2015
Ingen favoritt
Ingen omtale
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2009
Format Innbundet
ISBN13 9788252571974
EAN 9788252571974
Språk Bokmål
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Femordsomtale: Flott reiseskildring med kunstnerisk fridom
Litt lengre omtale:
Knut Hamsun la i 1899 ut på reise med tog frå St. Petersburg via Moskva til Kaukasus, der han kryssa fjella med hest og kjerre før ferda gjekk vidare med tog frå Tbilisi til Baku, attende til Tbilisi og til slutt til Batumi ved Svartehavet. Fire år seinare gav han ut ei bok om reisa.
Ein kan sikkert meine mykje om Hamsun, men han kan ikkje ha vært skvetten av seg. Utan å kunne russisk eller andre gagnbare språk i regionen må det ha vært ein prøvelse å gjennomføre reisa. Inntrykka som han samlar inn under reisa er også hemma av mangelen på språkkunnskapar, men diktaren Hamsun veit råd; han diktar. Ved fleire høve blir det fortalt om møte med folk av ymse slag, der samtalen er avgrensa til eit lite knippe ord. Men Hamsun fabulerer likevel over desse personane han møter, og tryllar fram lagnadar og hendingar som kanskje kunne ha vært reelle. Det er ikkje for ingenting at undertittelen på boka er «Oplevet og drømt i Kaukasien».
Naturskildringane undervegs var svært poetiske og livaktige, og eit høgdepunkt i så måte var møtet med fjellet Kazbek, det var nesten til å miste pusten av medan ein las det. Ei anna tiltalande side ved boka er at Hamsun gjennom forteljinga balanserer mellom å vere sjølvhøgtideleg og sjølvironisk, og det var ikkje alltid eg fann ut av når han var kva. Men i enkelte passasjer, som når han i ein avsidesliggande fjellandsby tenker seg å starte ei kvinnerørsle i Kaukasus ved å gi bort bukseselane sine, er det ikkje tvil.
Mi utgåve av boka har eit lengre etterord av Bjørn Rudborg og Ole Petter Førland, som tok opp att Hamsun sin reise 100 år seinare, i 1999. Det var absolutt leseverdig det også.
Fårene er allesammen hvite, den hele hjord står dørgende stille i fjellet, dyrene synes å være stener blant de andre stener. De står kanskje slik og simulerer en stenur for ørnenes skyld.
Av russiske romaner får man det indtryk at det i Russland kjøres med en uhørt fart. På billeder av russiske kurerer ser man også gjærne hestene i et fabelaktig jag og allikevel står kuskens svøpe mot sky. Vi hadde da en forestilling om at vi vel ikke kunde undgå å rase med firspand over Kaukasus og komme ned på den andre siden som nogenlunde galne mennesker. Vi ble overrasket ved at farten var meget rimelig.
Jeg springer i skjul i stalden. Derinde står en ku med kalv, et kamelføl og andre dyr, alle syntes å ha det godt med undtakelse av et fetthalet får som ligger i en bås. Fåret er sykt og oppustet, det stønner tungt og lukker øinene. Det ligger der formodentlig til slagt. Jeg kommer ned i min kuffert efter kognak og hælder i et ølglass, jeg speider omkring mig, og da jeg finder mig alene rænder jeg i fåret flere gode slurker. Jeg stræver længe med dette da dyret er gjenstridig, men da jeg tilslut får fat i dets tunge svælger det godt. Tungen var blå.
Efter drikken pruster fåret og ryster på hodet og ligger så stille. Jeg håpet at det vilde komme i sved.
De har kokt hestekjøtet, de æter det nu, de er fete på hænderne og i ansigtet og hver mund tygger og prater. Da jeg kommer frem byr de også mig å smake, en mand holder et kjøtstykke frem til mig i fingrene og sier noget og smiler, de andre smiler også og nikker til mig for å opmuntre mig. Jeg tar da imot kjøtet, men jeg ryster på hodet og sier: U menja ljiharadka, jeg har feber; dette har jeg fundet i min russiske "tolk". Men de forstår ikke videre russisk og rådslår om hvad jeg har sagt, og da det går op for dem snakker de alle riktig livlig op. Efter hved jeg nu kan forstå forklarer de mig at hestekjøt er det beste som findes for feber, det er også flere som nu rækker mig kjøtstykker. Da begynder jeg å spise og det smaker godt. Solj? spør jeg. Den ene mand forstår det og rækker mig salt i en liten klut; men det er ikke rent og jeg må lukke øinene når jeg tar av det. Selv æter mændene uten salt, de æter hastig og uten måte og deres øine synes liefrem galne. Jeg tænker ved mig selv: de er som drukne, det er dog umulig at hestekjøt kan beruse dem så. Jeg sætter mig hos dem for å iagtta dem og finde det ut.
