Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Rebecca Schwart og familien flytter til USA på flukt fra nazismen i Tyskland på slutten av 1930-tallet. Fra å tilhøre en kultivert middelklasse i Tyskland må faren ta seg jobb som kirkegårdsgraver i en småby utenfor New York. Familien takler overgangen dårlig og det ender i en tragedie. Men datteren Rebecca klarer seg mot alle odds. Hun skaper seg en ny identitet for seg og sin sønn, og lar sitt gamle liv bli en godt bevart hemmelighet.
Forlag Pax
Utgivelsesår 2010
Format Heftet
ISBN13 9788253033747
EAN 9788253033747
Omtalt tid 1900-tallet
Språk Bokmål
Sider 637
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg har tidligere aldri lest noe av Joyce Carol Oates (f. 1938), men har etter hvert registrert at flere og flere av hennes bøker nå foreligger på norsk. Det er Pax forlag som står bak utgivelser som "Graverens datter", "Niagara", "Svart jente/hvit pike" og "Blond". Og flere kan det åpenbart bli, for på Wikipedia teller jeg 37 romaner og nesten like mange novellesamlinger. Og da har jeg ikke en gang tatt med romanene hun har skrevet under pseudonymene Rosamond Smith og Lauren Kelly, for ikke å snakke om alle kortromanene, dramaene, essayene, ungdoms- og barnebøkene, poesien ... Oates regnes blant de ledende amerikanske forfatterne og hun har dessuten vært nevnt i forbindelse med Nobels litteraturpris, kan jeg lese på Wikipedia.
Bare tykkelsen på romanen "Graverens datter" har lenge vært nok til at jeg har stått over, inntil en av boksirklene mine valgte ut nettopp denne boka for samlesning. Dermed var det ingen vei utenom. At det skulle bli et så lykkelig valg, var jeg av diverse årsaker ikke forberedt på. Endelig en forfatter som skriver den gode og fengende historien - en historie som har drevet meg som leser gjennom denne godt over 600 sider lange romanen nærmest på rekordtid. De siste 400 sidene leste jeg faktisk i løpet av et døgn!
Innledningsvis i boka introduseres vi for Rebecca Tignor, en ung og nygift kvinne som jobber som fabrikkarbeider i småbyen Chautauqua Falls i delstaten New York. På tross av at mannen hennes Nigel har lovet henne at hun skulle slippe å arbeide bare de ble gift, er hun nødt til det for i det hele tatt å ha penger til livets opphold. Nigel er knapt hjemme, ute i "forretninger" som han alltid er, uten at Rebecca vet når han kan finne på å dukke opp. Paret har en sønn, Nigel jr., som Rebecca har sett seg nødt til å plassere hos en kvinne mens hun er på jobb.
På fabrikken må hun og de andre jentene finne seg i tidvis nokså dårlig behandling fra arbeidslederne, som sikler etter ungjentene. Parallellene til Vicor Hugos "Les Miserables" og scenen med Fantine på fabrikken, kunne knapt vært tydeligere, selv om det er sånn ca. 100 år som skiller episodene i de ulike bøkene.
På vei hjem fra jobb en dag blir Rebecca nærmest forfulgt av en mann med panamahatt. Først blir hun redd, men mannen gir seg ikke. Da han omsider tar henne igjen, spør han om hun heter Hazel Jones. Hun ligner slik på en han har kjent som het Hazel Jones, og han opplyser at det venter en arv på henne dersom hun møter opp på en bestemt adresse ... Rebecca blir rasende og ønsker ikke å ha noe med mannen å gjøre. Siden skal imidlertid minnet om dette møtet holde henne oppe - så pass at hun velger å ta nettopp navnet Hazel Jones for en gang for alle å ta avstand fra sin fortid ...
Rebecca vokser opp i en søskenflokk på tre. Selv ble hun født i 1936, idet foreldrene ankom USA som jødiske flyktninger fra Tyskland. Som fattige immigranter stilte de nederst på rangstigen i det amerikanske samfunnet, og faren, som tidligere hadde arbeidet som lærer på et gymnas, måtte nøye seg med en jobb som kirkegårdsgraver. Rebecca og brødrenes oppvekst bærer preg av fattigdom, og den en gang så stolte faren går gradvis til grunne i alkoholen. Familien Schwart har for lengst lagt jødedommen bak seg, som om dette aldri har vært en del av deres liv. Som et slags gufs fra fortiden får vi høre om Rebeccas jødiske kusiner som ankommer fra Europa, men som USA ikke vil ta imot, og som derfor returneres til Tyskland og Hitlers konsentrasjonsleire ...
Det hele ender med forferdelse, der Rebeccas far tar livet av moren - etter at begge hennes brødre har flyktet hjemmefra for å unnslippe all julingen fra faren. Bare tilfeldigheter gjør at ikke også Rebecca ender med å bli drept.
Rebecca er dermed helt uten familie i en alder av 13 år. En eldre, barnløs lærerinne tar seg av henne. Hun har som mål å få Rebecca gjennom en hederlig skolegang. Slik skal det likevel ikke gå, og før Rebecca har avlagt avgangseksamen klarer hun å bli utvist og stikker av gårde uten å se seg tilbake.
