Bokelskere.no

Utad virker Grace og Jack som det perfekte ektepar. Men finnes det noe som er perfekt?

Mye oppmerksomhet
Bak lukkede dører var mye i vinden da den kom ut i 2016. Den var både elsket og mislikt. Jeg hadde litt lyst til å lese den, men når mange andre leser en bok "samtidig" vil jeg heller vente litt når oppmerksomheten rundt en bok har roet seg ned. Hvis interessen er der om noen år, venter jeg heller til å lese en bok da. Jeg kom over den i en dagligvarebutikk i fjor, og hadde fremdeles lyst til å lese den.

Hvorfor den fikk så mye oppmerksomhet, skjønner jeg ikke helt. Boka er voldelig, men det er ikke den første voldelige boka jeg har lest, så dermed var det ikke sjokkerende. Det er mye vold i horrorbøker og horrorfilmer, og da har man lest og sett det meste. Bak lukkede dører er riktig nok ikke en horrorbok, men en psykologisk thriller. Vold er ikke greit og skal ikke aksepteres, men syntes ikke det var spesielt sjokkerende i en bok som denne. Det var mer som forventet.

Bak lukkede dører er et eksempel på hvordan en hverdag snus til det ugjenkjennelige. Grace har lenge tatt seg av sin søster, som er litt annerledes. Deres foreldre har innrømmet at de ikke føler seg som typiske foreldre. De har gjort sitt beste, men har aldri fått en slags mors eller farsfølelse som er ekte. Siden de har flyttet til et annet land, har Grace bestemt seg for å bli søsterens verge med litt hjelp av en skole søsteren går på. Ved en tilfeldighet, mens de er ute i en park, møter de Jack som sjarmerer dem fra dag en.

Det tar ikke lang tid før Jack og Grace blir et par som mange ser opp til og ønsker seg. Men ville de fremdeles ha ønsket seg det, hvis de bare visste hva som foregikk bak deres lukkede dører?

Hvor godt kan man kjenne noen?
Noen ganger tror man at man kjenner noen godt, men hvor godt går det an å kjenne noen? Man tror man kjenner den man bor sammen, eventuelt er gift med, men ikke alltid. Denne boka er et godt eksempel på det. Alle, i hvert fall fleste av oss har en side av oss som vi skjuler. Hvorfor? Hva ville man ha gjort hvis man føler seg fullstendig fanget i et forhold?

Skjønner at en slik bok kan bli sjokkerende for noen, hvis man ikke er vant til lignende lesestoff fra før. Men vi som har lest en del horrorbøker og bøker med vold i, blir dessverre ikke så sjokkerte. Boka tar opp et viktig og alvorlig tema: Hvor godt kjenner man den man bor sammen med og sine venner? Dessverre var både fortellerstemme og måten alt ble bygget opp til, altfor svakt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Saktegående krim med idyllisk bakgrunn.

Sverige er kjent for god krim, både når det gjelder bøker og Tv. De skaper gode intriger og ofte realistiske plot, som gjør de fleste hekta fra første stund. En av mine favorittserier fra Sverige er Beck, de første sesongene. Veldig spennende, men samtidig så enkelt.

Skuffende krim fra Sverige
Sverige består også av mange gode krimforfattere som har utmerket seg oppgjennom årene, men dessverre synes jeg ikke at Viveca Sten er en av dem, selv om bøkene hennes; Mordene i Sandhamn er blitt til Tv.serie.

Farlig farvann ble opprinnelig utgitt i 2008 og er første bok i Mordene i Sandhamn, og ble oversatt til norsk i 2014. Jeg har ikke sett Tv-serien eller lest noen av hennes bøker tidligere. Men svensk krim, er svensk krim, og det er oftest bra, eller? Som oftest, men ikke bestandig. Denne gang sviktet det litt fra nabolandet, dessverre.

En urolig tid for mange
I Farlig farvann møter vi Thomas Andreasson som er kriminalinspektør og tidligere marinepoliti. I det siste har han druknet seg i jobb med vilje for å slippe og tenke, og unngå alt med fortid å gjøre. Grunnen er at ekteskapet røyk på grunn av mye sorg etter at de mistet deres nyfødte barn, og man har forskjellige måter å sørge på. Hans måte å sørge på er å holde seg opptatt med noe. Gradvis går det bedre med ham, og hverdagen begynner så smått å bli normal igjen.

Barndomsvenninnen hans, Nora er advokat og gift med Henrik, som er lege. Sammen med sine to gutter har de det bra sammen, men når hun nevner et jobbintervju med mulig jobbtilbud og flytting, blir det rabalder. Er de sterke nok til å ta riktige avgjørelser sammen? Nora orker ikke tanken på å fortsette i sin nåværende jobb, og mener sjefen hennes er en drittsekk.

Hjemstedet deres blir ikke mer idyllisk da et lik dukker opp, fanget i et fiskegarn. Var det en ulykke, selvmord eller et mord? Politiet får det travelt når flere lik dukker opp. Thomas Andreasson blir tilkalt siden han har hatt erfaring som marinepoliti, og sommerferien ser mørkt ut for politiet ellers. Har ofrene noe til felles, og vil finne den skyldige?

