2022
Favoritt!
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Hvorfor skal det være nødvendig å falle ned fra en stige for å skjønne hva som er viktig i livet? Sigvaldi ligger på et fortau i Stavanger, han er en gammel mann. «Min gode Gud, så urimelig jeg har vært i livet», tenker Sigvaldi. Plutselig vil han fortelle om Ásta, datteren. For det er så mye, så fryktelig.
For Ásta beveger livet seg mot katastrofen, igjen og igjen. Foreldrenes ekteskap tar slutt, de som elsker henne forlater henne - eller hun forlater dem. Veien bort fra Island fører til Wien, til kunststudier der, til poeten Jósef og kjærligheten.
Hvordan overlever vi katastrofene, hvordan minnes vi dem? Og hvordan fortelle om et liv - når ingen lever bare i nået, men alltid også i drømmen, minnet eller forventningen? Slik spør Sigvaldi, der han ligger på bakken i Stavanger. Slik spør Ásta, når hun forsøker å skrive til ham som var hennes livs kjærlighet. Og slik spør forfatteren - som har leid seg inn i et gammelt hus ved kysten som en annen idiot av en turist, for endelig å forsøke å få denne virkeligheten til å henge sammen. Historien om Ásta er en svimlende, leken, rørende og mangesidig roman fra en av de største fortellerne i dagens litteratur.
Forlag Press
Utgivelsesår 2019
Format Innbundet
ISBN13 9788232802517
EAN 9788232802517
Språk Bokmål
Sider 472
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Kalman kan nok være krevende, til gjengjeld er nytelsen ved å lese bøkene hans stor.
Stefansson leverer igjen og igjen! En bok for bokelskere. Slik skal det gjøres. Det hoppes i tid, men gjort så elegant og så poetisk , og mennesker og landskap blir beskrevet så godt og levende. Boken er proppfull av setninger å dvele ved. Anbefales!
Fantastisk skrevet, akkurat passe komplisert og krevende å henge med på skifter i fortellerstemmer og tid. Likte å bli utfordret til puslespillet det er å sette sammen historien. Til tross for tragedie på tragedie har boken en hjertevarm, fin og god stemning, med vakkert språk og en ektehet man skal lete lenge etter.
Hvilken vakker bok!!!
Historien om Asta er historien om Asta og om lidenskapelige mennesker som elsker og hater heftig, som i sin lengsel etter kjærlighet legger sitt omland øde omtrent som Island: det er varme kilder og lava, og våte værharde omgivelser. Det er en historie der kjærlighet blandes med hat, der tidsplanene glir sammen og der den islandske fortellerkunsten står i høysetet. Den islandske (første utgave av kommentar var det autokorrigert til islamske!) forfatteren tilbys å være en turistattraksjon på linje med varme kilder, men unndrar seg.
Tidsplanene, historiene og menskene blandes sammen og går i sirkler. Det kan være krevende å følge hoppene, men vel verdt innsatsen. Mange gode lesetips kan hentes frem gjennom romanen.
Beklager, men jeg må bare innrømme at jeg ble veldig skuffet over denne! Etter å ha lest både «Sommerlys, og så kommer natten» og trilogien om «Gutten», samt all den gode omtalen av denne, hadde jeg gledet meg til å lese den, men så opplevde jeg altså rett og slett å ergre meg! Den ble for rotete! Én ting er hvordan Stefánsson opphever tiden i skildringen av et liv, - det er fascinerende tenkt og gjort og skaper en samlende himmelhvelving over fortellingen, og språket og enkeltstående formuleringer er glitrende. MEN, en annen ting er at det er for mange fortellere av denne historien, og man skjønner ofte ikke hvem det dreier seg om eller når og hvor det skjer, så jeg ble ofte helt oppgitt! Jeg antar jeg er for utålmodig og enten ikke skarp nok til å skjønne sammenhengene eller ikke villig til å bare la meg føre bevisstløst med. Det er mange små og store kapittelinndelinger her, med velformulerte overskrifter, men jeg ville så mye heller at de skulle hjulpet oss med å gjøre det klart hvem som fortalte og med en stedfesting og datering av hendelsen. Men jeg antar at det nettopp ville ha fjernet noe av den magien Stefánsson ville skape og mange må ha opplevd, - jeg ble altså bare irritert og det er ingen god følelse å lese en god bok med! For jeg synes jo den var god også, - særlig på slutten da det meste ble klargjort og man merket sammenhengen i det hele, men da var det for sent for meg! Likevel, - jeg har tenkt på hvilket terningskast jeg skulle gi, og tenkte lenge på fire (og det er dårlig til å være meg), men jeg ender likevel med en femmer for fantastisk språk og en høy himmel over diktede liv.
Sigvaldi holder på å male huset, da stigen sklir, og han havner på asfalten. Der nede kommer han på at han skal fortelle historien om datteren, Ásta. Hun som stadig beveger seg mot katastrofen. Hun som blir forlatt og forlater mennesker hun elsker.
Språket er, som vanlig godt, men synes starten er litt rotete. Det er ikke så lett å henge med på hvem som forteller, men jeg er såpass nysgjerrig på historien til å gi opp. Ikke like bra som «Sommerlys».
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet finnes de som kan nevne den dagen, til og med timen, minuttet, øyeblikket da barndommen tok slutt, og det er sjelden bra. De er heldigere de som har en barndom som svinner så langsomt hen at den egentlig aldri blir borte, barnet blir for alltid boende inni dem.
Den som kan prate lenge om dikterkunst uten å ruske seg selv i håret, løsne slipset, krølle skjørtet, burde trolig snakke om noe helt annet. Kanskje om hustaket helling.
Hvem er tjoret hardest fast til stolpen, den gamle kvinnen med denne praktfulle utsikten, ..., eller vi, omhyggelig festet til folkemeningen, tidsånden og alle disse verdiene som vi i stor grad har samtykket til og slukt uten å tenke oss om,...
Dere tror at livet er endeløst, og at det er mulig å gjøre allting i morgen. Men av og til kommer aldri morgendagen.
Et menneske som er fornøyd med sin lodd i livet, er en håpløs forbruker
Innerst inne har de fleste islendinger alltid sett på Jesus som en latsabb som helt sikker ville endte opp på sosialen , til ergrelse og byrde for oss alle, hadde han vokst opp her.
Og hva er egentlig meningen med å snakke norsk? Nordmenn snakket islandsk for syv hundre år siden. Det var ingen grunn til å slutte med det, ingenting som tilsa det. Ligger forklaringen kanskje i deres hemmelige beundring for svenskene, og er norsk da nordmennenes mislykkede forsøk på å snakke svensk? Man slutter ikke bare å snakke morsmålet sitt, det er jo helt absurd. Et folk som mister språket sitt, kan like gjerne bo der oppe på den helvetes månen.
Likegyldighet er en av de største forbrytelsene
Men slik er det, vi lar dagene bare gå, lar nettene vandre over himmelen og glemmer å leve det livet vi er blitt tildelt
Vet du, jeg tror åtti prosent av alle de kjerringene jeg kjenner, leser hele tiden. Hver eneste kveld. Hver eneste dag. Og da mest romaner. Den er underlig denne interessen kvinner har for bøker.
Kjører på med samme plan som tidligere, med å lese 52 bøker i året.