2015
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Romanen er inspirert av de store rasulykkene i Lodalen i Sogn og Fjordane i 1905 og 1936. Vi møter tre unge kvinner som på forskjellig vis berøres av disse ulykkene.
Omtale fra forlaget
En kald søndagskveld i januar 1905 springer en ung kvinne på lette bein over broen på Vassenden og videre opp mot Sæten. Hun stopper ikke ved broen som så mange kvelder tidligere. - Noen få minutter senere er broen borte og hennes barndoms dal forandret for alltid. Bygder er utslettet, og 61 mennesker har sluttet å puste. Borte, som en stille fugl over ravnsvart vann. 31 år senere, i 1936, går en pike over vrakrestene av det som for noen få timer siden var varme stuer fulle av stille kjærlighet og gode stunder. Det er ingenting igjen. Livet blir aldri det samme for Rakel, den unge kvinnen som fylte 22 år den dagen da ravnen på ny lot vingespissene berøre vannet. I 2009 finner en ny pike minner og spor fra livet i dalen, og biter fra hennes egen fortid faller sakte, men sikkert på plass. Hun vet ennå ikke at den største sorgen fremdeles venter på henne, en sorg som forandret en hel generasjon, og som tar henne med på en mørk reise tilbake i tid. Tilbake til en fortid som krysser grenser, selv etter døden. - Denne piken er bokens forfatter ... "Glemte minner" er en sann fortelling om stille kjærlighet, dyp sorg og evig tilhørighet. En bok om det å ikke få leve, men likevel sette varige spor. De kunne ikke vite, jeg skjønner det. De kunne ikke vite at et menneske lenge etter deres tid skulle gråte gamle tårer ...
Forlag Norske bøker
Utgivelsesår 2011
Format Heftet
ISBN13 9788281121812
EAN 9788281121812
Omtalt sted Sogn og Fjordane
Språk Bokmål
Sider 255
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det var historien om besteforeldrene som ble den sterkeste historien i denne boken, for meg. Kanskje var rasulykkene for store, krevde for mange menneskeliv til at jeg klarte å ta dem innover meg. Eller kanskje det er at jeg bor på et helt flatt område hvor hverken ras eller flom er en risiko, som gjør at jeg står litt på utsiden av den fortellingen. Men det kan også være at historien om kjærligheten og sorgen til Rakel og Dåve fant størst klangbunn i min egen historie. Besteforeldrenes historie handler også om barnedødelighet; om det å miste søsken og om det å miste sitt eget barn. Den handler om den bunnløse sorgen, om det å gå videre og om hvordan sorgen kan gjøre at en må kapsle inn minnene. Gjøre dem til glemte minner.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Vi velger ikke vår forhistorie, men vi kan velge om vi vil ta vare på den. Vi kan velge å finne disse barna, lete etter dem, gi dem tilbake sin plass i det som en gang var en familie på godt og vondt. Gi dem en sjanse til å eksistere ievigheten, slik som vi i dag gir alle våre barn.Enten de blir tre dager, tre måneder eller tre år. Vi eier ikke vår egen sorg, bestemmer ikke over den, men fører den videre, slik menneskeheten forsatt kan vise litt ydmykhet. Takknemlighet for dette som er livet.
Det var disse dagene hun følte seg lykkelig.Heldig. Hun hadde så mange gode venner, så mange som var glad i henne.Moren hennes hadde lærte å sette pris på dette, brått kunne alt være borte. Rakel hadde fått det prentet inn i bevissheten siden hun var neve stor. Ordet som sa takknemlighet.Lynet kunne slå ned fra klar himmel og forandre en hel verden, forandre den før hun rakk til å sukke sitt første utakknemlige sukk en kjølig september morgen.[...]Nei, en skulle være takknemlig for hver dag en fikk på denne jorden.For hver dag en kunne elske de menneskene som betydde mest. Hverdagslivet var noe man skulle lære seg å nyte. En rolig kaffekopp i solveggen, en latter som nådde øynene. Alt dette vakre som en så ofte tokseg i å glemme.
Øyne kan fortelle så mangt, så lenge man tør å møte blikket bak. Se personen bak øynene som ser. Lese mellom linjene. Gå lenger inn, møte den innerste tanken bak et smil som ikke når helt frem. Det er der man finner sannheten. Den virkelige sannheten, den vi ikke snakker om, den vi prøver å gjemme for våre medmennesker.
Du er ikkje egoistisk, Rakel. Sorgen tilhører alle. Alle har lov til å sørge, vi sørget alle etter den grusomme dagen. Det at vi ikke mistet vår nærmeste, gir oss ikke mindre rett til å gråte. Sigrid var din venn, en du hadde delt gleder og sorger med. Du har like mye rett til å sørge over henne som noen andre.
Jeg kaller dem for generasjonsbarna. Barn av Storstein. Små engler i gamlehuset. Åndene i veggene. Den brutale virkeligheten. Virkeligheten som sier at jeg bør være takknemlig så lenge sønnen min smiler.
Rakel kjente en brå lykke i magen. Hun var her, midt i alt dette vakre. Alt dette som viste henne at livet gikk videre, en ny himmel, en ny dag, nye fugleunger under sola. Det var fremdeles glede i denne verden. Fuglene sang ennå, det kvitret fra skogkanten, og hun kunne høre lyder fra dyra i fjøset.
En liste over bøker jeg har lest i 2011. Den blir oppdatert jevnlig når jeg har lest flere bøker.