Høres ut som et enkelt og spennende konsept, som krim oftest er, men syntes det var få spenningsøyeblik, og lite driv, til tross for at kapitlene er korte, og man blir godt kjent med både Thomas og Nora. De fleste andre karakterene blekner dessverre litt i bakgrunnen. Man blir litt likegyldig til dem av den grunn. Selve mordsakene er dessverre ikke særlig spennende heller, med tanke på at man har lest noe lignende mange ganger før. Kunne ha tenkt meg er intensitet og uhygge. Det er den type krim jeg liker best. Denne gang ble det for hverdagslig, og for mye barnefamilieperspektiv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Loe har skrevet mye rart oppgjennom årene, og dette må være den rareste boka han noen gang har gitt ut?

En luke til Helvete
I "Helvete" møter man nyskilte Rakel som flytter inn i et grønt rekkehus, og hun har delt omsorg for barna med eksmannen. Hun føler seg noe ensom og forlatt, men prøver å leve som før. En dag oppdager hun en luke i hagen, som ingen har fortalt henne noe om. I luka er det en trapp som fører til et helt spesielt sted, nemlig Helvete. Der møter hun noen som gjør at hun føler seg levende igjen, men hvem er han, og kan hun stole på ham?

Det høres kanskje ut som en kjærighetshistorie fra Helvete, og det er det på en måte også. Underveis er det med illustrasjoner av Kim Hiorthøy, som er enkle, på kanten til barnslige, og det er muligens meningen også siden historien også er en smule barnslig?

Mulig provoserende for noen
Dette er kanskje ikke en bok for alle da noe som kan minne om blasfemi blir brukt gjennom humor. Noen blir kanskje fornærmet av det, andre ikke. Jeg ble ikke det for humoren er noe av det beste med boka. Det kommer noen uttalelser fra denne mannen som Rakel møter, som er nesten hysterisk morsomt, og det er sjeldent at jeg synes at noe er morsomt. Jeg lo ikke av denne boka heller, men boka kom med mange humoristiske synspunkt og vittigheter.

Til tross for god og vågal humor, var historien i seg selv noe tungtrødd og lite engasjerende. Det ble noe typisk over det hele. Illustrasjonene hjalp heller ikke på å bli mer engasjert.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det hender seg at man irriterer seg over bøker. Forsvunnet er en av dem.

Når frustrasjonen stiger
Det skjer ikke så ofte, men noen ganger, blir man så frustrert over en bok på grunn av mange faktorer, at man har nesten lyst til å gi opp, men så leser man ferdig likevel, fordi jeg foretrekker å lese ferdig bøkene.

Forsvunnet er første bok i Bone Secrets serien. Det er en serie som består av fem bøker i skrivende stund. Første bok er om tidligere politimann Jack Harper, som nå har tatt over et firma med sin søster. Han er redd for dårlig rykte når rester av et skjelett blir funnet tilfedig i en krypkjeller i et bygg med leiligheter, som firmaet hans eier.

Rettsodontolog Lacy Campbell blir tilkalt for å undersøke restene av liket, og hun får sjokk når hun oppdager at det er en av hennes nærmeste venner som forsvant for elleve år siden. Lacey selv har følt seg skyldig i flere år for at hun ikke klarte å redde henne fra Studineslakteren. Betyr dette funnet at hun selv er i fare?

For mange gjentagende følelser
Jeg har ikke noe i mot krimbøker og andre bøker som har en dose romantikk og følelser i seg, men i denne boka blir alt av det litt voldsomt, og så langdrygt og så forutsigbart, at det nesten gjør vondt. Dette er en bok som vekker så stor frustrasjon at man har nesten lyst til å slenge boka mot veggen (gjorde det ikke), men var veldig fristet til det mange ganger. Ting som irriterte meg ved denne boka, er blant annet disse grunnene: Instalove. Når topersoner møter hverandre, og får følelser for hverandre med en gang. Ikke spesielt troverdig ... Mannen er høy og mørk, og kvinnen er liten og har lyst hår. Hun er også selvfølgelig svært vakker. De prøver å ignorere hverandre, og sine egne følelser, og dette blir gjentatt til det uendelige. Jeg himler ofte med øynene når jeg selv ikke merker det, og tenker det skjedde mange ganger mens jeg leste denne uka. Andre faktorer som spilte var forutsigbarhet. Det var klisje etter klisje og disse typiske Hollywoodscenene blir for dumt. Nei, det blir for meget av alt.

Forsvunnet består riktignok av bare 383 sider, og med korte kapitler, men likevel var det et slit å lese. Det er heller ikke meningen å være så negativ. Noen bøker går manbare ikke overens med. Jeg prøvde.

Fra min blogg: I Bokhylla

En forbannelse, eller tilfeldigheter?

Usikker tid for Sebastian og moren
Moren til Sebastian er en smule deppa for tiden, siden hun sliter med å få roller etter at hennes siste film floppet. I mellomtiden filmes det inn julekalender på Östasiatiska museet, som hun dessverre ikke er en del av. Men det er Manda, en av vennene til Sebastian som også er skuespiller. Hun spilte datteren til moren hans i forrige film. Da ble hun, Sebastian og Max gode venner. Max har en skuespillerfar, og sammen ble de kjent under filmsettet, og har siden holdt kontakt.

