"Alle steder er helt like," sier jeg.
"Hva mener du?"
"Joakim Berg sier det, om Kent, at først stakk de fra Eskilstuna til Stockholm og alt blei bedre, og så, etter en stund, ville de bare stikke derfra også." Jeg lener meg mot veggen og ser innover i kjellergangen. "Så på en måte kan man jo bare bli der man er hele livet."
"Det blir ikke automatisk sant bare fordi Joakim Berg har sagt det."
"Men tror du det er sant? At alle steder er like?"
Han går mot meg, stiller seg tett foran meg og blir stående. Så tar han en hånd og legger den på brystkassa mi, han trykker litt og slipper opp igjen. Så sier han at alle steder er forskjellige, men at vi er de samme uansett hvor vi drar.

La meg ta eit eksempel frå mitt liv. Ein gong satt det ein ung mann i kassa i butikken der eg handlar. Kvar gong det kom frukt eller grønnsaker på bandet framfor han, såg han på denne gjenstanden som om dette var noko han aldri i sitt liv hadde sett før. Så måtte han konsultere ein plansje med bilde for å finne ut kva det var for noko. Kvar gong. Til slutt kom ein aubergine på båndet. Han løfta han opp, såg på han frå alle kantar, sjekka plansjen sin, tydeligvis utan resultat. Så såg han på kunden, peika på auberginen og sa: Er dette eit eple?
Er vi virkelig heilt sikre på at det er ein god idé at denne mannen har stemmerett?

"Før trodde jeg at humor var den eneste måten man kunne verdsette hvor vidunderlig og fryktelig verden er, å feire hvor stort livet er. Skjønner du hva jeg mener?" "Ja, naturligvis." "Men nå tror jeg det er motsatt. Humor er en måte å skygge unna fra den vidunderlige og fryktelige verden på."

Hver morgen våknet han med ønsket om å gjøre noe riktig, å være et godt og betydningsfullt menneske, å være, så enkelt som det kunne høres ut og så umulig det faktisk var, lykkelig. I løpet av dagen sank hjertet hans fra brystet og ned i magen. Tidlig på ettermiddagen var han overmannet av en følelse av at ingenting var riktig, at ingenting var riktig for ham, og av et ønske om å være alene. Før kvelden kom, hadde ønsket gått i oppfyllelse: alene i sorgens monumentalitet, alene med sin ørkesløse skyldfølelse, til og med alene i sin ensomhet.

• Til tross for dette skal du vite, broder Panza, svarte don Quijote - det finnes ikke det minne tiden ikke gjør ende på, eller smerte døden ikke utsletter.
  
• Vel, hvilken større ulykke kan det finnes, repliserte Panza, - enn den som venter på at tiden skal utslette den, eller døden gjøre ende på den.

Og en person som kunne være 50 Cent, men som i alle fall var en kjent rapper (det skjønte man av bølingen med venner som fulgte alle hans bevegelser), ventet på taxi. De var utålmodige. Det gikk i motherfucker og nigger for det meste. Mye kjefting.
Mia tenkte at hun aldri hadde skjønt hvorfor de på død og liv skulle være så sinte hele tiden. De hadde jo alle pengene i hele verden. Mia smilte for seg selv. Kanskje var de sinte fordi de tross rikdommen fremdeles ikke var i stand til å finne klær i riktig størrelse. De fløt liksom av gårde i de gigantiske plaggene sine, og det var nesten som om de alle sammen måtte gå et par skritt før klærne fulgte etter. Var i grunnen nok til å bli sint av, det.

Det viktigste jeg har lært hittil,er at livet ikke venter. Jeg kan ikke vente.Jeg må leve i dag, bruke dagen i dag til fulle.

Ordet kristendom kommer for øvrig nettopp av at Jesus ble korsfestet. Ganske morsomt forresten. Hvis Jesus hadde vist seg på jorden i dag, ville han sikkert ikke ha blitt korsfestet. Han ville nok heller ha endt sine dager dinglende i en galge eller ganske enkelt blitt likvidert ved skyting. Da ville i så fall milliarder av mennesker ha bekjent seg til enten galgendommen eller skytendommen, og ikke til Jesus Kristus, men til Jesus den Hengte ...

Jeg kunne kommet med eksempler på brutte valgløfter, men jeg avstår, siden jeg ikke slik som Knausgård har seks bind til disposisjon.

