Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Herrmann forteller om Londons historie - fra de første romere i Londonium til vår tids storby. I dagens London er kontrastene og motsetningene uten ende. Det er Shakespeare og rock, royale seremonier og striptease, toetasjes busser og gatemusikanter, burgerbarer, sarkofager i Westminster Abbey og loppemarkedet i Petticoat Lane. Bak det hele ligger 2000 års historie. Med stikkordregister.
Forlag Cappelen
Utgivelsesår 1995
Format Heftet
ISBN13 9788202157234
EAN 9788202157234
Serie Cappelens utvalgte billigbøker
Språk Bokmål
Sider 292
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Morsom, innholdsrik, interessant og spennende om Londons historie, av Richard Hermann, londoneksperten i nrk.
Jeg fant boka Mine gleders by i en papircontainer i mars, blant mange andre bøker, som var kastet, og er veldig glad for at jeg plukket den opp.
Jeg husker godt stemmen hans fra de årene han kåserte og rapporterte fra London i radioen. Han hadde en god stemme å lytte til, hans fortellerglede var stor og ofte full av pikante detaljer.
Det er mulig å høre kåseriene og fortellingene hans fra nrk's arkiver her.
Men les gjerne boka også. Den er virkelig verdt det!
Richard Herrmann forteller Londons historie gjennom 2000 år. Herrmanns fortellerglede og enorme kunnskaper om London og Englands historie er fornøyelig "lesning"! Og det er ikke den ting han ikke berører; om populære og mindre populære konger og dronninger, kjente politikere, storbrannen i 1666, Wrens gjenoppbygging av byens kirker, pubens historie, Citys særegne status i London, sentrale fakta om Themsen, det flerkulturelle London - kort sagt det meste.
Foruten at boka er utrolig lærerik, har det vært nostalgisk å høre Herrmanns "London-stemme". Etter å ha hørt denne lydboka, får jeg lyst til å kaste meg over alt han har skrevet - kanskje spesielt bøkene om konger og dronninger av England.
Til en pub trengs det to ting — øl og mennesker. Og det blir hevdet at alkoholen ikke er det vesentligste — nei, øl og andre flytende væsker bak disken er egentlig bare et påskudd for sky, sjenerte mennesker til å komme sammen. Kommunisere med hverandre, som det heter blant sosiologer og psykologer.
Det er til og med blitt påstått, kanskje helst når det går mot stengetid, at hvis alle puber plutselig skulle bli stengt for godt en dag, ville britisk kultur og åndsliv være borte den neste. Sivilisasjonen på de britiske øyer ville tørke inn i løpet av et døgn. Og det er sterkt sagt i Shakespeares land. «
Sitatet er fra boken Mine gleders by av Richard Herrmann, kapitlet Enkens sønn og Dirty Dick og aldri langt til neste halvliter. Det er ingen steder, verken i Norge eller andre steder, at jeg synes øl smaker så godt som på pub i England, og det er helt klart atmosfæren som er årsaken. Selv om jeg ikke reiser til England for å drikke øl, så hører det med. Det er totalpakka ved å reise dit som trekker.
Jeg tror jeg har lest boken til Richard Herrmann før, men jeg er ikke sikker. Det var i så fall før jeg kjøpte den, en gammel fillefrans jeg har kjøpt brukt. Når jeg leser om andre som har fått sin interesse for Storbritannia gjennom hans bøker, blir jeg så glad. Jeg fant de første bøkene jeg leste av han tilfeldig på biblioteket.
Gledessprederne, det er det bøkene til Richard Herrmann er for meg. Gledesspredere trenger jeg nå der jeg er tilbake 100% på hjemmekontor. Samtidig er det et lite offer sammenlignet med det andre opplever. Ikke minst i Storbritannia. Samtidig, når jeg leser kapitlet om Under Hitlers bomber London can take it! minner det meg på at innbyggerne i London har hatt det tøft tidligere, tøffere enn de fleste nordmenn hadde det under 2. verdenskrig. Uansett: nyhetene om vaksine har sådd en spire til håp om at det ikke er så lenge til at jeg kan sette meg på et fly og besøke England igjen.
Bøkene til Richard Herrmann kan godt lese om igjen. De er så rikholdige at det er umulig for meg å få med seg alt ved første gangs lesning. Selv om jeg har lest om mye av det han skriver om i andre bøker, er boken Mine gleders by en reiseguide av de sjeldne. Den begynner å trekke på årene, ble utgitt i 1982. England som samfunn har endret seg siden den ble skrevet. Men i og med at han ser bakover i tid, er det meste like aktuelt. Jeg kommer til å ta frem boka neste gang jeg skal til London, og har allerede notert meg Greenwich og Fleet Street som steder jeg må besøke.
Boken beskrives slik på bokomslaget:
«I dagens London er kontrastene og motsetningene uten ende. Det er Shakespeare og popmusikk, det er kongelig ærbødighet og striptease, det er oljesjeiker og fargede innvandrergrupper, det er Roll Royser og suppekjøkken, det er sarkofagene i Westminster Abbey og loppene i Pettycoat Lane.
Og bak det hele ligger to tusen års historie. Fra den gangen Julius Caesar ble våt på beine da han skulle krysse Themsen til byen ble midtpunktet i verdens mektigste imperium under dronning Victoria.
Om byen og elven den er bygd rundt, om gatene og pubene, katedralene og bruene skriver Richard Herrmann. Hvert sted har sin egen underlige historie. Men først og fremst skriver han om menneskene som har skapt den mangfoldige byen. Her er de med, så vel vanlige londonere som dronninger og krigere, statsledere og tyranner – historiske skikkelser som er levendegjort slik bare Richard Herrmann kan gjøre det.»
