«Ensomhet er å være ute av stand til å leve med den eller det som bor inne i en selv ...» skriver José Saramago i Det året Ricardo Reis døde.

I løpet av kort tid har jeg lest to gripende kvinneportretter, begge skrevet av menn. Den ene kvinnen er Lydia Erneman i Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen, den andre, den navnløse moren og bibliotekaren i Hva jeg betyr av Dag Johan Haugerud. Fellesnevneren i de to kvinnenes liv er ensomhet. Bøkene sier mye om hvor ulikt vi forholder oss til ensomheten, hvor ulike roller den spiller i menneskers liv.
NB: Det videre røper noe av innholdet i bøkene.

Både Lydia og moren/bibliotekaren lever et sosialt liv. De har familie, arbeidskollegaer og naboer, men få/ingen nære venner. Men der stopper likheten.

For veterinæren Lydia Erneman er ensomheten en normal og trygg del av livet, «ikke noe unormalt eller dysfunksjonelt som det gjelder å rydde opp i», som Rose-Marie treffende skriver. «For Lydia er det hverdagens rytme som gir mening. Hun lever tett på naturen, og hennes yrke bringer både liv og død med seg.» Jeg ser Lydia for meg i slagstøvler, jordnær og tenksom. Hun er en lukket person, det tar tid før hun slipper folk innpå seg. Hun lever stillferdig og tilbaketrukket og er forsont med sitt eget liv. I Saramagos forstand skulle hun dermed ikke være ensom. Ensomheten er et element i hennes liv.

Bak den irriterende og kontrollerende jeg-personen i Haugeruds bok trer en ensom kvinne frem. Moren/bibliotekaren kjenner en indre tomhet, savner en trygghet på hvem hun er, og er åpenbart «ute av stand til å leve med den som bor i henne». Dette gjør henne plagsomt opptatt av hvordan hun fremstår for andre mennesker, hva hun bør si eller gjøre, og av hvordan andre oppfatter nesten hver minste detalj av hennes fremferd. Den omsorgen hun oppriktig vil vise andre, kommer ikke sjelden skjevt ut. Hun er pirket og kontrollerende og lar knapt en anledning gå fra seg til å fortelle andre, og spesielt sønnen, hvordan han bør innrette livet sitt. Jeg tviler ikke på at det er godt ment, men det er ikke vanskelig å forstå at sønnen opplever moren som masete, kritisk og kontrollerende. Han kjemper på sitt vis for å frigjøre seg fra henne.

Jeg-personen føler seg alene, trenger trøst, men har ingen som står henne virkelig nær. «… selvmedlidenhet innbyr ikke til trøst, dermed må du bare håpe at noen ser deg, elsker deg såpass at de gir deg det, uoppfordret» (s. 100).

Moren er stolt av sønnen, som er i ferd med å finne sin egen vei i livet, utvikle sine evner og interesser. Hun greier likevel ikke å skjule sin misunnelse. Selv føler hun at hun er på feil spor og virker på langt nær forsont med sitt liv: «Hva om livet bare var en lang kjede av besværlige omstendigheter som holder deg fast, og som du hele tiden prøver å rive deg løs fra?» (s. 183). Når bibliotekaren nærmest mot sin vilje blir pådyttet et filmoppdrag og oppdager hva som kunne ha vært hennes felt, er hun ulykkeligvis på sønnens domene. Det må gå galt.

Moren og sønnen er åpenbart glad i hverandre. Sønnen, hvor avvisende han enn kan opptre, kan vise er rørende omsorg for moren, blant annet når han hjelper henne å fornye garderoben. Men gang på gang skjærer kommunikasjonen seg, og de to når ikke frem til hverandre. Avstanden mellom dem understrekes av at de er de eneste navnløse i romanen.

«Da jeg kom tilbake til rommet hans for å si adjø, hadde han gått og lagt seg. Jeg møtte blikket hans der han lå, så siden, sammenkrøpet under den svette dyna. Han så sliten ut, mørk under øynene, frossen i huden, og et øyeblikk fikk jeg lyst til å sette meg på sengekanten, stryke hånden over det kortklipte håret hans, stryke ham i søvn.» (s. 244)
Og jeg får lyst til å rope til henne: Gjør det! Hvorfor gjør du det ikke.

