Ensrettingen i presse, litteratur og juridisk fremgangsmåte var av skremmende karakter. Ikke under Quisling, men etter krigen kom den fascistiske periode i norsk historie. Man må til Hitlers Berlin eller Stalin og Bresjnevs Moskva for å finne lignende rettspraksis. En spesiell skandale utgjør rettssaken mot Knut Hamsun.

Jens Bjørneboe

(Knut Hamsun og krigsoppgjøret, de fire måneder på galehuset 1945)

Her er synet som møtte Christian Gierløff da han ble tilkalt Psykiatrisk Klinikk og så sin gamle venn igjen: - Han ligger på sengen, halvt påkledd med armene vidt ut. Blek som lakenet. Ansiktet skjelvende og vått av tårer. Ut av de lukkede øynene siver tårene. Hans munn er halvåpen... (Gierløff får psykisk torturerte, og totalt nedbrutte Hamsun ut av psykiatrisk klinikk, og inn på hotell). Hamsun spiste godt, nynnet mens han smurte på. Likevel var det noe med ham som var helt rivende galt. Gierløff forsøkte å finne ord for det: - Han var fremdeles i samme halvtlevende, halvstive, halvtvåkne tilstand - letargisk-automatisk-gravitetisk søvngjengeraktig... Døren til restauranten går opp, og Gierløff så den tidligere stortingsmann Nils Nersten komme inn, han stanset et stykke fra dem. Gierløff følte seg uviss; han visste at Hamsun hadde fornærmet Nersten en gang ved å skrive et dikt til et blad som Nersten redigerte, og selv hadde Gierløff ligget i skarp polemikk med ham i det som ble kalt "skogkrigen" Han bøyde seg ergerlig over kaffekoppen, det var ikke nettopp et øyeblikk han ville ha valgt til å møte en bitter fiende. Men så hendte noe uventet, Nersten stanset like ved bordet deres og ble stående og se på Hamsun et øyeblikk, mens to store tårer kom fram i øynene på ham. Nersten snudde seg mot Gierløff: - Dette må De ikke la bli ufortalt.

(Hamsun, 87 år)

Mye var fremmed for ham, alle restaurantene, en helt ny ungdom som forlengst var godt i gang med livet. Han tenkte litt på den tiden han var på deres alder, den gangen han hadde gått rundt i de samme gatene og byen bare hadde hett Kristiania. Nå var han gammel og trett og døv og svaksynt og landsforræder. Men ikke sulten.

Gyldendal Norsk Forlag ville aldri ha eksistert uten Knut Hamsun. Det ville aldri ha lykkes å kjøpe forlaget (og dermed rettighetene til Ibsen og Bjørnsons verker) hjem fra Danmark hvis ikke Hamsun spontant hadde tegnet aksjer for 200.000 kr.

Vi har omgjort Landet til et eneste stort Hotel for Udlændinger. Hvad har vi vundet paa det? Kontanter, raslende Lommeskillinger. Men vi har sat til vor Nøjsomhed, vor gode Ro, vore smaa og stille Vaner, vi har mistet vor Arbejdssomhed, vort Indre har tabt.

Hamsun 1910.

Oppover Oslofjorden stevnet den tyske marines flaggskip og stolthet, den splitternye tunge krysseren Blücher på 12.ooo tonn, med 3400 mennesker ombord. Ved 4-tiden gikk Blücher inn i det smale Drøbaksundet. På festningen Oscarsborg rådde løytnant August Bonsak over tre kanoner...De var fra 1892...Av sparehensyn var besetningen på Oscarsborg en uke tidligere blitt redusert med 50 mann, i stedet hadde Bonsak fått 25 ferske rekrutter...Den 9.april 1940 kl.04.05 så August Bonsak en mørk skygge komme til syne i målsøkerne. Blücher. Han fortalte siden at han rolig lot skipet komme nærmere, til avstandsmåleren viste 1800 m. Så sprang han bort til "Moses", siktet og sendte avsted en sprenggranat på 345 kilo. Så sprang han så fort han orket bort til "Aron", siktet og brente av en gang til. Bonsaks første skudd var fulltreffer, og det var det andre også...Det tyske angrepet på hovedstaden var slått tilbake, en enkelt mann, løytnant August Bonsak, hadde stanset den veldige overmakten. Ved en norsk domstol ble han etter krigen fradømt retten til å bære uniform og satt i fengsel. Han døde i fattigdom og vanære. Han hadde vært medlem av NS.

Midt under den tyske okkupasjonen av Norge hadde en 83 år gammel nordmann gått til Hitler og tatt utvetydig til orde mot ham - den eneste utlending som ifølge dr. Dietrich hadde hatt mot til å gjøre noe slikt - og i de skarpeste vendinger angrepet nazistenes metoder og endog forlanget den ansvarlige fjernet.

(Om Hamsuns møte med Hitler på Berghof)

(Om Hamsuns hyllende nekrolog til Hitler 7.mai 1945) Om vi aldri kan slutte å undre oss over denne nekrologen, så er det da ihvertfall ingen tekst som tydeligere markerer hvilken kosmisk avstand det var mellom Hamsun og Hitler enn nettopp disse linjene som hyller ham så uforbeholdent. Den utskjelte artikkelen er i virkeligheten et nytt uttrykk for det hamsunske overskudd, den hamsunske overdådigheten, dette storsinnet som var Hitler så aldeles fremmed, og som står i sterkest tenkelige kontrast til den mistroen, småligheten, bitterheten og hatfølelsen som i nederlagets time fikk Hitler til å arrestere Göring, sin nærmeste medarbeider, avsette sin venn Speer, henrette Fegelein, sin svoger, og til å skrive et testamente hvor han hånte generalene som hadde ført krigen for ham. Det Hamsun gjorde var det helt motsatte. Han vedgikk sitt ansvar. Den 7.mai 1945 fikk Knut Hamsun sitt livs største mulighet til å kaste en sko i vannet, foreta seg en uforståelig og meningsløs handling, tape med overlegenhet og gjøre et uforglemmelig inntrykk.

Med disse få linjene i Aftenposten stod han eneste alene menneske foran allverden og gav ikke etter. Ved å slenge spyttklysen sin om Hitlers storhet i synet på befrierne som neste morgen langt omsider kunne gjøre ende på så navnløse lidelser, hadde han med en forferdelig situasjonsfornemmelse funnet det nøyaktige tidspunktet da provokasjonen ville ha den størst tenkelige virkning, gjøre alle rasende, få hele verdensopinionen i mot ham.

Førstesiden i Aftenposten: "Hamsun tøver i retten med NS-merke i jakkeoppslaget".

Vi kom til å se på det merket som Hamsun bar i jakkeoppslaget. Han hadde jo vært i retten, og det hadde vakt oppsikt langt utenfor Norges grenser at han gikk med NS-merke fremdeles. Men det var ikke noe NS-merke. Det var en marihøne, et gullsmedarbeide i emalje og gull...som en liten pike hadde gitt ham en gang.

Av ingen har jeg mottatt sterkere inntrykk av nordisk åpenbaring, nordisk geni, enn av ham. Personlig var hans prakt enda større enn alt hva han har skrevet; bare en mindre del av sitt vesen forløste han i sine verker. Jeg har aldri kjent vakrere mann, få var utrustet med et så umiddelabart bedårende naturelement som han. Berøring med ham det var berøring med de store nordboere, sagaens ypperlige mannfolk. Nordboernes store feil hadde han også, men de var store.

Johannes V. Jensen om Knut Hamsun