2013
Omtale fra forlaget
Den definitive historien om 22. juli.
Den kritikerroste forfatteren Aage Borchgrevink går dypt inn i det største og mest kontroversielle spørsmålet etter 22. juli: Hvordan kunne vestkantgutten Anders Behring Breivik ende som en av de verste terroristene i Europa etter andre verdenskrig?
Dette er en reise tilbake til det sterkt klassedelte Oslo der Breivik vokste opp, til en by preget av tagging, vold og et komplisert møte mellom rasister og innvandrergjenger. Vi følger Breivik fra oppveksten og inn i internettets mørke avgrunn av voldelige dataspill og islamhat, fram til den grusomme fredagen i juli 2011..
Dette er også fortellingen om Utøya og den norske arbeiderbevegelsen. Gjennom nærgående beretninger fra utenriksminister Jonas Gahr Støre til unge AUF-ere på sommerleir, fra båthelter til helikopterfotografen som uvitende tar bilder som snart skulle gå verden rundt, får vi servert opprivende vitnesbyrd om hva som egentlig skjedde.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788205428782
EAN 9788205428782
Omtalt person Anders Behring Breivik
Språk Bokmål
Sider 367
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Kritikerprisen. Sakprosa 2012
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg hørte i radioen at 22. juli bøker selger dårlig. Skal du likevel lese en så mener jeg det bør bli denne. Dette er en viktig bok.
Var måten staten og kommunens hjelpeapparat behandlet familien Behring Breivik på tidlig på 1980-tallet vanlig for denne tida, vil jeg påstå at vi som vokste opp da var uten rettslig vern. Slik håper jeg ikke det var og er. Vi kan håpe at Behring Breivik familien var et av få unntak, men hjelpeapparatet bør ikke nøye seg med å håpe. Derfor bør dette også bli gjenstand for granskning, for å finne klare svar på hvor og hvorfor offentlig myndighet sviktet . Vi vet jo at det er for mange eksempler på meldinger om omsorgssvikt også i dag som ikke resulterer i hjelp til barna.
Forfatteren tar utgangspunkt i barndommen for å finne grobunnen for utviklingen av terroristen. Omsorgssvikt i tilknytningsfasen, manglende utvikling av empati og smerte, deretter en ungdomstid i stadig jakt etter et sted å passe inn. Stadige "avatarer" og forkledninger for å bygge en identitet på siden av seg selv. Så vet vi hvor det endte. Og forfatteren plasserer ansvaret hos ABB, der det hører hjemme. Forfatteren ser det politiske som staffasje, som noe allment å plassere en personlig vendetta og et personlig hat innenfor. Forfatteren tolker kvinnehatet som det virkelige prosjektet og knytter det til barndommen. Jeg mener han er modig som tørr å være tro i mot sin egen teori. Det er jo ikke sikkert han har rett, men hypotesen virker svært overbevisende.
Det boka ikke gir svar på er hvordan det er mulig å utvikle en så avvikende personlighet uten at det oppdages av omgivelsene. Og det finnes det kanskje heller ikke svar på.
Anders Behring Breivik og årsakene til 22. juli er fortsatt en gåte. To sakkyndige-rapporter og ukevis med vitner, både eksperter og andre, har ikke gitt oss noe svar på hva som utløste Breiviks forferdelige handlinger.
Aage Storm Borchgrevink har med denne boken forsøkt å finne noen svar. Han tar oss med til den multietniske og sterkt klassedelte byen der Breivik vokste opp, og ser på Breiviks nettverden av voldelige dataspill og islamhat. Han har studert kompendiet nøye og sammenlignet dette opp mot rapporter fra SSBU (Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri) og barnevern fra tidlig og midten på 80-tallet. Han har snakket med mennesker som Breivik vokste opp sammen med, som var i samme tagge-crew og skoleklasser, og funnet sammenhenger som muligens kan gi en forklaring på hvorfor ting ble som de ble.
Jeg synes boka var veldig interessant å lese. Den viser sammenhenger og gir forklaringer som er minst like gode som å bare henge det på islamhat-knaggen. Det er tydelig at Borchgrevink har gått grundig til verks og satt seg godt inn i stoffet – og han kommer med godt kvalifiserte konklusjoner på hva han mener kan være en årsakssammenheng.
I tillegg til historien om Breiviks barndom og oppvekst, får vi også fortellingen om Utøya og den norske arbeiderbevegelsen. Vi får vitnesbyrd fra unge AUF’ere og båthelter, Jonas Gahr Støre og helikopterfotografen som uvitende fanger en massakre.
En viktig bok! Forfatteren konkluderer med at Breiviks terrorhandlinger 22/7 var utslag av omsorgssvikt i familien, med overføring av dårlige tilknytningsmønstre over generasjoner og påfølgende psykisk lidelse på individplan heller enn "en reaksjon på globalisering og modernitet". Dette en viktig erkjennelse.
Lånte med meg heim to bøker om Anders Behring Breivik for eit par veker sidan - Aage Storm Borchgrevink si "En norsk tragedie" og Kristopher Schau: "Rettsnotater - 22. juli-rettssaken, Oslo tinghus 2012". Men orka lite av dette. Ikkje desto mindre fekk eg med meg mesteparten av "En norsk tragedie", som allereie er utropt som den ultimate ABB-biografien. Kanskje det. Mykje mimring om Frogner og tagging på 80-talet, og ein del om barnevern og skilsmisse og dataspel - og svært mykje om drapene på Utøya (som eg hoppa over). Tilsvarande lite om Fjordman og det ekstreme bloggermiljøet, lite om anti-islamisme, lite om korleis ABB planla og utførte terrorhandlingane, ingen djup analyse av dokumentet som ABB sendte ut 22. juli (og kven han sendte det til) - og absolutt ingenting om kva som kan ha bevega ein norsk ung mann til å gjera noko så uhyrleg. Det verkar som det vert knytta til ein teori om eit ønskje å bli kjend, eit stort namn - som Herostrates. Ei bok eg las med interesse, det skal innrømmast - men like fullt ei bok eg kunne klart meg utan.