På samme museet er det i ferd med å åpne en ny utstilling som heter Keiserens grav. Men både før og etter åpningen skjer det skumle og dramatiske ting som er vanskelig å forklare. Er det en forbannelse, eller tilfeldigheter? Et nytt mysterie er i ferd med å ta form for Sebastian, Manda og Max. Og kommer vi til å få vite mer om hva Hekseknuten er?

Anstrengt forhold til oppfølgere
Av en eller annen grunn har jeg alltid hatt et anstrengt forhold til oppfølgere. Selv om jeg har lest mange gode bokserier, er det mye variert man møter på. Enten er man redd for at en oppfølger ikke er like bra som den første boka, eller at etter at man ikke har likt første bok i en serie nok til å fortsette med oppfølgerne. Ofte blir oppfølgere, spesielt bok nummer to sett på som svake.

Siden jeg likte Gjenferdets stemme godt, ville jeg gjerne lese Keiserens grav kort tid etterpå siden jeg allerede hadde den, og jeg likte karaktererne veldig mye i første bok, og så frem til et lite gjensyn. Jeg liker også å lese om historier og om forbannelser, og synes vanligvis det er spennende, men synes selve saken denne gang ble litt for typisk og en smule tam. Det samme med karaktererne. Syntes de var noe bleke og ikke like sprudlende som i den forrige boka. Noe som er synd for persongalleriet besto av mange karakterer å være glad i, da jeg leste Gjenferdets stemme. Jeg liker dem fortsatt, men følte jeg ikke fikk like godt tak på dem denne gang.

Morsomt mor og sønn forhold
Men forholdet mellom Sebastian og hans noe eksentriske mor er fremdeles morsom å lese om, og denne gang er det også kommet en mann i familien, som Sebastian må ta hensyn til. Vil familielivet fungere som før, og kommer moren hanstil å få flere roller i filmverdenen?

Usikker på om Hekseknuten er planlagt som en trilogi eller en serie, og selv om jeg ikke falt for denne, og ikke syntes den var like spennende som Gjenferdets stemme, vil jeg gjerne få med meg neste bok, for i Keiserens grav klarer Rundberg å bevare den fine humoren.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kjempebra, men slutten tror jeg hun kunne gjort bedre.

Spøkelseskrimserie for unge lesere.

Morsomt og spennende konsept
Rundberg er en svensk forfatter som har kommet med en spøkelseskrimserie for unge lesere, hvor vi møter Sebastian, Manda og Max, som blir fort gode venner i Gjenferdets stemme. Gjenferdets stemme er første bok i Hekseknuten. I skrivende stund er det blitt utgitt to bøker i serien som kan fint leses som frittstående.

I første bok blir Sebastian tvunget til å være moren sin med på jobb. De skal tilbringe sommerferien på et gammelt hotell hvor også filminnspillingen skal foregå. Det er ikke Sebastian som er skuespilleren i familien, men moren hans. Faren hans er travel opptatt med sin nye familie, og derfor føler Sebastian seg litt splittet for tiden. På settet blir han kjent med Manda og Max. Manda er skuespillerdatteren til Sebastians mor, og Max er med faren på jobb. Faren hans har vært med i noen Hollywoodfilmer, og tror han er en stjerne av den grunn. Han er morsom å lese om fordi det er litt ironisk.

Det er noe med hotellet som gir Sebastian frysninger. Ikke bare fordi det er gammelt, men merkelige ting skjer som at strømmen går, og det er et rom der som han blir ekstra nysgjerrig på. Hvorfor? Både han, Manda og Max er svak for mysterier. Vil de klare å løse de rare hendelsene som oppstår?

Levende karakterer
Selve skremselselementene er ikke spesielt originalt eller skremmende, men likevel er det underholdende, mye på grunn av måten Rundberg skriver på, og persongalleriet er svært fargerikt, spesielt moren til Sebastian og faren til Max. De er noe for seg selv. Sebastian er veldig glad i moren sin selv om han også ofte skjemmes over henne. Sånn er det vel å være en ung gutt.

Boka er skrevet med mye humor, og det er også mye å kjenne seg igjen i fra en vennegjeng i den alderen, så sånn sett blir trekløveret realistiske, og det blir nesten som å være en del av dem, selv om man ikke er i målgruppen. Komedieaktig grøsser som byr på en dose mysterie.

Fra min blogg: I Bokhylla

Når et brev vekker så mange vonde minner.

Veronica Thoresen er en godt voksen kvinne, og hun lever mer enn noen gang før. Siden hun er alenemor for tre barn som er unge voksne, har hun ikke tid til å slappe av. Mye foregår på jobben hennes siden hun er sykepleier innen psykisk helse, og da må man være parat til det meste. Ingen dager er like i en slik jobb. Hun har heller ingen mann etter at hennes kjære Ragnar døde i en ulykke mens han var på jobb for mange år siden. Er hun klar for en ny mann, og trenger hun egentlig en mann?

Traumatisk tid for hele familien
En dag kommer hun over et gammel brev som får frem mange vonde minner som rammet hele familien for noen år siden. Den tiden da en av døtrene hennes, Thale var ung og opprørsk, og Veronica visste ikke hvordan hun skulle håndtere situasjonen og hvordan takle det alene. Thale vanket i feil miljø, forsvant uten å si fra hvor i lange perioder av gangen, og gjorde mange i familien opprørte. Vil de klare å redde henne og sette henne tilbake i rett spor? Gjennom sin gode venninne og arbeidskollega, Solveig, blir vi kjent med Veronicas mørke fortid. Samtidig prøver venninnen hennes å få Veronica til å tenke på å finne en ny mann i livet å være sammen med, og hinter til deres gode venn Oliver. Er han virkelig interessert i henne, eller prøver venninnen hennes bare å være grei?

Stendal er selv spesialsykepleier i rus og psykisk helse, og hun har tidligere skrevet en erotisk trilogi. Hun viser god kunnskap i Det lyser så fint fra julestjernen, om hvor krevende og stressende å jobbe med mennesker kan være, og beskriver det på en svært realistisk måte. Man blir godt kjent med de fleste karakterene på godt og vondt, og se hvordan diverse relasjoner utvikler seg.

Ujevn balanse
Man skjønner at selv om Veronica er trebarnsmor og har en krevende jobb, har hun også et liv i utvikling utenfor jobben og rollen som mor også, men dessverre blir det for pornografisk og noe pompøst. Det blir noe masete og skillen mellom alvorlig og useriøs roman blir noe uklar av den grunn. Det tar litt for mye plass, for syntes det var mer spennende å lese om hennes arbeidsplass og fortiden hennes familie gikk gjennom. Jeg ville heller lese mer om det, og den traumatiske ettertiden.

Alt i alt, en god og fin roman om vanskelige episoder og forhold mellom mennesker.

Fra min blogg: I Bokhylla

Noen ting bør man ikke eksperimentere med ...

I 2014 ga Stephen King ut boka Revival og den har fått både positive og negative omtaler, men overraskende nok mange positive omtaler. Hans moderne bøker har fått mye kritikk, for mange mener at bøkene hans er ikke som før i tiden. Noe jeg er litt enig i, men har lest noen bra bøker av ham i moderne tid også, blant annet Revival. Selv om han famler litt med bøkene sine, er han fremdeles min favorittforfatter, for han har en særegen måte å skrive på. Det viser han også i Revival.

Oppvekstroman med en smule horror
Revival er en slags oppvekstroman blandet med en liten dose horror. Vi følger Jamie Morton fra han er liten rundt 1960 - tallet og til vår tid. Han vokser opp i Harlow, Maine. Selv bor Stephen King i Bangor, Maine, og i de fleste bøkene hans blir Maine nevnt. (Vil også nevne at King har den tøffeste inngangsporten jeg noen gang har sett). Byen Jamie vokser opp i får en ny prest. Han kommer alene, men flyttende etter kommer hans kone og deres lille sønn. De er gode forbilder for byen og blir godt likt. Men en dag skjer det en tragedie som rammer familien til presten og han blir ikke den samme igjen. Hendeles får ham til å flytte, noe Jamie synes synd for han liker denne mannnen, og de har en kontakt som er unik. Han synes synd på Jacobs, og livet gjør at de møtes under flere forskjellige omstendigheter.

Som ung mann blir Jamie glad musikerlivet, men det har også et bakteppe. Han eksperimenterer med narkotika som nesten tar livet av ham, og blir reddet av Jacobs, som har forandret navn og scene. Jamie liker ikke den nye utgaven av Jacobs. Han er noe skremmende, og han eksperimenterer med folk på en måte som er noe kontroversiell, og Jamie føler seg ikke trygg på det Jacobs gjør. Samtidig drives Jamie av en nysgjerrighet. I mange år senere gjør han research om Jacobs. Han finner ut om ofre av Jacobs "healing" at de lider av etterpåvirkninger, eller skal jeg kalle det bivirkninger, og det virker ikke som om Jacobs tar det alvorlig, eller bare ignorerer det. Jamie er litt usikker angående egen intensjon til å finne Jacobs igjen, men han er nødt til å informere Jacobs om dette, og eventuelt få ham til å slutte med eksperimenterene sine før eksperimentene hans tar overhånd. Kommer han til å finne Jaobs igjen, og vil han ta Jamie på alvor?

Spennende relasjonsutvikling
Likte spesielt godt å lese begynnelsen av Revival, å lese om Jamie som liten og hans gode relasjon til presten, som på den tiden var en trivelig, grei og normal mann, men som etter familietragedien utviklet seg til noen Jamie ikke kjenner igjen. Spennende relasjonsutvikling, og hvordan mennesker reagerer i ulike situasjoner. En av de bedre bøkene til King i moderne tid.

Fra min blogg: I Bokhylla

Stella heter ikke Polaris til etternavn, bare for å understreke det.

Turbulent familieliv
Hovedpersonen Stella har sønnen Marius som betyr alt i verden for henne, og hun har Aleksander, da, som hun er innmari glad i, og som hun har kjent helt fra de var barn, men forholdet deres har vært alt annet enn enkelt. På grunn av mye drikking og han blir fort sint, har forholdet deres vært veldig turbulent. Stella får sitt livs sjokk da hun skal hente Marius i barnehagen. Barnevernet har vært der før henne, og siden det er helg, kan hun ikke ta kontakt før uka etter. Ikke nok med det. Mens hun prøver å vinne tilbake barnevernets tillit, om at at hun er en god nok mor, skjer det mye i privatlivet hennes. Aleksander havner i fengsel, og Stella tar et valg for å få sønnen hennes tilbake, men er det verdt det, og vil det fungere?

I 2017 debuterte Bjerkli med en krimbok etter andre bokutgivelser, og den het Lille Linerle. Stella Polaris er i samme kategori. Om mennesker som har sitt å stri med, og som opplever livets mørke side. Så det er en slags slektskap mellom Lille Linerle og Stella Polaris, som setter fokus på ting mennesker ikke ønsker å oppleve.

Lett gjennomskuelig
Bjerkli skriver godt og levende, det er det ingen tvil om, men når man har lest og sett mye krim og thrillere, ble dette noe platt og veldig likt mye av det man har lest og sett når det gjelder som nevnt, krim og thrillere. Da er det lett at ting blir åpenbart, spesielt mot slutten. Da forsvinner både intensitet og overraskelsesmomenter, noe som er synd. Det blir for lett å gjennomskue det hele. Det som redder boka, og som holder interessen oppe underveis er gode karakterbeskrivelser, og man får sympati for noen av dem, spesielt Stella som må gjennomgå så mye fordi hun ikke er perfekt, men menneskelig, og hun gjør sitt beste, som fleste mennesker gjør.

Som sagt, et tungt og alvorlig tema er ikke alt, selv om det er viktig. Men boka ble for gjennomsiktig og åpenbar denne gang.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kvinner med styrke, verdighet og med et liv som tar en annen retning enn ventet.

Livet står ikke stille selv når ting stopper opp
Dette er ingen bok om været eller årstid, men det er en roman om forskjellige menneskeskjebner, og deres måte å takle det på. Livet går videre uansett hva som oppstår, og det får Margot erfare. Hun flytter til en leilighet for seg selv, mens hennes mann finner seg en ny kvinne han tilbringer tiden med. Margot kan lese e-postene hans, og hun prøver å skyve sorg og savn fra seg, fokusere på jobben, noe som er alt annet enn enkelt. Hun er lærer ved en skole som er opptatt av nyskapning og mangfold. Elevene hennes er ikke imponerte over jobben hun gjør, noe Margot har vanskelig for å skjønne. Vil hun noen gang få skrapet sammen livet sitt igjen som før? Fra leiligheten ser hun et bål ikke langt unna blokken hun bor i. Hun er nysgjerrig på hvem som holder til rundt bålet, og føler seg ofte dratt mot det stedet. Hvorfor?

I samme blokk blir vi kjent med en eldre kvinne som heter Vera, som har sine helseproblemer og utfordringer. Selv om hun og Margot bor i samme blokk, har de ikke noe med hverandre å gjøre. Vera bærer på en mørk hemmelighet som hun må leve med. Vil hun eventuelt dele den med oss? Og hvem er denne hunden som lusker i næreten av bålet og i området? Tilhører den noen?

Ingen kvinneroman selv om det virker sånn
Dette høres kanskje ut som en "typisk" kvinneroman, men det er det ikke. Dette er en bok om karakterer som er veldig levende, og som man blir godt kjent med, på godt og vondt. De har sitt å stri med, og likevel prøver de å holde hodet over vannet. Handlingen byr på både alvor, humor, og spenning. Man vil lese litt mer og litt mer for å se hva som kommer til å skje med disse karakterene. Av og til er det nesten som å være i boka sammen med dem. Den har mye tragikomisk i seg som er litt å kjenne seg igjen i. Noen ganger føler alle seg litt apatiske i perioder, og denne boka er et godt eksempel på det.

Den vanskelige tittelen Effekten av måneskinn på nyfallen snø er en fin, mystisk og spennende roman om mennesker med forskjellige utfordringer, men som likevel har stor pågangsmot. Jeg var skeptisk til den i starten, men det var det ingen grunn til.

Fra min blogg: I Bokhylla

Når alderdom og farer sniker innpå ...

Bjørnstad blir som mange andre vitne til at foreldre blir gamle, og han kjenner selv alderdommen komme snikende av diverse grunner. Selv plages han av hjerteflimmer som stadig blir verre, og han får andre fysiske utfordringer i tillegg. Likevel reiser han mye for å utføre spillejobber. Bjørnstad har skrevet mange bøker og andre verk oppgjennom årene, men de fleste forbinder ham nok mest som musiker, og han forteller mye om spillejobber i denne boka, og samarbeid med andre musikere, blant annet Erik Bye som han var nær venn med, Ole Paus og Terje Rypdal som også er gode venner av ham. Ekstra morsomt var det å lese om Bjørnstad og Byes vennskap fordi de virket så forskjellige.

