Dette er den fjerde boka om Lucy Barton. Koronapandemien er på vei til New York, og Elizabeths eksmann overtaler henne til å forlate byen og dra sammen med ham til et leid hus på landet i Maine. Dette blir rammen omkring erfaringene med å leve i isolasjon, usikkerhet, bekymring for sine nærmeste, fiendtlige holdninger fra fastboende som ikke vil få inn mulige smittebærere fra storbyen osv. Mye av det er gjenkjennbart, samtidig som dette er Lucys og hennes eksmann Williams historie. Det som gjør at jeg synes bøkene om Lucy er så lesverdige, er at hun forteller historier som både er engasjerende og allmenngyldige. I den forrige boka syntes jeg imidlertid hun ble litt «pludrete», men i denne så tror jeg det nettopp er det grepet som da irriterte meg litt, som fungerer godt. Flere steder i boka så forteller hun noe, og så avslutter hun med noe sånt som «Det jeg prøver å si er ...», «Sånn var det.», «... er det jeg sier.» Den muntlige formen gir meg en følelse av at vi sitter i samme rom og at hun forteller historien direkte til meg.

Elisabeth Strout har også skrevet to bøker om Olive Kitteridge. Mens Olive er en brysk pensjonert mattelærer med svakt utviklede sosiale antenner, er Lucy en konfliktsky forfatter som er preget av en oppvekst i ekstrem fattigdom med omfattende omsorgssvikt. Skammen over dette ligger alltid på lur og gjør henne sårbar, selv om hun er en anerkjent forfatter. Olive dukker forresten opp i korte sekvenser i denne romanen også ved at en kvinne som vasker ved aldershjemmet Olive bor, forteller om henne til Lucy.

Lucy har en raus innstilling til folk rundt seg, og prøver å bli kjent med menneskene bak de politiske skillelinjene. Jeg vet ikke om det er ment som noe budskap fra forfatterens side, men det ligger under en engstelse for den politiske splittelsen som vi ser i USA. Lucy har samtidig en viss forståelse for at fattige kan bli radikaliserte og voldelige.

Dette er den (foreløpig?) siste av fire bøker om Lucy Barton. Jeg har likt dem i varierende grad, - den første (Jeg heter Lucy Barton) ble jeg helt henført av, mens den andre (Hva som helst er mulig) hadde en mer tradisjonell form. I den tredje (Åh, William) var det igjen Lucy som hadde fortellerstemmen, og temaet var interessant, - et gryende vennskapsforhold til hennes for lengst fraskilte ektemann. I «Lucy ved havet» er det også Lucy som forteller på sin karakteristiske måte, - som likevel er så forskjellig fra i den første boken. Her utgjør pandemien bakgrunnen i historien, og alle dens praktiske og følelsesmessige konsekvenser blir utførlig skildret, - litt for utførlig etter min smak, - den mangler derfor nettopp den lettheten som var så betagende ved den første boken. Her står også forholdet til den fraskilte ektemannen, William, sentralt, og det gjør også forholdet til døtrene og bekymringer for dem. Helt greit, men ikke noe mer, og det er så vidt den klamrer seg til femtallet på terningen.

«Det er en gave i livet at vi ikke vet hva som venter oss. «

Jeg mener at det ikke bare er en gave i livet at vi ikke vet hva som venter oss. Det er også en gave i livet at traurige perioder i livet så lett havner i «glemmeboken», og vi går videre i livet. Som koronaperioden. Men ved å lese romanen Lucy ved havet utgitt i 2022, på norsk i 2023, kom minnene frem. Det er en periode av livet jeg mer enn gjerne kunne vært foruten.

Det er i mars 2020 denne romanen starter. Lucys tidligere ektefelle William har fått overbevist Lucy at de må reise fra New York til Maine:

«Dette visste jeg ikke den marsmorgenen: Jeg visste ikke at jeg aldri kom til å se leiligheten min igjen. Jeg visste ikke at en av venninnene mine og et familiemedlem kom til å dø av viruset. Jeg visste ikke at forholdet til døtrene mine kom til å forandre seg på måter jeg aldri kunne ha forutsett. Jeg visste ikke at hele livet mitt ville bli nytt.
Alt dette visste jeg ikke den marsmorgenen jeg gikk til Williams bil med den lille, lilla trillekofferten min.»

