Ethel snakket mye, hun hadde alltid massevis av planer. Hun skulle åpne en frisørsalong, hun skulle bli musikklærer ... men etter en stund ble en ganske lei, for ingen av planene gikk ut på å slutte med dop. Det var som å se en person sitte i et brennende hus og planlegge en fest midt i flammene.

• Hva behager?
• Einar hadde rett. Han påstod at De sier hva behager og unnskyld i annenhver setning.
• Unnskyld?

Å, din paradisfiken! Jeg skal tromle deg! Satan!

Å tenke på noe annet er ikke annet enn å få enda mer å tenke på, for vi kan ikke gi slipp på det vi allerede har tenkt.

Ryktene vet alt og ser ingenting.

Jeg sier dere: Å finne seg selv er en farlig øvelse. Man blir som oftest skuffet av synet. Det er en kur jeg derfor absolutt ikke kan gå god for. Jeg anbefaler heller det motsatte, og jeg snakker av erfaring: Gjem deg selv.

Slipesteinen har en hensikt. Den har til hensikt å foredle våpen og redskap, kniven, ljåen, øksen, saksen. Den skal gjøre dem skarpere, slik at de kan oppfylle sin hensikt, drepe, slå, hogge, slakte, sløye. Med oss vil slipesteinen det motsatte. Den vil gjøre oss runde, runde i kantene. Og dere har forledet oss til å tro at det er til vårt eget beste. Det hender til og med at vi sliper oss frivillig, at vi lener oss mot den hissige steinen og sliper vekk våre merker, våre signaturer, helt til vi kan være hvem som helst.

• Og vet du hvorfor Gud har gitt mennesket et lengre liv enn dyrene?
• Nei, det har jeg aldri tenkt på ...
• Fordi dyrene følger sine instinkter uten å gjøre feil. Mennesket derimot, følger fornuften, og derfor trenger det én del av livet til å gjøre feil, en annen del til å forstå og en tredje til å forsøke å leve uten å gjøre feil.

Folk har spurt meg både før og siden: Sang han bra? Jeg svarer, verden er en eneste stor sang, men vi vet ikke om det er en bra sang, for vi har ikke noe annet å sammenligne med.

But I have never admired the "natural" or believed in the "wisdom of the body". Death is as "natural" as anything gets, and the body has always seemed to me like a retarted Siamese twin dragging along behind me, a hysteric really, dangerously overreacting, in my case, to everyday allergens and minute ingestions of sugar. I would put my faith in science, even if it meant that the dumb old body was about to be transmogrified into an evil clown - puking, trembling, swelling, surrendering significant parts, and oozing postsurgical fluids.

• Det e løye, sier han. - Eg så nesten aldri forstår et fåkkings ord når engelskmennan snakke.
  
• Unntagen fåkkings, presiserer Johannes.
  
• Ja, unntagen det, då.

Latteren er lik solen, den jager vinteren fra menneskets ansikt.

Jean Valjean skalv og rystet slik som ulykkelige mennesker gjør. Alt synes dem fiendtlig og mistenkelig. De har mistro til dagen fordi den gjør det lettere å se dem, og til natten fordi den hjelper til å overraske dem. Nylig skalv han fordi haven var øde, nu skalv han fordi det var noen der.

Ikke noen er så flinke til å passe på det andre gjør, som dem det ikke kommer ved.

Det å ta omsyn til dagens samfunn og kultur, vår situasjon, er ikkje eit forsøk på å liberalisere Bibelen eller trua, men det er eit forsøk på å ta den på alvor i vår tid.

Their talk was filled with words like democratization, constitution, aleniation, degeneration, decentralization, collectivization, nationalism, capitalism, materialism, feudalism, imperialism, communlaism, socialism, fascism, relativism, determinism, proletarianism - ism, ism, ism, ism, the words flying around him like buzzing insects.

I think that our sight, smell, taste, touch, hearing are all calibrated for the enjoyment of a perfect world. But since the world is imperfect, we must put blinders on the senses.

Jeg gikk på to den gangen, det sier Ma Fransi, og hvorfor skulle hun juge? Ikke at det er noen trøst for meg å høre det. Er det pent gjort å minne en blind mann på at han en gang kunne se? Prestene som hvisker trolldom i øret på lik, de sier ikke: "Opp med hue, du var levende en gang." Det er ingen som bøyer seg ned og ømt trøster dritten som ligger i støvet: "Du ligner fremdeles den kebaben du engang var..."

Døden gjør livet meningsløst fordi alt vi noensinne har strevd for, opphører med den, og den gjør livet meningsfylt fordi dens nærvær gjør det lille vi har av det, umistelig, hvert øyeblikk kostbart.

Pingvinene må bare kikke, skipsoffiser S. Matthews sier dette til Daily Telegraph, jeg leser det referert i en norsk avis, ramlehypotesen som nå krever britiske forskere sendt til Antarktis for å finne ut om det stemmer, at pingvinene blir så fascinert av å se fly på himmelen at de simpelthen må stirre, kikke opp, opp, til de faller bakover, ikke kan lene seg lenger, går på ryggen i isen, med vinglete finner, kravler seg opp igjen, sikkert, for å se mer, til flyet forsvinner for øynene på dem, og jeg tenker at om jeg bare hadde den samme fascinasjonen for noe, for hva som helst, at det ville utgjort en slags forskjell. På et eller annet. Uten at jeg er i stand til å orke å tenke tanken helt ut.