Jeg er ikke den første til å påpeke at årsaken til at George Lucas satte tette, ansiktsdekkende plasthjelmer på stormsoldatene i Star Wars, var å gjøre dem mer umenneskelige ved at man verken kunne se øynene eller ansiktene deres. I vår egen tid begynner vi å få en moderne parallell til stormsoldatene til Lucas, takket være den populære nervegiften botox. Dette er noe som flere og flere middelaldrende personer ubekymret får injisert i ansiktet. Botox fører til en lokal lammelse (det er som sagt en nervegift) som gjør at for eksempel rynker i pannen glattes ut. Dessverre medfører det også at du ikke lenger kan anvende visse ansiktsmuskler, siden de jo er lammet. Så du får ikke bare hud som en Barbie-dukke, men du får nøyaktig like mange ansiktsuttrykk som henne også.

Du kan resa hur långt du vill, men ditt brustna hjärta reser med dig.

[Jeg aner] en avventende holdning mot mennesker som påstår seg å ha funnet svaret på sine spørsmål, kommet hjem, fått et sentrum, kaller seg kristne, har konvertert etc. De som tilhører en ironisk generasjon som har lært seg å tvile på alt, blir storøyd forundret når de møter mennesker som sier seg å ha funnet en mening eller en tilhørighet, og ikke lenger bare forsøker å konstruere en sådan. Det er som om det skulle være mer intellektuelt renhårig å kalle seg søkende, enn å si at man har nådd fram. Men hvorfor anses det som mer redelig å lete enn å finne?

Den stadige søkingen kan sikkert være et uttrykk for genuin tvilrådighet, og en følge av strenge krav til intellektuell klarhet som ikke blir tilfredsstilt. Men kan ikke den eksisterende flaneringen også betraktes som et uttrykk for en manglende evne til å stoppe opp, et ønske om å slippe å ta stilling? Og jeg tenker: Kan de ironiske vitsene skjule en redsel for hengivenhet og være en måte å unngå å slipe sine argumenter på, eller erkjenne følelsen av at hjertet noen ganger har grunner som hjernen ikke forstår?

Tenk på det du sier så du ikke sier det du tenker.

"Det lukter..." sa Kaja. "Møkk," sa Harry. "Type ku. Velkommen til Jæren."

Kjøp flere bøker enn du rekker å lese. Ellers vil du fremstå som et menneske uten ambisjoner.

Det krever enorm viljestyrke, flaks og dyktighet for å bli først.
Men det krever et gigantisk hjerte å være nummer to.

For det blåser på Jæren. Mer enn du tror. Og jeg har alltid tenkt at det gjelder å holde seg oppreist, lene seg mot vinden med hele sin tyngde og ta peiling på stedet du skal bevege deg til før du setter den ene foten foran den andre. Som å bo i en vindtunnel, omtrent, sidelengs gravitasjon, så for meg hvordan bøndene tjoret kuene til bakken og naglet hustakene fast, teipet seg fast til stolene sine og ventet på bedre vær.

Å begraves på Færøyene er ikke som begravelsene i Norge, der får man ofte knapt nok fylt opp de fremste benkene, eventuelt i tillegg til den bakerste, hvor nysgjerrige pensjonister som vil holde seg oppdaterte, sitter, og presten veksler mellom tre-fire forhåndsskrevne prekener som gir deg en følelse av at det mer eller mindre kun gjenstår å fylle inn avdødes navn og geografiske plassering, omtrent som en konfirmasjonssang på rundgang, en formel, for han som tror på meg skal leve uansett om han dør, lykke til på reisen og savnet er stort og vanskelig og alt det som sies kan, blir sagt og presten klapper på kisten, omtaler personen han aldri har sett med fornavn, sier at vedkommende var så glad i livet, han hadde så mange venner, hun hadde så mye ugjort, så mange planer. Ingen vet hvor Herren hopper, veiene uransakelige som rushtrafikk i Roma. Som å spå i kaffegrut, vage antagelser som bare stort sett stemmer.

NN pustet jevnt og viserne på klokken gikk uforstyrret fremover, sekund for sekund, og jeg tenkte på verdensrommet, at om jeg dro nå, for eksempel til midten av Melkeveien, med lysets hastighet, ville det ta tjueen år før jeg var fremme, mens det for NN, liggende i sengen, ville gå 30 000 år før jeg igjen var tilbake. Men så raskt kan ingen reise.
Tenkte slik når jeg var lei meg.
Einstein som passet på at vi aldri reiste for langt bort fra hverandre.

Jeg var Donald Duck. Jeg hadde løpt utfor stupet. Men jeg falt ikke. Fordi jeg ennå ikke hadde sett ned.