Store og småskremmende forandringer
Hjemme skjer det store forandringer. Bjørnstad og hans kone som omtales som C. bestemmer seg for å søke om å bli foreldre. Vil de bestå kravene til å adoptere? Ventetiden er utholdelig og krevende for dem begge. I mellomtiden forsøker de å fungere som vanlige mennesker og la hverdagen gå sin gang. Han engster seg mye for sin egen familie og foreldrene sine, ikke bare på grunn av helsemessige årsaker og alderdom, men også å grunn av store forandringer i verden, som stadig blir mer og mer brutal. Tyvetallet er fra perioden 2000 - 2009, og Bjørnstad har en snerten og fin måte å flette sammen sitt eget liv med snitter fra nyhetsbilde fra den perioden, både når det gjelder store og små saker, og mange av sakene husker man på.

Av sakene som nevnes fra nyhetsbilde, er blant annet terrorfrykten som sprer seg i verden etter 11.september. Kort tid etter er det terror både i Madrid og London. Man leser også om den store finanskrisen i USA. Obama som skaper nytt håp for USA og vinner presidentsvalget. I Norge tar Arbeiderpartiet makten tilbake. Man leser også om Baneheia saken og drapet på Benjamin Hermansen. Det er mye om naturkatastrofer, terror, kidnapping og ulykker, og drap. Det nevnes også noen sportslige nyheter, og det er en god blanding av innenriks og utenriks. En fin miks. Har selv aldri hatt stor interesse av å se nyheter daglig, men man får med seg det som skjer i verden likevel, og det er morsomt hva man husker på mens man leser disse sakene.

Sterk familebånd
Syntes også det var morsomt å lese om Bjørnstads liv. Jeg er ikke interessert i å lese om andre foreldreroller, for synes ikke det er så veldig spennende å lese om, men hvordan han jobber som musiker er spennende. Alle han jobber med, og hvor liten verden er, fordi det virker nesten som om han kjenner alle. Han trenger ikke å reise langt i verden for å møte på noen kjente, og også morsomt var det å lese om hans bånd til foreldrene, fordi han har veldig mye selvironi, og morsomt at de lever tett på hverandre også i godt voksen alder, selv om det gjør vondt å se foreldre bli gamle. Han må etter hvert dele på ansvaret med broren for å se til at foreldrene har det de trenger, og eventuelt dømme om at de har god nok helse til å være alene i det store huset. Man blir kjent med Bjørnstad på godt og vondt, og i viktige faser i livet. Han er også veldig negativ til tider, på grensen til det festlige.

Boka tilhører en bokserie om alle tiårene helt tilbake til sekstitallet, og nevner at man trenger ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge. Selv har jeg ikke lest de tidligere bøkene i serien, så det gikk bra å lese denne som frittstående, og har lyst til å få med meg resten av serien også. Dette er en stor bok på over åtte hundre sider, og jeg liker store bøker, for da får man mer tid til å sette seg ordentlig inn i boka, men følte at enkelte partier i boka var svært langtekkelige, og ikke alt interesserte, blant annet som nevnt farsrollen, og de sportslige partiene.

Det tok sin tid å fullføre Verden som var min: Tyvetallet, men det var vel verdt tiden det tok, siden den inneholdt mye selvironi, varme og kunnskap.

Fra min blogg: I Bokhylla

Denne boka har fått mye skryt, og forfatteren er jo utvilsomt en av våre store, men...
Jeg las og las, sovnet og las. Hadde et håp om å komme meg skikkelig inn i fortellinga, og bli kjent med folk og miljø, men...
Dette var rett og slett for kjedelig, og fungerte mer som ei uinspirerende naturfagbok, så etter å ha lest 1/3 la jeg den fra meg.
Noen her som likte den, og kan forklare dette skrytet?

Hva har The Thief of Always og Hellraiser til felles? De ble begge skrevet av samme mann, nemlig Clive Barker.

Hellraiser er en "klassiker" fra åttitallet og flere oppfølgere fulgte med, men den første er selvfølgelig den beste. Grunnen til at jeg nevner den i denne anmeldelsen, er fordi Clive Barker har både regissert og skrevet den. Siden jeg har sett Hellraiser mange ganger og sett mange intervjuer av ham, har jeg alltid hatt lyst til å lese noe av ham, og valget falt på The Thief of Always, som muligens er hans mest kjente bok. Boka inneholder også illustrasjoner som han har tegnet selv. Hva er det han ikke får til?

For godt til å være sant?
The Thief of Always er en spesiell og liten bok. Man får kanskje litt sjokk over at samme mann som har laget Hellraiser har skrevet The Thief of Always, fordi dette er to helt forskjellige ting på mange måter. Denne boka inneholder en myk historie om en ung gutt som kjeder seg en dag det regner. Han får besøk av noen utenfor vinduet, men Harvey aner ikke hvordan han er kommet dit, og han vet ikke helt hvem det er. Han blir fortalt om et hus, ikke hvilken som helst hus, men Mr. Hood's Holiday House. Det er et hus hvor man kan leke hele tiden og spise mye deilig mat. Det som også er spesielt med dette huset, er at dagene er lagt opp litt annerledes enn man er vant til. Alle årstider blir skiftet inn i en dag, hver dag, og både Halloween og jul blir skviset inn. Det er som om hver dag gjennomgår et helt år. Det høres ut som et drømmehus for barn som ikke liker å kjede seg. Men dette har også en konsekvens som Harvey ikke kjenner til, men hva? Han føler også et ubehag etter å ha vært vitne til noe. Etter hvert begynner han også å kjenne på en hjemlengsel, og får en forståelse av at noe er galt med dette huset, men hva?

