2022
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Første dag etter juleferien i 1985 ble klasse 2A på Lysejordet skole rammet av He-Man-feber. For Ole-Martin Ihle ble verden aldri helt den samme igjen.
Med He-Man som utgangspunkt forteller han levende, innsiktsfullt og detaljert om å vokse opp på 1980-tallet. Et utskjelt tiår, bare spør sekstiåttergenerasjonen som måtte se sine barn dyrke alle verdiene de selv hadde gjort opprør mot. 80-tallet var pastellfargete klær, bursdager på McDonald's, movieboxer, actionkomedier og heavy metall-ballader. 80-tallet var USAs tiår - der president Ronald Reagans antiintellektuelle og markedsstyrte syn på verden dominerte.
Dette er en annerledes og gjenkjennelig dannelsesfortelling, som forsøker å si noe om tiårets store politiske og kulturelle trender gjennom et vanlig og middels begavet barns oppvekst i et lite borettslag i Oslo. På et dypere plan er det en bok om nostalgi. Som Ally Sheedy sa i 80-tallsfilmen The Breakfast Club: «Når du blir voksen, dør hjertet ditt.» Dette er et forsøk på å finne det igjen.
"En veldig artig bok! Interessant og morsom nostalgireise." Tore Sagen
"En fornøyelig bok! Interessant og rørende lesing. Og noe av det morsomste jeg har lest på lenge". Harald Eia
Forlag Kagge
Utgivelsesår 2018
Format Innbundet
ISBN13 9788248922308
EAN 9788248922308
Genre Hverdagsbetraktninger Personlige beretninger
Omtalt tid 1980-1989
Omtalt person Ole-Martin Ihle
Språk Bokmål
Sider 310
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Medrivende bok som jeg hadde vansker med å legge fra meg. Dette er en meget god fortelling, men nettopp det, en fortelling. Det har ingenting med historie å gjøre. Til det skjuler forfatteren kildene sine for mye. (Selv om han har litteraturliste.) Jeg mistenker at noen personer i skildringen er skrevet som karakterer, at to personer kan være slått sammen for eksempel. En del av navnene er (bør) vel også være pseudonymer, mens noen ikke er det. Hyperbol er brukt som virkemiddel, fint i en fortelling. Noen ganger er Ihle tett på fakta, andre ganger kommer helt løse påstander som f.eks. at "ingen" hadde hørt om restylan (sic, feilstavet) før midten av 2010-tallet. Middelet kom i 1996-97 og fikk tusenvis av kunder, så "noen" var det i hvert fall.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketAnne var gammel AKP-er og hadde levd store deler av livet på havregrøt, ettersom hun måtte donere halve lærerlønnen sin til partiet, og hun led av et slags posttraumatisk fattigdomssyndrom som gjorde at hun fikk akutte utslett og åndenød når hun så ting bli kastet, mat som gikk til spille, eller penger som ble brukt. Da Inger Anne syntes jeg brukte for mye dopapir på toalettbesøkene mine, tok hun meg til side og viste meg en bretteteknikk som gjorde det mulig å klare seg på bare ett tørk per visitt, en slags kommunistisk origami hun hadde lært på studietur til Kina med AKP.
Åttitallet var også starten på den digitale tidsalder. Datamaskiner, videospillere og andre futuristiske gjenstander gjorde sitt inntog i hverdagen. Selv om det var så som så med den tekniske kompetansen. Det fwnes ikke en lærer i hele Norge som fikk liv i en TV uren å tilkalle forsterkninger
Plutselig, og uten forvarsel, kunne de også vende seg mot ham, tømme skolesekken hans, håne ham for at han var kalvbeint eller banke ham opp. Og jeg tror det var disse uforutsigbare kastene, det at han aldri visste hvor han hadde folk, som gjorde mobbingen så utålelig. De voksne gjorde det de kunne. Men det begrenset seg stort sett til holdningsskapende arbeid. Lærere hadde nemlig en rørende tro på holdningskampanjer den gangen. Det var liksom ikke det samfunnsproblem som ikke kunne løses med et treffende slagord og en button.
Man skulle i det hele tatt lete lenge for å finne en sterkere kontrast til tiårets eksesser enn denne dynamiske duoen. De gikk på konstant sparebluss og førte en så strengt gjennomført rasjoneringspolitikk at selv Stalin ville blitt imponert. Det var bestandig iskaldt hjemme hos dem. De kastet aldri noe og resirkulerte absolutt alt. Matpapir ble glattet ut og klargjort til gjenbruk. Kaviartuben ble rullet rundt en blyant for å skvise ut de siste restene, og avskrap på tallerkenen greide Inger Anne på mirakuløst vis å få tilbake i tuben igjen. Enhver tube, fra tannpasta til majones og sauseposer, ble klippet opp for å tyne hvert molekyl ut av emballasjen. Og var det fire erter igjen på tallerkenen, ble de tatt vare på og omplassert til neste måltid. I matveien levde de som jegere og sankere. Pappa var av den oppfatning at enhver husstand burde være sjølberga. Til hver eneste middag serverte han enten fjellørret eller torsk han hadde fisket selv, og noen bittesmå knudrete poteter som de grodde i en komposthaug i hagen. Alle andre måltider var restemåltid, som besto av en spennende ny kombinasjon av de samme tre ingrediensene. Hvis ikke de serverte boksemat de hadde stående igjen fra krigen. Alt sammen ble skylt ned med billigbrusen Tab.
Dette er bøker lest i 2023, jeg satte noe mål fordi jeg studerer og ikke visste hva jeg kunne forvente. Jeg har vært flink med pensumlesingen. Skulle gjerne lest mer skjønnlitteratur, men alt i alt er jeg glad og takknemlig for alt jeg får lest!