Mit ur hadde tidligere tålt alt, nu stod det. Det var i grunden morsomt å se det så selvstændig efter alt det jeg hadde trukket det efter næsen.
Men ute i saltsteppen lever en tistel under enda verre vilkår. Jorden den står i er av leire og salt, og vind og sol svir den - der står tistelen i små flokker. Den er hård, bustet, den er som metalltråd med ragg på. Man ser på disse småpletter med tistler med stor glede. De står der som små folk i tross. I tross. Får de regn bøyer de seg - som mennesker bøyer seg i takk for et mildt ord; men i den lange og ulidelige tørke reiser de seg bare mere opp og blir ranke, urokkelige, hårde - som mennesker i tørke.
Plutselig ved en skarp dreining av veien åpner seg et svært gap tilhøyre og vi ser aldeles nær oss istinden Kasbek med sine breer som hvitgnistrer i solen. Den står oss kloss inn på livet, stille og høy, stum. Det rykker en selsom følelse igjennom oss, berget står der som oppsvoren av de andre berg, det er som et vesen fra en annen verden som står og ser på oss.
Jeg tumler ut av vognen og kommer meg bak kalesjen og holder meg fast der og ser. I dette øyeblikk omfavnes jeg av en hvirvelfølelse, jeg løftes opp fra veien, ut av hengslene, det er som jeg står ansikt til ansikt med en gud. Det er klinkende stille, jeg hører bare værets sus deroppe om tinden, skyene driver over midten på den, men kommer ikke opp til dens topp. Jeg har vært i fjell før, jeg har vært på Hardangervidden og i Jotunheimen og litt opp i de bayerske alper og i Colorado og mange andre steder, men jeg har ikke følt meg så uten fotfeste på jorden; men her står jeg og holder meg fast. Så hylles tinden inn i en sky som skjuler den. Synet er borte. Fjellet vedblir å suse der oppe i skyen.
La meg bekjenne at jeg tror det er noe galt med mine notater. Linjene går så opp og ned at det skjærer meg i hjertet å se på dem og jeg tror at indigofargen er kommet inn i en gal linje. Man skal ikke beskylde meg for lettsindighet i mitt studium av min dagbok, jeg dechiffrerer samvittighetsfullt de dunkle steder og gleder meg som en annen lærd når jeg finner ut det rette.
Selv Moltke forvirredes litt i denne by, han skriver at Moskva er en by "som man kan forestille seg i tanken, men som man aldri får se i virkeligheten." Og da haddde han nettopp stått i Ivan Velikij-tårnet og sett på virkeligheten.
En hest står i solsteken da vi kommer, den er mankebrutt, den har store sår og utallige fluer sitter i sårene. Hesten enser intet, den står der mager til det ytterste og henger med hodet dypt ned og lar fluene sitte. Den er fullkommen sløv; jager vi bort fluene av den synes den ikke å finne noe lise derved, den står bare og brenner opp i solen og blinker dorsk. Da den er forspent en arbeidsvogn venter den vel på sin herre. Det lukter av sårene på den.... Det er en overlegen hest, en stoisk hest. Ved å gå noen skritt kunne den frelse seg over i skyggen; men den står. Og heller ikke vedkommer det den at fluene sitter der, så toppmålt er dens ødeleggelse nu.
Bøker skrive av Nobelprisvinnarar, og som eg har lest eller har leseklare i bokhylla. Sortert etter året forfattaren fekk Nobelprisen, dernest etter årstalet boka kom ut.
Det han skrev
Her er alleboktitlene nevnt i boka Livet! Litteraturen! av Tor Eystein Øverås.
Bøker jeg ikke finner på Bokelskere: