Bokelskere.no

ja, Totoro, og det er der problemet ligger opplever jeg i Sæterbakkens tekst; kanskje overdriver han for å være på den sikre siden? rent homoerotisk holder det? spør jeg - hvis jeg ikke må legge helt andre premisser for homoerotikk? ... Og dermed forsvant også teksten inn i et vanskelig landskap (for å si det mildt), kanskje bare fordi jeg er en homoerotisk novise (om noe sånt finnes - mao. uerfaren), men jeg opplevde - som deg at jeg kunne forstå hovedpersonens skam - og deretter hans totalt manglende selvtillit inn i det skjebnesvangre forholdet som gir tittelen Ikke forlat meg.

Nok en gang dras en viktig diskusjon i gang av deg, men på et fullstendig skjevt nivå preget av at Harald skal ha sine egne meninger i fokus. Ditt resyme av Rems biografi er mildt sagt svært ensidig; du nevner overhode ikke Bjørneboes mangeårige virke som lærer. Du tar det som bevist at han har tuklet med mindreårige (jeg finner ingen bevis for det i boka, at det foregår i en landsby han bodde betyr ikke at han selv var involvert). Du spinner totalt vill på at Bjørneboe var "homoerotisk", noe som ikke lenger anses som en forbrytelse. Du drar velmenende debattanter inn i et villniss av rabiate uttalelser som jeg finner helt meningsløst å forholde meg til. Selv Bjørneboes kompliserte forhold til sin mor vil du ha til at var umoralsk fordi han mottok penger av henne. Kort sagt leser du Bibelen som fanden selv, og gjør denne diskusjonen ufin og uoversiktlig. Det interesserer meg faktisk null og niks om du ikke lenger liksom "liker" Jens Bjørneboe!!! Du har vel heller ikke et eneste forhold til hans litteratur heller, så hva er det du vil? Jo, lett å se: Si nok noen ufordelaktige ord om en skjønnlitterær forfatter.

Der fikk jeg svar på tiltale! Men du leser ikke alt jeg skriver, Sverre, for du hopper bukk over at jeg korrigerer i samme setning. Det å påstå at noen ikke kan skrive, er en bombastisk uttalelse som jeg ikke vil stå inne for. Derfor går jeg altså tilbake på uttalelsen og skriver at jeg ikke liker skrivemåten din så godt som jeg liker Hallbing sin. Lesing er smak og behag. Siden du har solgt så mange bøker, er det åpenbart at mange liker det du skriver.

Jeg har oppfattet det slik at du overtok serien fra Hallbing etter de første Allison-bøkene. Jeg kan huske at jeg likte de første best og at jeg synes at språket etter hvert ble vel klisjépreget og "flatt". Men herregud, jeg var også også bare en guttunge den gangen. Og dersom jeg tar feil, er jeg den første til å legge meg flat.

For øvrig synes jeg det er flott at forfattere kan bli velstående av å skrive i Norge. Det er det ikke mange som får til. All ære til deg for det. :)

Godt spørsmål, og som kan stilles mange som kritiserer en bok. Det er ikke alltid vi har lest den boka vi har lest, noen ganger har vi trodd vi leste den, gitt opp underveis fordi den ikke var sånn vi håpet den skulle være. Sæterbakkens bok har fått meg til å drømme en annen bok, godt gjort av Sæterbakken det. Den fikk meg til og med irritert, og skuffet. For meg utviklet Ikke forlat meg til et slags vrangbilde; fortellerens bruk av detaljer ble utmalende ekkelt, som et slags pek for at jeg hadde et sympatisk syn på hovedpersonen i begynnelsen? At hovedpersonen ikke hadde et godt selvbilde (som førte ham inn i elskerens avhengighet), gir Sæterbakken et godt svar på. Det må jeg jo bare innrømme. Så om jeg liker det eller ikke, må jeg innrømme Sæterbakkens dyktighet - og holde den boka jeg "skulle ha" for meg selv. Jeg skylder dessuten deg som medopplever av Sæterbakkens roman å innrømme dette.