Trass i hvor mye jeg har lest om 22. juli fra før, gav denne boka ny innsikt i gjerningsmannens bakgrunn og "veiene til Utøya." Borchgrevink får neppe det siste ordet, men hans forsøk på å gi oss en forklaring på grusomhetene virker rimelig begrunnet i det som foreligger av opplysninger om Breiviks miserable oppvekst. Boka forsøker å balansere framstillingen av gjerningsmannen med stemningsrapporter fra AUF-leiren på Utøya. Selv om man kan forstå forfatterens behov for å fortelle oss noe om ofrenes bakgrunn, synes jeg mange av disse avsnittene virker som fyllstoff.
Gjennom en narrativ fortelling om Breiviks liv får vi en forståelse av hvilken barndom og oppvekst han har hatt. Det er en fortelling om nettopp "veiene til Utøya". Spesielt hvorfor psykologer i barndommen mente at det burde finne sted en omsorgsovertalese opplevde jeg som viktig å forstå. Forfatteren trekker også frem flere situasjoner i Breiviks sin oppvekst som illustrerer hvordan han gjentatte ganger forsøkte å både finne tilhørighet og skape seg "sitt eget selv", eller som forfatteren så riktig påpeker sin egen "avatar".
Det er også en en annen linje gjennom boken, som handler om det multikulturelle Norge. Denne tråden er mer gjemt i Breivik sin historie så det er vanskelig å vite hvilken holdning forfatteren har til det ideologiske prosjektet om å skape et multikulturelt samfunn. For egen del fikk jeg mange tanker etter å ha lest boken. Like mye knyttet til vårt samfunn som til Breiviks sin historie.
Hadde Åsne Seierstads bok En av oss kommet tidligere, kunne umulig Borchgrevinks bok blitt utropt til noe særlig. Ja, han tar opp momenter fra Breiviks barndom det ble sagt sjokkerende lite om i rettssaken. Men det gjør også Seierstad. Ulempen med Borchgrevinks redegjørelse er at den fremstår ufattelig rotete. Noen fra forlaget måtte da kunnet disponere stoffet for ham, når han ikke maktet dette selv? Breiviks barndom beskrives blant annet på s. 43-4 - og deretter 300 sider senere (s. 344-5). Hva har den i bokens SLUTT å gjøre, når den var av en art som måtte prege Breivik betydelig - fra STARTEN av livet hans??? Seierstad presenterer i sin bok Breiviks liv i kronologisk orden, og dermed får vi en oversikt over hans utvikling som savnes i Borchgrevinks snublende hulter-til-bulter-presentasjon. Breivik fremstår hos Borchgrevink vag, fjern og uforståelig. Uforståelig forblir han uansett, men det er fullt mulig å gi en tydelig fremstilling av livet hans, slik Seierstad tok seg bryet med.
Noen mennesker snakker uten å åpne munnen.
Noen ganger er løsningen nærmere enn man tror, og hatet står skrevet på veggen uten at noen legger merke til det.
Et menneske er ikke en øy. Det er umulig å lage en historie om et menneske uten å trekke inn vedkommendes nærmeste.
Den viktigste lærdommen i denne tragedien handler etter mitt syn ikke om integreringspolitikk, internett, ideologi eller politiets arbeid og ressurser (trass i den harde og grundige kritikken politiet fikk av 22. juli-kommisjonen), men om barne- og familiepolitikk.
Resultater er ikke en funksjon av gode ideer, men av brennende vilje og tid.
Et sted inne i de fleste voksne mennesker lever det fremdeles en ungdomsskoleelev; sårbar, usikker og energisk. Ungdomsårene er et orienteringsløp uten kart, der du famler avgårde og må løse spørsmål om seksualitet, identitet og tilhørighet underveis. De fleste av oss finner tilslutt en nisje og en gjeng.
Konsekvensene av dårlig tilknytning er ikke alltid lette å se. Intelligente personer kan klare å skjule problemene sine helt eller delvis. Disiplinerte personer uten evne til å lese det sosiale spillet kan likevel trene opp sosiale evner. Men før eller siden kommer konsekvensen for en dag.
Tove ( A.B.B.sin stemor) ønsket ikke å dvele ved de vanskelige spørsmålene. Hun var ikke moren hans, og uansett var det ikke uvanlig at folk på Anders`alder brukte noen få år på å finne seg til rette. Ungdomsårene varte lenger for hver generasjon, virket det som. Det var som den vitsen om at dagens ungdom er som Jesus: De bor hjemme til de er 30, og gjør de noe, er det et mirakel.
For et barn kan ustabil og uforutsigbar oppførsel hos den nærmeste omsorgspersonen være like følelsesmessig ødeleggende som å leve med en aggressiv og voldelig forelder.
Det er noe gåtefullt ved massakren på Utøya, som unndrar seg analyse, selv etter norgeshistoriens grundigste rettssak.. Det er vanskelig å betrakte den rene ondskap med et kjølig blikk, impulsen er å vende hodet vekk, men kanskje nettopp derfor er det viktig å forsøke å forstå i hvert fall noen av elementene som bidro til tragedien.
Her vil jeg lage en oversikt over bøker jeg leser i 2012.
Oppsummert ved utgangen av året - med tanke på at etter 4. juli har det blitt svært lite lesing, så får jeg si meg fornøyd med disse bøkene i 2012 - dermed kan 2013 kun bli bedre mht antall bøker som blir lest, eller? ;-)