Lite grøssende
Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Barker og utforske forfatterskapet hans, men kanskje The Thief of Always ikke er en bok jeg burde begynne med. Jeg valgte å lese den fordi jeg hadde hørt mye om den på forhånd, og den var for meg, den mest kjente boka av ham. Boka byr på en fin og sår historie, og den har noen uhyggelige øyeblikk, men den er ikke spesielt grøssende, og boka har noe barnslig over seg, noe som kanskje ikke er så rart siden det er fortalt fra et barns perspektiv. Boka er ment først og fremst for barn, men også voksne, men likevel er ikke språket helt troverdig. Boka inneholder også som nevnt illustrasjoner som Barker selv har tegnet. De er enkle, sjarmerende og fine, og må nok innrømme at jeg likte dem noe bedre enn selve innholdet.

Dette er en kort og enkel bok å komme seg gjennom og ikke for skummel for de som ønsker å utforske mer av horrorsjangeren. Det er ikke en bok man blir mørkredd av, dessverre. Her må jeg nevne at det er avslutningen som gir et sterkere inntrykk enn selve handlingen, men det er ikke med på å gjøre boka "bedre". Fin bok, men ikke noe spesielt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Sølvveien. Stina Jackson.

Selv om jeg er drittlei krimbøker som handler om unge søte flinke jenter som på mystisk vis bare forsvinner, så å si sporløst, så var det noe med denne boka som gjorde at jeg ga den et forsøk - og den bestod.
Som regel så er det jo flere jenter som forsvinner, når først ei har gjort det, og i krim er ofte etterforskeren avhengig av noe, eller er redd for tilbakefall, og er gjerne i konflikt med minst en autoritet - i tillegg til å ha en nær relasjon til et av ofrene, naturligvis. Og for å løse mysteriet, må helten ta minst en stor sjanse og gjøre noe som er på kant med love. Så også i denne boka, men jeg likte variasjonene. Det er jo stort sett bare lensmann, lærer og prest som sømløst helt naturlig kan oppsøke og ha kjennskap til folk og familier i bygd og by. Vi har jo sett og lest om lensmenn og prest, men i denne boka er etterforskeren en lærer, og han hadde en tidligere last som nikotinavhengig, som et alternativ til disse sårede og deppa whiskeydrankere fra politikorpset som vi er så vant til å lese om. Kjempebra grep.

Handlinga er lagt til ei langstrakt bygd i Norrland, og skildringene av folk, gårder og hus, med til dels store sosiale, bygnings- og medmenneskelige utfordringer, er kjempegode, og boka er svært spennende. Vi kommer tett inn på folk med et "levd liv". Det likte jeg svært godt.
I og med at krimsjangeren har noen strenge formler, er det ikke så veldig vanskelig å skjønnne hvem som er den største kjeltringen her, så jeg valgte å lese boka som en god thriller.
Anbefales.

Babetts gjestebud. Karen Blixen

Jeg skulle ha noen gjester, og ville lage Coq au vin, som er en fransk nytelse, og tenkte at å høre Babettes gjestebud kunne være en fin forberedelse.

Historia om disse overklassesøstrene er lagt til Berlevåg, og jeg husker at jeg likte filmen som i 1988 fikk Oscar for beste fremmedspråklige film.
Vel; film er film; lydbok er lydbok.
Jeg sovnet fra hele greia, men med gjentatte forsøk kom jeg meg gjennom. Mulig jeg ser filmen igjen, om jeg kommer over den.
Jeg fikk forresten laga en god Coq au vin, men jeg brukte økologisk kalkun fra Hardanger. Kjempegodt.

Brand. Henrik Ibsen.
Ikke viste jeg at alle disse Ibsensitatene jeg har hørt om kommer fra fortellinga om Brand.
Fortellinga går i rim. Forfatteren hadde jo svart belte i riming, og jeg må bare si at jeg er mektig imponert.
Jeg valgte å kjøpe lydboka, og bruker normalt å sovne eller få tankeflukt når jeg hører på lydbøker, men dette var en fest. Mye takket være Bjarte Hjemelamd og Trine Wiggen, i tillegg til bla Giske Armand, Kim Haugen, Reidar Sørensen.
For dere som er sunnmørimger, kan jo en funfact være at stedet gode gamle Ibsen hadde i tankene når han rimet dette stykket, var Hellesylt.
Ibsens kone hadde slekt på gården jeg jobba mye på i yngre år, Solnør Gaard i Skodje, og det gjorde at han gjestet denne flotte delen av landet. Fortellinga Rosmersholm er lagt til det huset.

