Jo flere venner du samler, desto flere begravelser kan du komme til å å måtte gå i.
Flere mennesker å savne når de forsvinner.
Jo mer du stiller deg opp, desto mer stein vil man kunne kaste på deg.
Men den som er alene skuffer bare seg selv.

Man får ta hvert sekund som kommer. Og for all del ikke telle dem. Men vi når et punkt hvor vi tror vi ikke holder ut lenger, ikke en uke, ikke en dag, ikke en time, ikke et minutt, ikke et sekund lenger, men vi sier til oss selv Bare et sekund, et minutt, en time, en dag, en uke til, så er det slutt, så gir vi oss over, vi holder ut, ikke bare i uker, men i måneder og år og tiår, vi tåler altfor mye, vi holder ut altfor lenge, det er ulykken.

Livet er en prosess der ingenting er statisk, alt er i endring, og dette er livet. Det er det livet er. Det er de dagligdagse hendelsene, det er hverdagene som utgjør helheten.

Livet er avlyst.

La oss sove videre til neste eon.

Snart blir solen en supernova, samme faen.

"It's a curious thing, Harry, but perhaps those who are best suited to power are those who have never sought it. Those who, like you, have leadership thrust upon them, and take up the mantle because they must, and find to their own surprise that they wear it well."

"You are the true master of death, because the true master does not seek to run away from Death. He accepts that he must die, and understands that there are far, far worse things in the living world than dying."

"... faster than Severus Snape confronted with shampoo ..."

"Well, how can that be real?"
"Prove that it's not."
"But that's - I'm sorry, but that's completely ridiculous! How can I possibly prove it doesn't exist? [...] I mean, you could claim anything's real if the only basis for believing in it is that nobody's proved it doesn't exist!"

Richard had noticed that events were cowards: they didn't occur singly, but instead they would run in packs and leap out at him all at once.

Malfoy glanced around - Harry knew he was checking for signs of teachers, then he looked back at Harry and said in a low voice, "You're dead, Potter."
Harry raised his eyebrows.
"Funny," he said, "you'd think I'd have stopped walking around ..."

Indifference and neglect often do much more damage than outright dislike.

Jeg hverken vil eller kan sove! Jeg vil skrive.

"Oh, Professor, look! I think I've got an unaspected planet! Oooh, which one's that, Professor?"
"It is Uranus, my dear," said Professor Trelawney, peering down at the chart.
"Can I have a look at Uranus too, Lavender?" said Ron.

...it matters not what someone are born, but what they grow to be. - Albus Dumbledore

"His soul? They didn't take - he's still got his -"
She seized Dudley by the shoulders and shook him, as though testing to see whether she could hear his soul rattling around inside him.

Men det undrer meg at jeg ikke vet hvem det var som rotet rundt inni meg. Faktisk så vet jeg ikke om det var en lege, en gang. Selvfølgelig så regner jeg med at andre har kontrollen på slikt. Men hva med merittene til denne legen? Hvor mange har dødd under kniven til akkurat denne legen? Vi vet skremmende lite om slikt. Det er kanskje til det beste. En har ikke akkurat godt av å tenke statistikk idet noen setter kniven i en. Men realiteten er at jeg i mitt tilfelle legger livet mitt, bokstavelig talt, i hendene på en annen person. Jeg vet ikke om andre plasser vi stoler så blindt på noen. Stakkaren som jobber i nærbutikken din, der du kjøper ditt daglige brød, har til og med et navneskilt på seg. Vi kan ikke kjøpe brød av noen vi ikke vet navnet på. Men for alt i verden, rot rundt i organene mine, du ukjente person.

Jeg legger fra meg pennen, velter meg fra stolen over i senga. Det er fordelen med å bo på hybel. En slipper å reise seg, det er bare å velte seg rundt.

Man kan ikke beskytte seg mot sorg uten å samtidig beskytte seg mot glede.

Etter en stund spurte Pappa meg om jeg var våken. Jeg sa nei, for jeg visste at han ikke likte å gå før jeg hadde sovnet, og jeg ville ikke at han skulle være trett når han skulle på jobben neste morgen.

Men nok om det, jeg ble bare så fascinert av det jeg leste i National Geographic om at det er flere mennesker i live nå enn alle som har dødd gjennom hele menneskehetens historie. Med andre ord: Dersom alle fikk lyst til å spille Hamlet samtidig, ville det bli umulig fordi det ikke finnes nok hodeskaller!