Som Lucy trodde jeg at ting kunne normalisere seg raskt. «God sommer, god jul og god påske», sa jeg til kollegaene da jeg gikk fra jobben den 12 mars. De lo, jeg mente det selvsagt på tull. Fordi jeg trodde at det at vi ble beordret på hjemmekontor var en overdrivelse. Men så feil kunne jeg ta.

«Nøyaktig én uke etter at vi kom dit, ringte jeg en av legene mine i New York. Han gir meg sovepiller, og piller mot angstanfallene mine, og jeg ringte fordi jeg holdt på å gå tom for disse pillene, og jeg hadde ikke sovet godt etter at jeg hørte at Elsie Waters var død. Legen var ikke i byen lenger selv, han hadde dratt til Connecticut, og den dagen sa han at jeg skulle vaske klærne mine etter å ha vært i butikken. «Seriøst?» spurte jeg, og han sa: «Ja». Jeg sa at det sikkert var William som kom til å gå i butikken når vi var ute av karantene, og da sa han at da burde William vaske klærne sine etter å ha handlet.
Det var jo helt vilt. «Seriøst?» spurte jeg igjen, og han sa at det ikke burde være annerledes enn å vaske klærne sine etter å ha vært på trening.
Jeg sa: «Men hvor lenge tror du dette kommer til å vare?» Og han sa: «Vi kom sent i gang, over et år, tipper jeg.
Et år.»

Lucy ved havet er den beste romanen jeg har lest av Elisabeth Strout om Lucy Barton. Den er så lettlest og god at den leser man lett i løpet av en helg. Og så tidsnær, og mye jeg kunne kjenne meg igjen i.

Terningkast 4/6 for denne. Det er den fjerde boka jeg leser om Lucy, og den femte av Elizabeth Strout. Boka var lettlest og fin, men denne gangen synes jeg språket ble litt for enkelt til å kunne gi høyere vurdering. Det var en fin fortelling om opplevelsen av isolasjonen i forbindelse med nedstengning, om familie og om ensomhet.

Bøker jeg har lest sommeren 2023
Sommerens store leseopplevelse: De 4 bøkene om Lucy Barton. Lettleste, men sitter i! Sterk kvinne med vanskelig barndom, blir forfatter. Drama og relasjoner beskrives nydelig og reflekterende: "Det er dette jeg prøver å si..." Mye å kjenne seg igjen i og reflektere over!

2 bøker fra Afrika om fattige jenter som drømmer om utdannelse og et verdig liv. Jenta som fikk en stemme fra Nigeria (handlingsmettet, dramatisk, medrivende), og Nervøse tilstander (mer politisk, mer refleksjon) fra Rhodesia før det ble et uavhengig Zimbabwe. Begge gode bøker!

2 norske bøker om far-/sønnforhold: Fjellet, geværet, vannet (drama om slekt, arv og tape alt), og Johannes åpenbaring (far død, sønn rydder opp og oppdager sider ved faren han ikke har visst om). Særlig den siste av disse to fascinerte (hva vet vi egentlig om våre nærmeste?)

2 bøker av Cecilie Enger: Ett minutts stillhet - en roman om språk, litteratur, identitet og minner. Hvordan husker vi viktige hendelser som har vært med å forme livene våre? Veldig bra bok! Det hvite kartet om Bertha Torgersen og Hanna Brummenæs som på slutten av 1800-tallet etablerte seg i et forhold, og som suksessrike skipsredere. De hadde ikke noe kart å navigere etter, men måtte finne sin egen vei. Enger skriver godt og gripende, en fryd å lese!

Brannen av Daniela Krien: Relasjonsroman fra Tyskland. Et ektepar som har glidd fra hverandre, deres forhold til hverandre og til deres voksne barn. Godt språk, psykologisk innsikt. Winterferie ble for slitsom for meg. Underholdende forsåvidt, men for mye bisarre hendelser og oppkonstruerte dialoger. Fullførte senere som lydbok. Hvis det skulle komme et menneske: Oppveksthistorie fra Danmark, en familie i fattigdom. Fin fortellerstemme. Trist, sår, men også svart humor. Første bind i en trilogi.

Her er bare en oversikt over bøker som jeg har lest i juni og juli 2023

Dette er liste for romaner og fiction. Lånt på bibliotek.