Vi vet ingenting om hvordan det er å være død, vi er bare vant med å leve.

... uten hukommelse, .., finnes ikke tiden. Tiden er et produkt av hukommelsen. Det drypper hele tiden små dråper og strimer av tid fra hukommelsen.

... du er nå fullstendig frisk. Fra vårt synspunkt er du avskrevet. Friskere kan ingen bli.
Det er ikke mulig, innvendte jeg. Hvorfor skulle akkurat jeg være frisk?
Noen må være friske, sa han. Det er også en skjebne.
Det kommer litt uventet, sa jeg. Jeg har alltid tenkt meg et livsløp som syk.
Jaha? sa han.

En annen gang hadde han slåss med Manne i Gårdbæck. Og han kom inn til oss, han blødde fra nesen og øyenbrynene og munnen. Hvorfor han kom til oss vet jeg ikke, vi bodde vel nærmest, alt slektskap hadde han for lengst sagt opp.
Han måtte legge seg på sofaen på kjøkkenet, denne klynkende helt, sofaen der man kunne ligge å lytte til den klassiske musikken på langbølgen fra Luleå.
Og mamma tok vaskevannsfatet og et par hånkler og vasket han ren.
Og da, mens hun gjorde ren nesen og leppene hans og vred opp den blodige fillen i vaskevannsfatet og mens hun til og med presset sammen sårkantene med fingertuppene, så jeg med ett at han smilte, et stort varmt smil som fylte hele ansiktet, og at øynene lyste av glede.
Lykkeligere så jeg ham aldri.
Det var altså derfor han hadde slåss mot den kvikke og smidige Manne i Gårdbæck: for at noen etterpå skulle fukte hans panne og kjærtegne hans kinn med en fuktig klut og tørke bort det blodige slimet fra nesen hans.
Og si: Det er ikke så farlig. Det går over. Det går over.

Alle mennesker har minner, sa forlegeren og smilte til meg.Han eller hun trodde jeg ville gjøre meg interessant ved å hevde at jeg ikke hadde noen minner. Jeg innbiller meg ikke at jeg husker noe som helst sa jeg. I nærmere et halvt århundre har jeg forsørget meg av mine innbilninger. De har vært svært omfattende. Det ville være pinlig å begynne å kalle dem minner nå.

Alle forfattere kan skrive sine erindringer, sa forleggeren. Det er formastelig av deg å tro at du er noe unntak. I diktningens verden er Erindringer ikke det samme som det man minnes. Om de andre kan, da kan også du. De andre bare finner på, sa jeg. Det ligger ikke for meg. Jeg forstår meg ikke på deg, sa forleggeren. Vi har aldri forstått oss på deg. Det har riktignok vært fordelaktig for forlaget å utgi dine bøker, men du har alltid vært en gåte for oss. Du og dine lesere.

Per Olof Sundman behövde aldrig få veta vad det var för fel
med honom. Många andra visste det.

Så är det ofta med författare

Egentlig, ville jeg rope, skriver jeg slett ikke om det som jeg skriver om! Stoffet er en biting, helt intetsigende! Formen er hovedsaken! Jeg slumpet bare til å ha disse stakkarene som lette etter vann, tilgjengelig i tankene, jeg brukte dem for å få til en form. Jeg kan tenke meg å skrive om hva som helst, bare jeg finner den tilbørlige formen! Formen er hellig! Vår evighetslengsel er lengsel etter form.

... med nød og neppe kunne redde livet.
Det ville vært bra, sa han. Jeg har ennå mye ugjort.
Det legger vi oss ikke opp i, sa legen. Gjort eller ugjort, det er det samme for oss.
Vi i Væsterbotten vil fullføre alt som er vår plikt, sa morfar.
Vi behandler alvorlige syke fra hele landet, sa legen. For oss er alle landskap like.
Vi har kommet til jorden for å utrette det ene og det andre, sa morfar. Ennå har jeg bare gjort det ene.
Våre pasienter vil bare leve, sa legen. Noen spesiell grunn har de aldri.
Bare leve! sa morfar. Det er vel ingenting!
Hva mennesker gjør med sine liv, sa legen, det legger ikke vitenskapen seg opp i. Noen bygger opp, de fleste river ned.

Du må prøve å huske på å aldri sette barn til verden, fortsatte han.
Men har du ikke gjort det minst elleve ganger? påpekte mor.
Iblant er man åndsfraværende , sa han. Da er det fort gjort. Kjønnslig omgang kan være fornøyelig med det samme. Men i det lange løp er det ikke noe å samle på. Jeg har sett det hos dyrene mange ganger. De angrer seg med en gang etterpå.
Men hvorfor? sa mor. Hvorfor skal akkurat jeg leve barnløs?
Det ser du vel! sa han. Se på meg! Noe lignende må alle som fødes, til slutt gjennomgå.