Bokelskere.no

Jeg må innrømme at jeg aldri har tenkt på det. Jeg leser mye og skriver mye, men har vel aldri hatt behov for å undersøke tematikken hos andre forfattere på noen systematisk måte. Det man skriver om, er ofte noe man selv liker å lese, noe man føler sterkt for, noe som gjør at man orker å gjennomføre et prosjekt. Det blir veldig annerledes enn for faglitterære bøker. Jeg har studert litteratur, men kan ikke si at det har hatt noe å si for forfatterskapet mitt. Jeg skulle tro at de fleste skjønnlitterære forfattere gir blaffen i hva andre har skrevet, og konsentrerer seg om sitt eget. Man inngår jo i en tradisjon, selv om man gjerne vil være både individuell og original. Noe jeg tror det er stor enighet om, er at du kan ikke studere suksessromaner for så å kopiere hva det er som gjør at de har blitt en suksess - det fungerer aldri. Enhver forlegger kan underskrive på det.

Her synes jeg du er litt for retorisk mot Natalie, rett og slett fordi dine egne poenger ikke helt holder mål, etter min mening. Det virker som om du tror at med mindre du har lest litteraturhistorien i sin helhet vil du før eller senere skrive "Sofies verden" eller "Ole Brumm" ved et slumpetreff, og at man må lete etter stadig nye "temaer" å skrive om for å kunne være original og nyskapende.

Det blir håpløst å sidestille forskning med skriving av skjønnlitteratur på denne måten. Ja, selvsagt er det en fordel å lese mye. Det er kanskje det eneste du virkelig er nødt til å gjøre for å ha håp om å bli en god forfatter. Men uansett hvor mange som tidligere har skrevet om "livet", for å bruke et av dine egne eksempler, så blir vi vel aldri ferdige med å skrive om det? Får jeg ikke lov til å sette i gang med en roman om filosofihistorien bare fordi Jostein Gaarder har gjort det før meg? Kan jeg ikke skrive en god barnebok om vennskap uten å ha lest "Ole Brumm"? Det hadde kanskje hjulpet, men det viktigste er at jeg leser noe, hele tiden, som hjelper meg til å utvikle min egen stil, teknikk og stemme. Jeg tror Natalie har rett i at det er en grense for hvor mye en forfatter kan bekymre seg om hvilke temaer som er berørt av litteraturen tidligere.

Det jeg kanskje vil fram til er: I rak motsetning til i forskningens verden er det i skjønnlitteraturen det personlige som står i fokus: den unike stemmen, det subjektive som bør kunne tolkes i ulike retninger. Derfor tror jeg faktisk du kunne skrevet en fantastisk god bok om en gul bjørn, kanskje til og med kalt "Ole Brumm". Men det ville vært noe helt nytt, det ville fortalt oss noe helt annet enn det A.A. Milne klarte å gjøre, fordi akkurat denne boka om den gule bjørnen var et litterært nybrottsverk av en ukjent forfatter som hadde noe helt annet på hjertet, en ny stemme vi ikke var kjent med fra før.

Det hadde jo vært interessant om en av grunnleggerne av nettstedet, Tore Renberg, kunne blogget litt om det her inne...?

Skjønnlitteratur skapes som regel som et resultat av at tanker vil ut og fram, kombinert med en glede over å skrive. En skjønnlitterær bok kan være drevet fram av ønsket om å bruke språket for å uttrykke tanker og meninger, eller rett og slett fordi forfatteren ønsker å fortelle en historie. Ofte vil en forfatter være inspirert av andre skjønnlitterære forfattere, men ikke alltid.

Hvis jeg forstår deg rett, går du selv med tanker om å begå noe litterært. I så fall vil jeg anbefale å lese mye og å skrive mye (du kan godt kalle det trening). Det kan også være lurt å melde seg på et eller flere skrivekurs. Norges Litteraturskole arrangerer noen som er ganske gode. Ellers finnes det mange "forfatterkurs" som arrangeres på de ulike høyskolene rundt i landet.