Jeg vil få takke alle for flotte bidrag til datterens leselyst. Så beklager jeg at jeg i jula er lite til stede, men lover bot og bedring på nyåret. I romjula har jeg stort sett lagt PC-en til side og dyrket lesegleden i stedet. Har vekslet mellom Austers underfundige Reiser i Skriptoriet, de siste sidene av Shantaram og Harstads Hässelby som lydbok (deilig å hvile øynene innimellom). Ønsker dermed mine nye venner på bokelskere.no en fortsatt fredelig julehøytid og godt nytt leseår!

kanskje vi er helt enige om at en bok om sjalusi, samt den forferdelige følelsen å miste sin kjæreste i en rent uttalt historie om hvor grusomt det er, er på sin plass. Men dette er ikke den boka vi skulle ha.

Dette er også en av de vanskelige sidene ved Shantaram, Aud-Helen, den uklare grenseoppgangen mellom fiksjon og biografi. Det er åpenbart at han dikter, men vanskelig å oppdage hvor han gjør det. En avklaring her, hadde økt verdien av boka for meg.

Jeg er for øvrig ikke ute etter verken å forsvare eller fordømme forfatteren/hovedpersonen for hans handlinger, bare sette et spørsmålstegn ved at boka indirekte skaper sympati for kriminelle handlinger, samtidig som moral er en av bokas viktigste temaer. Om forfatteren skulle vært tro mot sin objektivitet, skulle han i så fall også skildret de kriminelle handlingene fra ofrenes ståsted.

Her åpner den rene fiksjonen for muligheter som ikke finnes i selvbiografien. Med en jeg-person i sentrum hele tida får vi en ensidig framstilling av historien. Dersom forfatteren kunne skifte synsvinkel (noe han faktisk prøver seg på et par steder), ville det moralske perspektivet i boka kunne blitt mer troverdig.

Skjønnlitteratur skapes som regel som et resultat av at tanker vil ut og fram, kombinert med en glede over å skrive. En skjønnlitterær bok kan være drevet fram av ønsket om å bruke språket for å uttrykke tanker og meninger, eller rett og slett fordi forfatteren ønsker å fortelle en historie. Ofte vil en forfatter være inspirert av andre skjønnlitterære forfattere, men ikke alltid.

Hvis jeg forstår deg rett, går du selv med tanker om å begå noe litterært. I så fall vil jeg anbefale å lese mye og å skrive mye (du kan godt kalle det trening). Det kan også være lurt å melde seg på et eller flere skrivekurs. Norges Litteraturskole arrangerer noen som er ganske gode. Ellers finnes det mange "forfatterkurs" som arrangeres på de ulike høyskolene rundt i landet.

Claudel, Gosh, Murakami, Askildsen. :)

Et generøst tilbud, Nils Torvald. Da kommer jeg tilbake med ny vinner. Når det gjelder konkurransens innhold og struktur, er alle velkomne til å lage nye konkurranser. Det krever litt tid, men er morsomt arbeid. :)

Jeg leste den faktisk ut, men jeg følte meg skuffet i forhold til omtale og forventninger.Jeg greidde ikke å leve meg inn i bokas uni9vers, ble sittende og tenke at det der blir for dumt, og det der er for drøyt. Altså ikke revet med, ikke overbevist om at hovedpersonen er en mulig sann karakter. Og som sagt, for overtydelig, for velmenende. Men i motsetning til Harald leser jeg menge bøker som ikke akkurat scorer topp hos meg. Jeg blir tross alt nysgjerrig på dem.

Mitt inntrykk er at barna slår oss både i toleranse og refleksjon. :)

Da er klokka passert 12 på lille julaften, og det er på tide å annonsere riktig besvarelse og hvem som er vinneren av Minette Walters bok.

Sitat 1 er skrevet av Erlend Loe (G)
Sitat 2 er hentet fra Gert Nygårdshaugs Himmelblomsttreet (E)
Sitat 3 er fra Kjærstads Kongen av Europa (B)
Sitat 4 er skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson (J)
Sitat 5 står i boka Beatles (D)
Sitat 6 er fra Den blinde glassveranda (A)
Sitat 7 er skrevet av Stein Mehren (H)
Sitat 8 finner dere i Kiellands Garman og Worse (I)
Sitat 9 er hentet fra Korset av Sigrid Undset (C)
Sitat 10 står i Dag Solstads debutroman Irr! Grønt! (F)

Det var en liten thriller knyttet til valg av vinner, da Brit Honningsvåg var først ute med riktig besvarelse tidlig om morgenen dagen etter at oppgaven var lagt ut. Men så viste det seg at Nils Torvald Østerbø hadde svart i feil kommentarboks allerede klokka 4 om natta (Dette er verifisert av André). Hans besvarelse var også riktig. Siden Nils Torvald altså var først ute, går han av med seieren. Nils Torvald, send adressen din til meg i en privat melding, så mottar du en bok i posten. :)

Jeg takker for deltagelsen, selv om jeg kanskje trodde den skulle være enda større. Av 2000 bokelsker er det bare 6 som har gjettet. Enten var det for vanskelig eller så liker ikke bokelskere konkurranser. Jeg vet ikke. Uansett ønskes alle mine nye venner her inne en riktig fredelig julehøytid med flotte bøker under treet og mange gode lesestunder.

