For første gang i mitt liv skjønte jeg at de fleste egenskapene en har, ligger i dvale så lenge en føler seg ufri og bundet, at det virkelige innholdet og omfanget av et menneskesinn først kommer fram når det tør utfolde seg

i mørket vokser vrangforestillinger hissig som blomster i drivhus.

Jeg hadde ikke tid og tanke for annet enn å være glad og glede meg over andres lykke; for når en er lykkelig selv, innbiller en seg at alle andre mennesker er det også.

... i grunnen krevde og ventet jeg ikke annet av livet enn å få gå stille og ubemerket gjennom det, gjøre korrekt arbeid [...] og ikke skille meg ut fra andre mennesker på noen negativ måte.

Det er jo alltid de underligste slumptreff som gjør utslaget for vår sinnstilstand, og nettopp småting kan øke eller svekke motet hos et menneske.

Den som engang er blitt såret av skjebnen, blir sårbar resten av livet.

... jeg helt fra barndommen av hadde lidd under følelsen av å være et overflødig menneske som [...] de fleste regnet for kjedelig.

... jeg var grenseløst forbauset over at en ung, ubetydelig fyr som jeg virkelig hadde makt til å gjøre en annen så lykkelig.

Det vanskeligste for en lege er ikke de syke, skal jeg si Dem. En lærer snart å ta dem på den riktige måten. får en slags teknikk så og si. Og dessuten - når pasienter klager og spør, graver og maser, er det bare noe som følger med sykdommen, akkurat som feber og hodepine. Utålmodigheten deres regner vi med på forhånd, den ruster vi oss til, alle har sine faste, beroligende fraser og småløgner på lager, akkurat som sovemedisin og smertestillende dråper. Nei, de som gjør livet surt for oss, er slektningene. De trenger seg alltid mellom lege og pasient og vil ustanselig vite "sannheten". Alle bærer seg ad som om det ikke fantes andre syke enn dette ene mennesket som står dem nær.

En småby har tusen skarpe øyne.