Når ikkje eg kan kome til London, får London kome til meg. Eg har vore på reise saman med Richard Herrman. Stemmen hans inn i øyra mitt via lydboka. Fantastisk levande og frydefullt. Eg gler meg stort til å reise igjen. Her er bloggen min om boka: Mine gleders by
London er stor.
Hvis vi kunne ta med oss London hjem og slippe den ned over vår egen hovedstad, ville den fylle mesteparten av indre Oslofjord og ta godt med seg av Nordmarka også. Med Buckingham Palace der vårt eget kongelige slott ligger, ville Londons utkanter true Hønefoss i nord, og ta for seg av Holmestrand i sør. I hvert fall Drammen.
Ikke engang Moss kunne føle seg helt trygg.
Themsen snor seg langsomt, som en lat meitemark, gjennom den snille naturen i Sør-England og ville bli ytterst forskrekket om den kom ut for et stryk eller noe så voldsomt som en foss. Sammenlignet med de store floder på verdenskartet er Themsen bare som en bekk å regne.
Londons historiske elv begynte faktisk som bi-elv til Rhinen! For 10-12000 år siden kunne man gå tørrskodd over Nordsjøen - og det som i dag er Den engelske kanal var Rhinens utløp til Atlanterhavet.
Men etter som vannet steg og England sank - man opplevde nemlig begge deler - ble det en åpning mellom Nordsjøen og Atlanterhavet. Sjøen brøt til slutt gjennom den siste sperringen, der vi skulle få Dover på den engelske siden og Calais på den franske siden. Dermed var England endelig blitt en øy, og Themsen en elv som renner for egen regning og er seg selv nok.
Det har seg nemlig slik at Londom holder på å gå under.
Hovedstaden ved Themsen synker og forsvinner i havet, år for år. Det er ikke noen øyeblikkelig fare, kanskje - men det er bare spørsmål om tid. Noen få tusen år.
Da Napoleon døde i 1821, brakte hoffsjefen meldingen inn til kong George IV med ordene: "Det er slutt, Herre Konge!" Hvorpå kongen, som hadde en stygg skilsmissesak gående med dronningen sin, utbrøt: "Gudskjelov, er jeg endelig kvitt henne?"
Paris representerer den menneskelige intelligens, heter det. Roma står for sivilisasjon. New York for aktivitet. Men London er erfaring. For egen regning kunne jeg gjerne føye til dette med sansen for det relative i tilværelsen. Som forsåvidt har med erfaring å gjøre, det også, skulle en tro. Det skaper romslighet i sjelen, toleranse overfor ens medskapninger. Det er det viktige skuldertrekket som tar tingene som de kommer - fordi intet er endelig eller absolutt i vår foranderlige verden.
Churchill sa om [Clement Attlee] at han var et beskjedent menneske, 'men så har han jo også mye å være beskjeden over'.
Historiens dom er annerledes - Attlee er faktisk den statsminister etter krigen som er vokst mest i ettertidens omdømme. Og da han selv ble spurt hvordan det føltes å ha blitt 80 år, svarte han: 'Slett ikke så verst, i betraktning av alternativet.'
Det sies om den virkelig gode pub at du kan reise vekk i ti, tyve år og de samme menneskene sier hallo til deg når du kommer tilbake. "Og åssen står det til?" Og verten bak disken tar til å pumpe i glasset ditt, uten å vente på ordren, det samme som sist.
[Benjamin Disraeli] skrev romantiske bøker også og det siste han skal ha sagt, mens han arbeidet med en tale til parlamentet, var: 'De skal i hvert fall ikke få tatt meg på grammatikken!'
Britiske statsministre kommer i alle slags utgaver og fasonger.
Noen drakk. Den store William Pitt kunne gjøre ende på tre flasker portvin om dagen, når dagen var ille. Han er særlig kjent for å ha fått orden på Storbritannias finanser. Men parlamentet måtte bevilge nesten en million kroner for å få betalt den personlige gjelden han etterlot seg.
London var forlengst blitt pengenes by, og den fortsatte å være det - med børs og banker, handelshus og alskens markeder for jordisk gods. Men i motsetning til Skriftens ord har Gud og Mammon aldri hatt problemer med å leve - og leve godt - sammen ved Themsens bredd.
Man skulle et stykke inn i 1700 - tallet før man fikk noen statsminister i det hele tatt. Det skjedde for første gang i 1721 ganske enkelt fordi britene hadde fått en konge som ikke kunne et ord engelsk.
Jeg bare elsker loppemarkeder. Spesielt når jeg kan komme en time før stengetid på en søndag og bare fråtse i bøker til en slikk og ingenting, det vil si 6 kroner pr. bok. Kvaliteten på bøkene overrasker meg hver gang, veldig mange av de ser ikke ut til å være leste. Så får jeg bare håpe at jeg får lest de etter hvert. Nesten halvparten av de har jeg hatt på ønskelisten min.
Så lørdag og søndag har jeg vært inne i det vi kansje kan kalle en salig "bokrus." Deilig.
Her er en kort presentasjon av bøker jeg anbefaler til alle her i bokelskere.
Faglitteratur som eg las i 2011.
Sommeren 2017 gjennomførte NRK P2 radioserien Faktasjekken - jakten på Norges beste sakprosa, i samarbeid med Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF). De ville undersøke hvilke sakprosabøker som har formet Norge og nordmenn etter 2. verdenskrig. Utvalgte eksperter i 10 ulike panel i 10 kategorier satte opp til sammen 250 bøker, og disse ble stemt over blant NFFs 5500 medlemmer.
Virkeligheten er fantastisk - les sakprosa!