Få setter privatlivets fred høyere enn Dr. Lund. Dit skal ingen uvedkommende slippe inn. Uvedkommende er politikere, tiggere, misjonærer, selgere, ligningsfunksjonærer og journalister. For leger er det imidlertid annerledes. En lege må ha adgang til privatlivets fred. Det er der de fleste ulykker skjer

Jeg går inn på badet, vrenger av meg skjorten, trusen, hadde jeg kunnet, ville jeg vrengt av meg huden og kjønnet også. Jeg ville vrengt hele meg, gått med vrangsiden ut, det spiller ingen rolle hvordan den ser ut, bare den er ren

Kan jeg klandre alle mennesker som vil trøste seg med et liv etter døden, som trenger det for å dø, og enda viktigere: for å leve

Hva hjelper det med gods og gull, hvis man ikke er glad, pleide far å si. Bismarkene hadde nemlig ikke lært seg glede, det var ingen i slekta som kunne det. Far mener det er noe som må læres, på linje med å sykle eller svømme. Men han klarte ikke lære mor det, hun hadde sperrer for gleden, ble nervøs bare den nærmet seg

Til slutt trer jeg mors giftering på ringefingeren, tidligere har jeg tatt den i bruk for å slippe tilnærmelser, men i de siste årene har jeg kun benyttet den når jeg skal forestille en etablert samfunnsborger med familie og nettverk

Mitt utsyn er ødelagt av innsyn

Jeg vil kjenne hvordan det er å ikke bli regnet med, at ingen har forventinger til meg, og hvordan det føles å være utrygg i sitt eget hjem. Jeg må rokke ved denne bunnsolide tilværelsen, hvor det verste som kan skje, er at eggene hardkokes, eller at naboen hogger to grener for mye av treet rett utenfor vinduet mitt

Hvorfor snakke sammen hvis man heller kan skrive bøker

Og Cecilie tenker at enkelte mennesker, de har dette ved seg, de styrer stemningen der hvor de er. Så fantastisk det er når de er oppe, når de skinner, og så tungt det er når de er nede

Det er dager for alt. Dager for å elske, dager for å dyrke mark, dager for å utforske liv på andre planeter, og det er dager for å partere lik

Verden er ikke noe sted for skada gods som oss

Utenfor sesongen hadde han vært siden han var liten kid. På fotballen var han for lang. Fikk aldri de jævla beina med seg. På skolen var han for dum. Fikk aldri den teite skolten med seg. I bursdager var han for bråkete. Endte alltid med at en eller annen forelder klikla og sa «eg vett altså ikkje ka eg ska jørr med deg, eg tror nesten du må gå jem». I komfundervisningen sovna han bare. Endte alltid med at presten trampet i gulvet og sa «altså, hvis du ska vær her Rune, så må du vær greie å følga med, sant?»

Etter all skigåingen på Haua, gikk jeg lei det det der å aldri ha fri og sånn, jeg drømte bare om skismøring og skispor, så torsdag i februar brant gården på Dravlemyr ned og far gikk i hundene og blei regelrett steingalen. Ja, en kveld begynte han å tygge på spisebordet, på kanten av spisebordet, som om han hadde rabies, og mor, ja, hun gikk i skogene og ropte og skreik på en hun kalte gokkejokjosen. Ja, Beelzebub sjøl vet hvem det var. Gokkejokjosen. Nei, du, til dags dato er hele den gokkejokjosen en stor hemmelighet i familien på på Haua. Men uansett, etter hvert ble farmor óg steingalen, hun tok med seg godstolen og satte den i fjæra og nekta og å flytte seg, og søstera mi ble kokkelærling på Nordmøre og gift med en kar fra Lofoten som er kjempestor på det med skrei, og jeg selv, ja, du, jeg begynte å kjøre taxi i Farsunds-området for å komme meg litt vekk. Men en dag kjørte jeg ned en unge utenfor en barnehage, og da svartna det for meg og jeg stakk til skogs og hamra pannen i et tre til treet falt og etter det har jeg stort sett gjort forskjellige ting

Han spør om ord han ikke forstår, og ber meg ofte forklare noe. Forskjellen på preteritum og perfektum. Hvordan brøkregning fungerer. Han leser veldig sakte. Så sakte at jeg trodde han tulla første gang. «Les ordentlig da», sa jeg til han, men da så han på meg på en måte som ikke var tull

Katrine ville smekke til det, men man slår ikke barn og hun hadde ingen krefter

Når masken aldri tas av, blir den til selve ansiktet

Det stigmatiserte individet har ofte de samme tankene om identitet som vi har

En diagnose er intim. Den er en fasit. Om den kommer etter år med uvisshet, kan den virke befriende. Den bekrefter at bekymringene ikke var unødige, at det var noe galt. Den beviser at din egen virkelighetsoppfatning er den riktige og at du er til å stole på. Den kan gi ro. Dersom diagnosen beskriver en progressiv tilstand, er den også en kilde til uro. Den skaper fremtidsbildet. Den er veikartet til stedet man ikke ønsker å besøke. Diagnosen har sitt eget gravitasjonsfelt. Den kan forme identitet, slik andre vektige begreper kan gjøre det. Det har den til felles med kjønn, med legning. Den som aldri er blitt diagnostisert, er fri uten å vite det

For et mess familie kan være. Du har en bror. Dere spikker pil og bue, dere spiller Commodore 64, og dere deler de samme pornobladene gjennom hele åttitallet. Så går tiden og han vil bite hodet av deg bare fordi du velger en annen vei

Det å bli stirret på, å bli beglodd, er å utvikle en ytre bevissthet om seg selv, en bevissthet som alltid allerede er moderert etter omgivelsenes forventinger. Det er også å bli plassert inn i en livsfortelling som allerde er ferdig skrevet, som fortelles av andre