Det skjer absolutt ingenting i Kumla. Ikkje før sommaren 1967, som handlinga i boka er lagt til. Og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla er ei fengslande og fornøyeleg bok, full av humor og ironi. Og eit øksemord.

Nesser skildrar både miljø og karakterar med varme, ømheit og humor. Han gir eit sorgmuntert og sjarmerande tidsbilete av korleis det var å vera ungdom og å verta vaksen i ein liten svensk by på 1960-talet. Lesaren får òg ei ganske så spennande krimhistorie med ein overraskande slutt.

Les heile omtalen på bloggen min.

«Og jeg tenkte at tiden er en tyv; den tar fra oss alt. Først gir den oss alt, men så må vi gi det tilbake. Mennesker, møter, øyeblikk. Så enkelt er det. Så grusomt er det.»

Det er ingen fordel å være boken jeg leser etter å ha lest en bok av Håkan Nesser. Heller ikke boken som kommer etter romanen og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla. Det er som Björn Skifs synger: «Härligt härligt, men farligt farligt» - herlige bøker å lese, men farlige konkurrenter for andre bøker.

Romanen er en av tre bøker av Nesser jeg lånte med meg sist jeg var innom biblioteket. Den var ikke plassert i området for krimbøker. Det er det som er så fint og så vanskelig med bøkene til Nesser. De kan fint plasseres under «vanlig» skjønnlitteratur selv om de som alltid inneholder et kriminelt element. Det gjorde også og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla utgitt i 2005. Det kriminelle element har jeg illustrert med et bilde jeg tok i katadralen i Salisbury i 2017.

Samtidig er boken også en morsom oppvekstroman. En roman det må ha vært moro å skrive.

«Man må forstå sin storhet, men også sin begrensning. Jeg tror at jeg, på nåværende tidspunkt hadde begynt å akseptere at jeg hadde fått hovedrollen i fortellingen om mitt liv – i mangel av andre interesserte skuespillere, sannsynligvis - men å innbille seg at jeg var noe annet enn en bifigur i det store skjebnedramaet som utspilte seg på den andre siden av veien i løpet av sommeren og høsten, det ville vært å overdrive.»

Innholdet i roman omtales slik her hos Bokkilden.no:

*«Året er 1967, det er sommer i Kumla og 17 år gamle Mauritz lengter ut i verden. Det er kjærlighetens sommer, men ikke bare kjærlighetens. Mystiske og skremmende ting hender i Lundbom-huset. Først trettifem år seinere får man vite hva som egentlig skjedde.

Og som tenåringer flest er han «eplekjekk» i samtale med andre, men også i sin tankevirksomhet.

«Det gjaldt å leve som bare faen frem til femogtyve-tredve, så flatet det ut liksom. Man ble mer og mer som en grønnsak eller et møbel jo eldre man ble.»*

Nabojenta Signhild tenker han mye på:

«Å la være å tenke på Signhild var en beskjeftigelse jeg hadde lagt ned en del energi i denne våren. Hun hadde i stadig større grad begynt å legge beslag på både tankevirksomheten og den indre lengselen min, som en slags feber eller virus, nesten, og det gikk jo ikke an å bruke all sin fantasi og tankekraft bare på dette. Da de flyttet inn i Lundbom-huset, familien Kekkonen-Bolego, for drøyt seks år siden, hadde Signhild vært en mager tiåring med skjeve fletter og for store føtter, men det var få unger i kvartalet og vi hadde funnet hverandre uten problemer. Vi var like gamle - bortsett fra tre dager i min favør, og med tiden hadde kroppen hennes tatt igjen føttene. Flettene forsvant og voksne mennesker, slike som faren min og andre flittige besøkende konstaterte ofte at Signhild hadde arvet håret til moren sin. Tykt, kastanjefarget og herlig bølgende. Som en naturkraft, nesten. Til å gå seg vill i.»

Men så skjer det dramatiske en dag Signhild kommer hjem for å spise formiddagsmat:

«Hun åpnet døren og gikk inn. Eller ble snarere stående på terskelen, for synet som møtte henne, stanset henne der. Naglet henne fast.
I den salryggede sengen under vinduet lå faren hennes, Kalevi Oskari Kekkonen, født og oppvokst i Kotka, urmaker borte hos Didriksen i Stenevàgen, enogfemti år gammel, hundre og tolv kilo tung, og han var mer død enn en Biedermeier-klokke uten lodd.
Det tok bare brøkdelen av et sekund før datteren hans å innse dette, for den urmakeren er ikke født som ikke dør hvis man hugger hodet av ham.
Det lå på nattbordet, dette blodige hodet, det var snudd opp ned og det stakk et sammenrullet papir opp fra halsen på det.
At Signhild ikke besvimte da hun så dette, er en gåte.
At onkel William gjorde det, er den naturligste ting av verden.»

Det store spørsmålet er hvem som drepte Kalevi Oskari Kekkonen. Det får leseren vite helt på slutten av romanen. Selv om jeg tenkte tanken underveis, var det likevel overraskende og en snedig avslutning. Fin, fin roman igjen av Nesser.

Omtalen er kopiert fra et innlegg på bloggen - link

Man kan reise både kort og langt i bøkenes verden. Fasinerende å se hvor mange spennende steder som dukker opp, allerede i titlene. Listen startet som en liten lek for meg selv. Men, så fikk jeg lyst til å dele den.

Må innrømme at jeg har en forkjærlighet for svenske forfattere, og her er en del utgivelser som jeg ønsker at flere kommer til å lese. Kanskje ingen litterære klassikere, men mye her som er bra! (Bøkene er ikke rangert, bare tilfeldig lagt inn.)

Her vil jeg gjøre et forsøk på å holde oversikten over de bøkene jeg leser i 2010. Et år hvor forøvrig nyttårsforsettet mitt (eller retter sagt desemberforsettet mitt) var å begynne å ta i bruk biblioteket igjen.