2016
Favoritt!
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
I «Døden, skal vi danse?» deler Per Fugelli sine erfaringer som kreftsyk og sine tanker om døden.
Med sedvanlig skarp og humoristisk penn utfordrer Per Fugelli oss om tause og ladete emner.
«Jeg er på en spennende oppdagelsesreise og gjør funn som kan skape nysgjerrighet og være lærestykker for flere enn meg. Jeg har alltid vært glad i å grave der jeg står. Jeg har gravd som forsker på Værøy og Røst og i Sameland, etter helse i den norske folkesjelen, etter moralsk gull i Velferdsstaten, etter helsens kilde i Kalahariørkenen. Nå vil jeg grave der jeg ligger på sykeleie og kanskje på kirkegården. Når nettene blir lange og dagene tomme, tar jeg fram følehorn, blyant og papir og skriver om den verden jeg er i her og nå. Jeg er på feltarbeid i sykerollen, i helsetjenesten, i dødsonen - ikke som forsker, men som et søkende menneske på jorden.»
Lydboken er innlest av Per Fugelli selv i juli 2016.
Forlag Lydbokforlaget
Utgivelsesår 2016
Format Lydfil
ISBN13 9788242164148
EAN 9788242164148
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Per Fugelli
Språk Bokmål
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bør leses av alle levende mennesker som en gang i fremtiden vil bli syke/dør.
En bok som setter i gang tankeprosesser om hvordan en ser på døden. Per Fugelli reflekterer over ulike aspekter over det å ha en potensielt dødelig sykdom, samt hvordan et møte med helsevesenet i Norge kan oppleves. Ris og ros deles ut i klartekst.
Boka er skrevet i en lettlest, og til tider muntlig stil som fenger meg som leser.
Boka burde være inne på pensumlistene til helsefagene.
Anbefales på det varmeste :)
"Jeg frykter døden, fordi jeg er glad i livet. Det er ikke lystelig å aldri mer få nyte sort roquefort eller en plutselig, frigjørende tanke eller ligge inntil Charlotte eller sloss med barnebarn. Lyrikeren Harald Sverdrup skal ha sagt før han døde: "Jeg er ikke det minste redd for å dø, men jeg er livredd for ikke å leve.""
Den største risiko i livet er å la være å ta risiko. (Fugelli siterer Peter F. Hjort)
Den forandring du vil se i verden, må du være selv. (Fugelli siterer M. Gandhi)
For å bevare helse må mennesket godta seg selv som logisk brudd, ære seg selv som ufullkommen, være glad i livet som blandet regnskap.
Den nye Gud, medisinen, tar mye av glansen fra livet. Med sin risikofokusering skaper den frykt. Med sitt sunnhetsraseri stjeler den lek og nytelse fra menneskene. Med sine ideelle livsstilskrav fører den folk inn i strev og skam. Med sin kroppsperfeksjon gir den mange følelsen av å være feil og lite verd. Med sin pille-for-alt-som-er-ille-kultur tar medisinen eksistensielt drivstoff fra livet: Sorg, tvil, nedtrykthet og smerte. Med sin diagnosemani tar den ekte følelser fra døden.
Selv på Radiumhospitalet hvor død er like vanlig som kneippbrød, er døden et ikke-ord. Det brukes bare ikke. Døden er overalt - i strålebunkeren, på operasjonsbordet, i cellegiftens dråpeteller, i vargtimen, i forskernes tabeller, i legenes tanker, i sykepleierens stemmebånd, i pasientens hjertekammer, i pårørendes hjertekiste, døden er nesten stofflig til stede - men borte!
Nam-nam, sykmeldt
Det er deilig å være sykmeldt i Norge, å leve livet i piano. Nå roper de høyt i NHO, Høyre og Fremskrittspartiet om latsabbene og snylterne som truer Velferdsstatens bærekraft. Tenker de på penger eller andre verdier?
Jeg tror snillheten, rausheten og klokskapen i samfunnet vil ha godt av mer, ikke mindre sykmelding. Jeg merker det på meg selv. Det er sunt å være ute av racet.
Nå går jeg tur i Botanisk hage hver dag og plystrer med fuglene. Et par ganger i uken er jeg på kafè og ler og tenker med venner. Når Rebecca snart blir ni år, kan jeg gå i fire butikker for å lete etter den rette gaven.
Jeg har tid til å lese dikt, kjenne etter hvordan kroppen og sjelen har det, planlegge forandring. Kanskje alle burde søke asyl i Utenforskapet litt oftere – for å bevare sinnets munterhet, holde seg friske og gjøre samfunnet roligere?
Døden provoserer, fordi den avslører rikdommens tomhet.
Kanskje alle burde søke asyl i Utenforskapet litt oftere - for å bevare sinnets munterhet, holde seg friske og gjøre samfunnet roligere?
...her en dag ringte jeg til hjertet mitt og spurte: 'Hvordan har du det?' 'Ikke så verst,' svarte hjertet, 'men jeg tror du og jeg trenger en liten ferie.'"
Er ikke det en god idé? Å ringe av og til de ulike kroppsdelene og spørre hvordan de har det, om det er noe de trenger, om de har et råd å gi til hele meg?
Oppslagsverk, romaner og biografier om psykiske vanskeligheter og tanker tenkt rundt det, død og harde tider.