2024
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Handlingen foregår i Cannery Row i den lille byen Monterey i California. Vi treffer igjen personene fra Dagdrivergjengen, og gjennom dem vil forfatteren vise individets følelse av tomhet, isolasjon, depresjon og ensomhet i et lite samfunn der alle kjenner alle. Den underligste av dagdriverne er Doc; han har laboratorium og samler dyr og planter. Boken inneholder bisarre scener, drabelige slagsmål og halsbrekkende morsomme ekspedisjoner; alt sammen humoristisk skildret av en forfatter som er bevisst menneskets skrøpelighet og bærer over med den.
Forlag Pax
Utgivelsesår 1998
Format Innbundet
ISBN13 9788253019826
EAN 9788253019826
Serie Steinbeck, J. Samlede verker. Bindene selges også enkeltvis
Genre Klassisk litteratur
Språk Bokmål
Sider 206
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
I denne boka skaper Steinbeck en overraskende kjærlig, en litt trist og veldig munter historie i en og samme bok. En følelse av varme og medmenneskelighet ovenfor disse karakterene som sitter nederst ved bordet han skildrer, kan føles når man leser boka. En rekke følelser klarer han å fremkalle. Fra humor og tristhet, alt blandet sammen, men det er aldri deprimerende. En av Steinbecks beste, men for kort! Steinbeck tegner igjen et bilde av en tid og et sted som vil forbli et levende portrett.
Denne boken har en magisk stemning, og er feelgood på en helt egen måte. Les den og bli fylt av varme og glede. Det er ikke Steinbecks mest kjente historie, men i mine øyne er det definitivt en av hans beste.
Anekdotesamlinger er alltid et friskt pust. Ikke at jeg helt kan si hvor grensa mellom skrøner og anekdote går, men at dette er noe annet enn Vredens druer og Øst for eden, den saken er hvertfall grei.
Boka beskriver hverdagen i gata Cannery Row. En gate full av karakterer, den ene mer karakter enn den andre. De holder egentlig ikke på med noe spesielt, likevell blir det som regel noe rot ut av det.
Den minner meg litt om filmen Smoke, den alle måtte se når de bodde i kollektiv på nittitallet. Hvor handlingen er mer knyttet opp mot et sted, og følger de som tilfeldigvis dukker opp der.
Jeg er jo svak for skrøner, anekdoter også når det ikke går i tospann med et politisk eller religiøst agenda. I såmåte passer denne boka godt for de som trenger noe som kan pares med sol, hengekøye, saft og/eller slalombrus.
Cannery Row i Montery i California er et dikt, en lukt, en gnissende ulyd, en lysvirkning, en tone , en stemning, en hjemvé, en drøm. Canery Row er det samlede og det atskilte, blikk og jern og rust og fliset treverk, sprukne fortau og ugresstomter og skraphauger, sardinfabrikker og bølgeblikk, kafeer og bordeller, og små overfyllte butikker, og laboratorier og fallferdige skur. Innbyggerne er, som mannen sa, "horer, halliker, spillere og drukkenbolter," og dermed mente han at de var som folk flest. Hadde mannen sett gjennom et annet kikkhull, kunne han ha sagt: " Helgener og engler og martyrer og gudfryktige," og det hadde kommet ut på det sammme.
Carmel-elven er en fortryllende liten elv. Den er ikke synderlig lang, men på sin vei har den alt en elv skal ha. Den har sitt utspring i fjellene og går først i små stryk; så vider den seg ut i noen luner, demmes opp til en sjø, siger over demningen, klukker mellom runde rullestein, glir dovent under sykomortrær, risler ned i kulpen hvor ørreten står, og smyger langs bredder hvor padder holder til. Om vinteren blir den en rivende katarakt, en farlig og sint liten elv, men om sommeren er den skapt til å vasse i for barn og til å slentre i for fiskere.
Han var ikke snartenkt nok. Mens han lette etter et spørsmål, kom Doc med et. Hazel likte ikke det, for det betydde at han måtte rumstrere rundt i hjernen sin etter et svar, og en rumstrering i Hazels hjerne var som å gå omkring alene i et forlatt museum. Hazels hjerne var overfyllt med ting som ikke var katalogisert. Han glemte aldri noe, men han bekymret seg om ikke om å ordne sine minner. Alt lå hulter til bulter som fiskegreier i bunnen av en robåt, angler og søkker og line og agn og klepp i en eneste vase.
Det er to måter å reagere på overfor sosial ostrakisme - enten beslutter man seg til å bli bedre, renere og snillere, eller også blir man forbanna, gir fan i alt og gjør verre ting enn før. det siste er den alminneligste reaksjon.
En eller annen burde skrive en lærd avhandling om T-modell Fordens moralske , fysiske og estetiske innflytelse på den amerikanske nasjon. To nasjoner av amerikanere visste mer om Ford-tenningen enn om klitoris, mer om koblingene i gearsystemet enn om planetene i solsystemet. Med T-modellen forsvant en del om begrepet privat eiendom . Skiftenøkler opphørte å eies av noen, og en pumpe tilhørte den mann som sist hadde lagt hånd på den. De fleste barn fra denne perioden ble unnfanget i Fords T-modeller, og ikke få ble født i dem. Teorien om det angelsaksiske hjem fikk et grunnskudd som den aldri riktig kom over.
Hans navn var Francis Almones , og han hadde en trist tilværelse, for han tjente akkurat litt mindre enn han trengte for å leve. Hans far hadde etterlatt ham noen penger, men år for år og måned for måned skrumpet pengene inn, enda så hardt Francis arbeidet og så sparsommelig som han var, og til sist tørket han simpelthen inn og blåste bort.
Det var da Doc unnfanget en idé til å ta hevn over en bank, hvis noen skulle få trang til det. "Bare lei en bankboks ," sa han . "Anbring en hel laks i den og reis bort i seks måneder."
"Han tjente gode penger i forbudstiden," sa Mack. "Han fikk fem og tyve dollars om dagen av staten for å dykke og lete etter whisky på bunnen, og han fikk tre dollars kassen av Louie for dem han ikke fant. Han ordnet seg slik at han kom opp med en kasse om dagen, så mye at staten var fornøyd."
Det er lett nok å si: " Tiden leger alle sår. Dette går nok over. Folk kommer til å glemme - " og den slags ting, når man ikke selv er hjemsøkt. Men er man det, da står tiden stille, folk glemmer ikke, og man er midt oppe i noe som aldri går over.
Hver gang han ble forlatt, hadde han for vane å kjøpe seg en fire liters dunk med vin, slange seg velbehagelig på den harde benken og drikke seg full.
Av og til gråt han litt med seg selv,men det gjorde bare godt, og han følte et vidunderlig velvære etterpå. Han pleide å lese høyt av Rimbaud med meget dårlig uttale, men han nøt sitt flytende fransk.
Viktige og knallgode verk av John Steinbeck, i kronologisk rekkefølge.
... gjerne om de ensomme, undertrykte, de som er litt off mainstream ... eller bøker som bare har et godt eventyr i seg, biografier, historie, reise og krim