God jul!

Tror nok barna våre er vel så reflekterte som oss. Ingen fare der! :)

Btw, har også kjøpt den til sønnen min. Han er 22 og har nettopp vært 5 måneder alene i India. :)

Selvsagt er det fullt forståelig, Brit. Jeg satte heller ikke spørsmålstegn ved hvorfor forfatteren gjør det, men mener at det løfter opp en moralsk problemstilling rundt oppfattelsen av boka Shantaram.

Forfatteren er opptatt av moral og bruker mye tid i boka på å drøfte ulike moralske problemstillinger. Dette er en vesentlig del av boka. Jeg mener derfor at leseren også bør være bevisst at boka i seg selv er et moralsk manifest som ikke nødvendigvis knytter seg godt an til våre egne overbevisninger. Vi kan forstå at han tenker sånn, men bør likevel være kritiske.

Det er imponerende hvordan denne kriminelle eks-heroinisten greier å skrive om sitt eget liv slik at det blir allmenlitterært interessant. Enten har han en genial forlagskonsulent bak seg, eller så er mannen selv en multikunstner av de helt store. At han er en livskunstner er det ikke tvil om.

Ja, boka er lettlest. Fortellingen har et godt driv framover, selv om den av og til stopper litt opp. Min favorittdel av boka var da han bodde i slummen i Bombay. Her avsløres en evne til å skildre kjærligheten til mennesker som er ganske unik.

Moralsk er boka også interessant, siden den beskriver stort sett kriminelle personer og gir disse en rekke positive egenskaper. Det vil kunne settes spørsmålstegn ved forfatterens kategorisering av "gode" og "onde" gangstere. I boka er han tydelig på at det er en hårfin balanse, men gir likevel gang på gang et forsvar av mennesker som profiterer grovt på svindel, prostitusjon og drap. Det er ganske naivt av oss å ikke sette digre spørsmålstegn ved denne forenklingen: Fordi man er intelligent, sympatisk og menneskekjær, er det greit at man gjør gale ting. Særlig når samfunnet rundt uansett er så jævlig korrupt. For selv om Shantaram selv ikke direkte forsvarer forbrytelsene som begås, så gir han forbryteren et alibi, da han skaper en sterk sympati for ham hos oss som lesere.

Språket er godt, men ikke briljant, synes jeg, dersom man sammenlikner med "de store". Men det er helt greit, for vi forventer heller ikke at dette skal være storslagent, rent språklig. Derfor ser vi også gjennom fingrene når han blir litt svulstig i sine beskrivelser av "livet, døden og kjærligheten". Det blir heller ikke helt troverdig når han hver gang han skal si noe viktig om livet, legger ordene i munnen på den han er forelsket i. I så fall måtte hun være et slags orakel, og slik framstår hun ikke i boka. Når dette er sagt, er jeg likevel enig med deg i at Shantaram er en flott leseropplevelse.

Kloke ord, Sidsel. Og i spillet slår det begge veier.

Den beste norske novelle-forfatteren er etter min mening Kjell Askildsen. Punktum. :)

Jeg er også en stor fan av Remarque. Triumfbuen er verdens best sentimentale bok. Ellers er Tre kamerater uforglemmelig, og Intet nytt fra Vestfronten er jo en klassiker. Men er du svak for tonen i bøkene, er de bra alle sammen.

Jeg synes Karl Ove Knausgårds aktuelle Min Kamp er et godt eksempel. Jeg er midt i bind 2 og er stadig like imponert. Det må jo være selve stilen som gjør dette verket til en bok det er vanskelig å legge fra seg. Som hans venn Geir sier i boka: "Du kan gestalte en tur på dass på tyve sider og få folk som leser det, til å bli blanke i øynene...Du kan, og du setter ikke pris på det. Du setter det lavt og vil heller være flink og skrive essayistisk." Og så ruller han lerretet opp i all sin bredde og gjør minst begge deler.