Nydelig bok om en 55-årig bibliotekmor og forholdet til sin egen kreativitet, men først og fremst til sin voksne sønn. Hun er usikker og har gitt alt til sønnen sin, og til slutt opplever hun at han har stjålet hennes filmopptak fra et bryllup og laget sin egen film basert på den, og fått gode skussmål. Skal hun virkelig gi fra seg også dette til ham, gutten hun har gitt alt allerede? Knakende gode beskrivelser av henne og all hennes usikkerhet. En episode hvor hun er redd for å gå igjennom et skogholt forstår jeg ikke hvorfor er med. Men jeg kan bære over med det. Boka er en perle.

Jeg synes at denne boken ikke gav meg noen ting. Det legges veldig vekt på at forfatteren skriver jeg personen altså moren, og det derfor er så spesielt at en mannlig forfatter gjør dette.
Dette lykkes han overhodet ikke med, måten moren snakker med både sønnen og den såkalte venninnen på røper fort det. Kommunikasjonen blir klønete og lite troverdig.
Det er også en episode i boken der moren er ute og går i mørket, hun har gått veien før, men nå er det akkurat som forfatteren forstår ,"oi, det er jo en kvinne jeg skriver om, hun er selvfølgelig redd for mørket." Ser ellers ingen mening i hvorfor han skulle hatt med det i boka, det hadde ellers ingen betydning for handlingen.
Roser selvfølgelig forfatteren for kunnskapen han har når det gjelder film, men det er jo også for spesielt interesserte.
Så for meg var det en kjedelig bok, og terningkastet blir en snill treer

Forfattaren Dag Johan Haugerud tek undervegs med lesaren på eit dragshow, men han gjer også på ein måte sitt eige drag-nummer med denne boka, i det han tek på seg forteljarstemma til ei middelaldrande dame med ein vaksen son. Og han greier det stort sett godt.

Korkje mora, som er bibliotekar, eller sonen, som arbeider med film, nemnast med namn i boka. Mora brukar mykje energi på å tolke omgjevnadane sine, kva som ligg bak orda eller handlingane til folk rundt seg. På same måten er ho opptatt av korleis ting ho sjølv seier eller gjer kan oppfattast, og tenker ofte på korleis ting kunne vært sagt eller gjort annleis. Kommunikasjonsvanskar er altså eit nøkkeltema i forteljinga.

Det er først når mora får eit filmkamera mellom hendene at ho ser omgjevnadane med eit sylskarpt blikk. Ho har, igjen grunna kommunikasjonsvanskar, og trass i at ho aldri har tatt i eit videokamera før, fått i oppdrag å filme i eit brudlaup. No fangar ho med kameraet dei innerste tankane til forsamlinga i kyrkja og under selskapet etterpå.

Brudlaupsfilmen gjev grunnlag for ytterlegare kommunikasjonssvikt med sonen, og etter kvart også for direkte uvenskap. Og i denne kommunikasjonssvikten med sonen ligg også det svakaste aspektet ved boka etter mitt syn. Det er slett ikkje uvanleg at foreldre og barn ikkje fostår einannan, kall det generasjonsskilje eller kva som helst. Men desse bråe skifta i stemninga mellom desse to, frå idyll til surmuling, som kjem på grunn av tilsynelatande uskuldege kommentarar, greier eg ikkje heilt å tru på.

Men stort sett var det ei tankevekkande skildring av eit skrantande mor/son-forhold, og av ei mor som er usikker på omgjevnadane sine. Eg felles-las den i kjell k sin lesesirkel våren 2015, og hadde som vanleg stor glede av diskusjonane undervegs. Sannsynlegvis meir glede enn mora hadde av å vere med i sin lesesirkel.

Jeg gjentar suksessen fra i fjor, og setter meg som mål å lese 52 bøker i løpet av 2015. Hver fullførte bok legges fortløpende til listen. Har du en bok å anbefale, eller et lignende prosjekt, må du gjerne legge igjen som en kommentar :)

Når en jobber på bibliotek er man hele tiden eksponert for all slags bøker. Vanskelig å unngå fristelsen til en bok til(uansett om du vet at du har en haug som venter på deg hjemme