Som ung løsarbeider uten papirer er Rebecca henvist til en tilværelse med svart arbeid, og det er i den forbindelse Nigel Tiger dukker opp. Han utnytter hennes uskyld og naivitet, og dette blir starten på et dysfunksjonelt forhold der Nigel oppfører seg som om han eier Rebecca med hud og hår og til og med kan bestemme over hennes tanker. Og Rebecca som ikke er vant til for mye kjærlighet, tar dette som et bevis for hans dypfølte kjærlighet. Hadde det ikke vært for hensynet til deres felles barn, noe som gjør at hun på et tidspunkt våkner opp, er det ikke godt å si hvordan det kunne ha gått. I alle fall klarer hun å flykte fra ham, og dermed begynner hun sitt nye liv som Hazel Jones - totalt uvitende om historien bak dette navnet ... Så spørs det om livet har mer å by en kvinne som alt for ung er totalt desillusjonert og uten drømmer for fremtiden, som bare er redd og som frykter at Nigel skal komme etter henne ...
Mer enn dette ønsker jeg ikke å røpe av handlingen. Selv om jeg bestemt mener at boka er minst 100 sider for tykk, og at Oates tidvis er i meste laget for ordrik, må jeg innrømme at jeg ble fullstendig grepet av historien. Og selv om mye av det som skjer er uendelig trist, opplevde jeg aldri at boka ble en tåreperse, der det benyttes klisjéer eller grep for å få meg som leser til å begynne å grine. Faktisk tror jeg at historien er temmelig realistisk for en kvinne som Rebecca Schwart, senere Rebecca Tiger og til slutt Hazel Jones og Hazel Gallagher. Troen på det gode og evnen til å lære av sine feil, kombinert med hennes kvinnelige ynde, reddet henne når alt så som mørkest ut. Og som jeg sa innledningsvis: endelig en forfatter med sans for den gode historien! Oates er helt klart en forfatter jeg kommer til å ha et nysgjerrig blikk på fremover! Så får det heller være at jeg ikke alltid følte at språkføringen var like litterær og stødig, og at fortellerstilen noen ganger føltes vel dramatisk. Det er mulig at noen sekvenser fungerer bedre på originalspråket, for alt jeg vet, uten at jeg har noe som helst grunnlag for å kritisere oversetterjobben, bare så det er sagt! Alt i alt en roman jeg mener fortjener terningkast fem, fordi romanen som sådan - helt til siste slutt - hele tiden tilfører historien nye og vitale sider ved Rebeccas liv. Slutten var faktisk ekstraordinært fiffig og satte historien i et større perspektiv! Det likte jeg svært godt!
Sterk bok om en sterk kvinne - uten historie og med alt for mye historie.
Hadde ikke protestert om Oates hadde fått Nobelprisen.
I første kapittel møter vi Rebecca medan ho spring på ein sti. Etter henne kjem ein mann ho trur forfølgjer henne. Ho slepp unna mannen, og vi får innblikk i korleis ho har det heime, med treåringen Niley som ho stort sett har eineansvar for, og mannen som bare stundom er heime, og som er valdeleg når han er til stades. Gjennom boka følgjer vi Rebecca i det ho klarer å flykte frå mannen sin, og medan ho flyttar frå plass til plass i frykt for at han skal finne henne. Dette er ei bok om ei sterk kvinne. Det er ei sterk historie, som har blitt til ein svært god roman! Bare hald ut gjennom første kapittel – det tykte eg var litt kjedeleg.
Denne boka har jeg brukt halvannen måned på! I mitt lesetempo og med mine lesevaner pleier jeg å komme meg gjennom halvannen bok på én måned, men denne klarte jeg ikke å bli hverken revet inn i eller revet med av.
Ikke misforstå, historien i bunnen er god. Men langdrygheten og den utstrakte bruken av metaforer, til tider uforståelige metaforer, gjorde at jeg led meg gjennom disse 637 sidene. Ingenting fenget, men hovedpersonen skal ha for styrken sin, selv om hun kunne vært litt mindre sta.
Terningkast 1.
Denne historia hadde vært ålreit å lese hvis den hadde blitt fortalt med mange færre ord. Del en, med sine 360 sider var et stort arbeide å lese, for alt var begredelig og fælt. Når det blir et ork å ta opp boka, da har ordene blitt for mange. Savna litt varme, noen små lysglimt innimellom. Det har så mye å si for leseopplevelsen. Andre del var for så vidt grei å lese, men brillene var så farga av all elendigheta fra del en, at lesegleden var ødelagt. Jeg tror på historia, den var sikkert viktig å skrive. Men jeg klarte aldri å bli glad i Rebecca, til tross for at hun slet hardt, var en fange og et offer. Som voksen tok hun ansvar for seg og barnet, på sin måte, med sine muligheter. Epilogen takker jeg imidlertid for. Den var overraskende, forfriskende, og ikke minst runda boka av på en flott og genial måte. Denne boka angrer jeg på at jeg leste.
Dette er de bøkene jeg har lest i 2017. Boktitler blir lagt inn etterhvert som de er lest.
Bøker eg har notert meg at eg berre må lese ... så snart eg er ferdig med alt det andre eg berre må lese! For mange gode bøker, altfor lite fritid ...!