Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Et gammelt polaroidfoto. En videotape inneholdende drapet på John F. Kennedy. En hoste fra etasjen over. Gjennom korte, språklig virtuose tekster forteller Johan Harstad om mennesker som har mistet evnen til å kommunisere, som er i ferd med å forsvinne for seg selv og verden rundt dem, men som intenst håper å bli funnet, forevist "et enestående hjernefotografi av øyeblikket hvor verden er god". Herfra blir du bare eldre er en bok om resignasjon, og om utprøvning av måter å være på. Om dem som vet at polarisen smelter, dem som aldri våger å si at de vil bli reddet, dem som vet at de en dag skal bli glemt.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2001
Format Innbundet
ISBN13 9788205297890
EAN 9788205297890
Språk Bokmål
Sider 89
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Love me two times, baby mens jeg knuser koppene og kaster lp-ene ut vinduet mens ropene dine ikke treffer meg men fragmenteres og setter seg i veggene og overdøves av glass av plast og stål og rør som splintres når jeg sparker tv-apparatet ned fra benken og løper mot deg mot døren med knasende tenner og knyttede hender og du roter til håret mitt og sier at av og til er så liten at du kunne ha gjemt meg i lommen og spasert av gårde, vet du det?
Vi begravde den dagen etter, min far, min bror og jeg, jeg foreslo at vi ikke skulle grave den så veldig langt ned, i tilfelle den ble bedre, og ville opp igjen. Far sa: nå er den død og begravet. Det er det samme om det er ti centimeter eller ti kilometer under jorden. Det finnes ingen retur, gutten min. Herfra blir du bare eldre.
Pingvinene må bare kikke, skipsoffiser S. Matthews sier dette til Daily Telegraph, jeg leser det referert i en norsk avis, ramlehypotesen som nå krever britiske forskere sendt til Antarktis for å finne ut om det stemmer, at pingvinene blir så fascinert av å se fly på himmelen at de simpelthen må stirre, kikke opp, opp, til de faller bakover, ikke kan lene seg lenger, går på ryggen i isen, med vinglete finner, kravler seg opp igjen, sikkert, for å se mer, til flyet forsvinner for øynene på dem, og jeg tenker at om jeg bare hadde den samme fascinasjonen for noe, for hva som helst, at det ville utgjort en slags forskjell. På et eller annet. Uten at jeg er i stand til å orke å tenke tanken helt ut.
EVENTYR: At du står stille slik, en kveld i en høyblokk i et land, lener deg ut av vinduet da du med ett faller ut i snøværet, i luft, men du treffer aldri bakken, faller gjennom både epleskallskorpe og mantel – og opp fra jorden i et annet land og suges opp mot et vindu, kravler inn i høyblokken, blir boende der.
Jeg er komodovaran, krypdyr, jeg lurer i buskene med gode hensikter og følger deg til søndagsmorgenens første buss, inn til byen, og jeg ser det når jeg går hjem, jeg skal alltid vere sånn, for deg skal jeg være dette, statist, sufflør, endeløs tilskuer til opphopede bilder på liv.
Hva jeg vil? Jeg vil finnes, jeg vil bli funnet, hentet innerst inne i dette rommet, nå som jeg er så liten at jeg nesten ikke synes, nå når jeg endelig har falt sammen til drivved, når jeg ligger rolig på gulvet, livredd, når jeg ikke lenger finnes. Da vil jeg at du skal hente meg ut, at du skal sette meg foran høyttaleren, What now my love, stryke meg sakte over håret, slik man ville gjort med et barn, fortelle meg at det kommer til å gå bra, at alt kommer til å gå bra, at havet stiger langsomt, at vi alle er gode.
Far sa: nå er den død og begravet. Det er det samme om det er ti centimeter eller ti kilometer under jorden. Det finnes ingen retur, gutten min. Herfra blir du bare eldre.
Hun prater om tid, hun står i trappene på torget og snakker, roper, hun sier at det snart må ta en ende, i dag fant jeg en død fugl i hagen min, sier hun, den hadde fløyet på et vindu, det skjer hele tiden, vi bor i glasshus og fugler flyr på vinduene våre, og glasshusene vil snart knuses av trykket, ingenting kan ta av for det, og jeg forsøkte å sette disse bildene sammen da jeg til slutt brøt opp, bare dro, midt under appellen hennes, syklet hjem, jeg var redd, og utenfor rommet mitt, om kvelden, fant jeg, nesten selvfølgelig, en død fugl.
Notat: Det er flere sorte hull i fortauet. Folk ramler nedi, men det later til at ingen lar seg affisere, eller at det har blitt en vane. Frykten, en enorm styrke, som bygger seg opp fra et sted i underlivet, kommer ikke av redselen for selv å falle nedi, men for hva som vil hende den dagen hullene er fullstendig fulle av folk.
Jeg føler meg gammel sammen med deg, sittende slik i sandkassen, din barndom gjør meg gammel, forstår du det?
Liste over gode bøker under 100 sider. For deg som gremmest over å lese mykje men som så verkeleg vil.
Kommenter og legg gjerne ut dine bøker med like snevert sidetal..
Bøker i lite format som egner seg godt å lese på farten, og som er små nok til å ligge blant nøkler, mobil og andre essensielle ting i vesken.