett på Helmuts familiehistorie med en far som var gift med en jødinne, og om konsentrasjonsleire og utryddelse av jøder. For ikke å glemme årene forut for krigen, der jødene i Tyskland gradvis ble fratatt alle sine rettigheter og ble mer og mer marginalisert i det tyske samfunnet. Og helt til slutt, da krigen nærmet seg en ende, om frykten blant kvinnene som hadde hatt noe med tyske menn å gjøre ... Ikke bare gjennom kjærlighetsforhold, men også gjennom å ha jobbet for tyskerne. Lillian hadde gjort begge deler - sistnevnte ikke særlig frivillig.
Lillian kom seg unna pøbelen som skamklipte tyskerjentene fordi hun reiste til Odda, der ingen visste noe om hennes fortid. Skrekkslagen ble hun vitne til at det samme skjedde i Odda, Harstad og alle andre steder i Norge. Man samlet sammen tyskerjentene og klipte av dem alt håret - mens de ble stilt ut til spott og spe for alle. Ingen grep inn og reddet dem.
Vi får høre om Lillians møysommelige kamp for å komme seg til Tyskland, for å bli gjenforent med sin elskede Helmut - uten noen gang å tvile på deres kjærlighet. I mellomtiden hadde hun ofret alt for ham. Forholdet til faren var så godt som ødelagt, familie og venner brøt med henne - og til slutt var det ikke lenger noen fremtid for henne - verken i Harstad eller i Norge for den sakens skyld. Hun hadde ingenting å tape på å reise fra alt.
Det er en sterk historie vi får høre om i "Ikke si det til noen!" Å få høre enda en personlig beretning om Norges behandling av tyskerjentene, gjør noe med vår felles forståelse av krigen og alt som skjedde med disse jentene i krigens siste dager. Hvorfor har så få forsket på dette temaet? Svaret finnes antakelig i Aftenpostenartikkelen fra 19.08.2013 - "Får ikke innsyn i tyskerjentenes historie" - hvor det fremgår at et arkiv etter Adolf Hals, fullmektig ved Hovedøyas interneringsleir (der jentene ble samlet etter krigen - både for å beskytte dem mot mobben og for å straffe dem), er i privat eie - noe som fører til at denne skammelige delen av norsk historie faktisk mørkelegges og hindres i å se dagens lys. Kvinnene ble behandlet som om de i tillegg til å elske feil menn, også var storspioner og en fare for rikets sikkerhet. Et lite knippe var kanskje det, mens det store flertallets eneste "forbrytelse" var å elske ... I en del lokalsamfunn - særlig nordpå - var antall tyske soldater i flertall i forhold til lokalbefolkningen. De levde tett på hverandre over flere år. At det av og til oppsto kjærlighet mellom kvinne og mann var rett og slett ikke mer enn man kunne forvente.
Jeg anbefaler "Ikke si det til noen!" varmt, fordi den inneholder en spesiell historie om kjærlighet og fordi den også er godt skrevet! Jeg kommer til å fortsette å lese bøker som dette - uansett om den ene historien ligner den andre! Det er nemlig viktig at slike historier blir fortalt - og lest!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketNår lukten av skokrem på det fine læret brer seg i huset, forteller det noe om lengselen etter å vende tilbake til en hverdag der damesko er viktigere enn soldatstøvler.
Men hun har lovet Helmut å ikke gå fra ham. Og det løftet vil hun for enhver pris holde.
Jeg skal vente på deg, om det så tar 50 år.
Her er en oversikt over bøker jeg har lest, de ligger kronologisk etter lesedato. Jeg prøver å gi terningkast til hver bok jeg har lest, det er en helt subjektiv vurdering!