Før plogen din over de dødes knokler. Olga Tokarczuk

Ikke viste jeg at årets Nobelbok er 10 år gammel. Jeg hadde heller ikke kjennskap til den engelske poeten og romantiske mystiksren William Blake; at han var opptatt av astrologi og var en fiende av den katolske kirka. Jeb var heller ikke klar over at viktige tema i boka er sterkt splittende og opprørsk mot et mannsjåvinistisk Polen; at Olga har fått drapstrusler og har vært svartelistet i kulturlivet, og med det gått glipp av mange muligheter og stipender.
Hadde jeg vist dette før jeg las boka, hadde jeg muligens forstått og likt den bedre.
Jeg las den som den krimboka den påstås å være, og siden jeg synes astrologi er overtro, ble det hengende med meg som en minusfaktor i boka.
Synes allikevel det var ei bra bok. Spennende og fargerik hovedperson, men jeg ble ikke så godt kjent med de andre som var med i boka. Noen ble drept, andre etterforsket, mens et kobbel viste seg å bare være med.
Boka ble filmatisert 2017, og fikk en sølvbjørn i filmfestivalen i Berlin i 2018, under navnet Jaktsesong.
Det er nok forfatteren og ikke boka som fikk prisen. Hun har vist skrevet noe stort som ennå ikke er oversatt til norsk.

Lale og Gita endte til slutt opp sammen i Melbourne, Australia, men veien dit var alt annet enn enkel ...

To personer som møtes under spesielle omstendigheter
De to møtte hverandre under svært spesielle omstendigheter mens andre verdenskrig pågikk. Lale ble forelsket i henne da han så henne i øynene for første gang da han skulle tatovere armen hennes. Følte hun det samme og kan kjærligheten overleve alt? Med Gita og Lales historie skulle man nesten tro det. Som med mange andre havnet de i Auschwitz under andre verdenskrig. Lale blir alvorlig syk, og blir blant annet reddet av tatovøren som tar seg av ham. Når Lale kommer til seg selv igjen, får han tilbud om å bli tatovør. Under slike omstendigheter gjør man alt for å overleve. Med en slik jobb får også Lale bedre goder, som bedre soveplass og litt mer mat som han deler med andre som han tidligere delte brakke med. Han bryr seg om andre og tar vare på de han kan. Livet hans forandrer seg når han skal tatovere armen til en kvinne han straks blir betatt av. Vil han se henne igjen? Han gjør alt han kan for å finne ut hvem hun er, og komme i kontakt med henne. Men føler hun det samme?

Stressende og ukjent hverdag
I Tatovøren i Auschwitz blir det beskrevet rystende episoder, redsel, stresss, søvn og matmangel som de må gjennomgå hver dag. Det er sterkt å lese om hvor fort knyttet man blir til hverandre når man må dele brakke med andre, men samtidig være redd for å knytte seg for mye til hverandre, for de vet ikke når folk forsvinner. Den ene dagen er de der, mens neste dag er de enten fraktet bort eller død. I Auschwitz vet de ikke hva som skjer, og gjør alt de kan for å oppdatere hverandre om hva som foregår. De fleste velger å holde lav profil for å unngå bråk, mens Lale har lett for å glemme seg. Han er snartenkt og kan snakke flere språk flytende, derfor havner han ofte i ubehagelige situasjoner med vaktene. Vil følelsene Lale og Gita har for hverandre, overleve alt annet?

Heather Morris skriver denne boka for Lales vegne. Gita er død og han venter på sin tur. Han har hatt et godt og langt liv sammen med Gita, og sammen med Heather Morris tar han med oss den stressende tilværelsen i Auschwitz, hvor de blir vitne til forferdelige hendelser, og hva de ofrer for stunder sammen. Det er ikke kjærlighetshistorien i seg selv som gjør sånn inntrykk for min del. Kanskje fordi jeg ikke helt tror på den store kjærligheten, men det er hvordan de beskriver stress og vennskap, og hva de er villig å gjøre for de man er glad i. Å leve med den usikkerheten så lenge kan nok ikke beskrives, men man føler den mens man leser. Man føler den stressende situasjonen de er i, og man frykter hele tiden det verste.

Dette er ikke en type roman jeg vanligvis leser. Jeg har lest noen romaner knyttet til andre verdenskrig, men altfor lite. Dette ga mersmak, for det var både ekte og engasjerende å lese om Lale og Gita. Man har aldri kjent dem, men man føler en bånd til dem mens man leser. Noen scener er kanskje litt pompøse, og litt overdrivende, men synes ikke det ødelegger boka. Gita gikk bort i 2003 og Lale tre år senere. Dette er deres historie, og selv om man kanskje ikke liker kjærlighetshistorier i utgangspunktet, er dette likevel en fin historie å få med seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Den andre dødssynd. Jan Guillou.

Det er mange, når de nærmer seg 70 år, særlig menn, som føler et sterkt behov for å øse på med sin viten og klokskap, ved å skrive historiske romaner. Noen får det til. Nå er det flere sånne bokserier som går. Jeg var innom Skogsmatrosen, men gav meg etter den første boka. Det ble for mye oppramsing. Bestemte.meg heller for å følge Jan Guillou sin serie, for jeg likte så utrolig godt den første boka i serien om vårt hundrede år; Brobyggerne.
Han har siden den om bla bygginga av Bergensbanen, fulgt en familie gjennom tykt og tynt i alle år, og denne boka tar for seg 80-tallet, med jappetid og politisk kamp. Jan er jo journalist, men også en halvstudert jurist. Dette med juridiske spørsmål ned til kveruleringsnivå, synes jeg fikk litt for stor plass.
Synes allikevel at boka var veldig god. At forfatteren ikke tilhører jappeklassen, er veldig tydelig - og det synes jeg er veldig bra.